Sex og stjerneliv

Entourage - USA 2015. Regi: Doug Ellin. Med: Kevin Connolly, Adrian Grenier, Kevin Dillon, Jerry Ferrara, Jeremy Piven, Emmanuelle Chriqui, Perrey Reeves, Haley Joel Osment, Emily Ratajkowski, Billy Bob Thornton

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

HBO-serien «Entourage» er på sett og vis en «gutta boys»-utgave av «Sex og singelliv», hvor man i tillegg til å bytte kjønn på hovedkarakterene har flyttet handlingen fra barene på Manhattan til filmbransjen i Hollywood. Dermed er det vel også naturlig at «Entourage» følger sin søsterseries eksempel og lanseres i kinofilmutgave noen år etter at serien ble avsluttet. Med en film som utvilsomt er mest givende for dem som kjenner serien, men som ikke krever at man har sett alle episodene.

Ved filmens begynnelse har skuespiller og superstjerne Vincent Chase (Adrian Grenier) blitt forlatt av sin ferske kone få dager ut i bryllupsreisen deres, uten at han synes å ha gått ned i noen bunnløs fortvilelse. Isteden har han arrangert en gedigen fest på yachten i Ibiza, med faste følgesvenner som dyrt sprudlevann og lettkledde damer – og snart også kompisene Eric (Kevin Connolly), Turtle (Jerry Ferrara) og Johnny Drama (Kevin Dillon). Når festen er over går de fire i gang med filmprosjektet «Hyde», en slags futuristisk hipsterutgave av «Dr. Jekyll og Mr. Hyde», som Vince til alt overmot har tenkt å regissere selv.

Med motvillig velsignelse fra Ari Gold (Jeremy Piven), seriens utvilsomt mest underholdende figur, som nå har gått fra agentrollen via arbeidsnedtrapping til å bli studiosjef – stadig med litt for heftig temperament.

I tillegg har nevnte Turtle skaffet seg en ikke ubetydelig suksess på egen hånd som tequila-importør, men ellers er ting i all hovedsak slik vi kjenner det fra fjernsynsskjermen. Der «Sex og singelliv» i kinoutgave (i hvert fall den første filmen) forsøkte seg på en mer langfilmtilpasset romantisk komedie-struktur, føles «Entourage»-filmen i grunn som en dobbel- eller trippelepisode av tv-serien, med unntak av et par litt mer avanserte kameraføringer. Og det er i utgangspunktet helt greit, da det betyr at vi får akkurat hva vi forventer – og akkurat hva som fenget oss gjennom åtte sesonger fra 2004 til 2011.

Det innebærer naturligvis også en rekke «cameo»-opptredener fra kjente skuespillere og andre Hollywood-aktører, som dukker opp enda hyppigere enn i serien. Morsomst av disse er Mark Wahlberg og hans eget «entourage» – som mange vil vite at serien er basert på. Her har vi altså enda et metanivå i en film/serie som allerede renner over av intertekstuelle innsidevitser om filmbransjen i LA. (Filmens aller siste vits gir også en ny dimensjon i så måte, men den kan jeg la være å røpe her.) Noen spesielt bitende satire er dette dog ikke, men om det noen gang var poenget, forsvant det i så fall i løpet av seriens tidlige sesonger.

Selv om det stort sett er gledelig at ting er ved det vante, skal det imidlertid også innvendes at historien hadde kledd en litt større dramaturgisk kurve, når man først skal ta dette over til filmduken. Riktignok står det noe mer på spill enn tidligere, i form av at «Hyde» både er Vincents første film som regissør og Aris første film som studioboss, mens Eric er i ferd med å få barn med ekskjæresten Sloan. Men spillefilmformatet krever en litt annerledes struktur enn tv-serier, og serie... unnskyld, filmskaperne burde ha gitt sine hovedkarakterer mer dyptgående «character arcs», for å bruke drømmefabrikkens egen terminologi. Spesielt burde Vincent og Eric ha møtt mer motstand underveis, ikke minst i form av indre usikkerhet og tvil – selv om vi selvfølgelig vet at det kommer til å ordne seg for jetsetlivets glade gutter til slutt.

Ikke desto mindre er «Entourage» et underholdende og morsomt gjensyn med en gjeng man ikke kjeder seg med. I en tid hvor tv-seriene truer spillefilmens posisjon som den dominerende fortellerformen, er det dessuten interessant å se at seriene også inntar kinoene. Det gir et visst håp om en harmonisk sameksistens.