– Jeg var bare 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig

– Jeg hadde ikke selvtillit til å melde meg på Idol selv, men en nabo gjorde det for meg. Da jeg fikk invitasjon til audition i Trondheim, husker jeg at jeg sto og hylte og jublet. Hele familien pakket og dro, det var ordentlig stas, sier Sandra.

Hun var bare 16 år da hun var med i 2004-sesongen av Idol. Det var en spennende tid, men heller ikke bare enkelt.

– Jeg elsket å synge og stå på scenen. Jeg trivdes ikke hjemme, på skolen eller der jeg bodde, så jeg nøt hvert sekund av det. Men i ettertid har jeg skjønt at måten vi ble behandlet på som barneartister mest sannsynlig ville bli gjort annerledes nå, sier hun i podkasten Summa summarum.

Ble seksualisert

Sandra forteller om et enormt press. Hun var i Oslo alene, uten foreldrene sine i lang tid.

– De var opptatt med å skille seg mens jeg var med i Idol. Så jeg var alene på et lite hotellrom i Oslo i et halvt år. Jeg slet med alvorlige spiseforstyrrelser, men snakket ikke med noen om det som var vanskelig. Jeg var vant til å skjule ting og tie, sier hun.

– Jeg ble behandlet som en voksen, og seksualisert. Det var mye fokus på puppene mine, til tross for at jeg bare var 16 år. Når jeg ser tilbake nå, så synes jeg det er helt heslig.

Sandra hadde en tøff barndom, med foreldre som kranglet mye, mobbing og overgrep.

– Jeg ble både utstøtt og fikk blåmerker på skolen. Det var helt jævlig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det som gjorde så vondt. Alle de forferdelige tankene. Jeg var depressiv og suicidal allerede som barn, forteller hun til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.

Les også: Travel Marion Ravn: – Det har skjedd veldig mye i det siste

Begynte med selvskading

– Jeg begynte å skade meg selv og kaste opp maten. Jeg hadde ikke sosiale medier på det tidspunktet, så jeg visste ikke hva jeg holdt på med. Alt jeg ville var å gjøre den indre smerten nummen. Det var mye lettere å rasjonalisere enn det som var inni hodet mitt.

Sandra tenkte «Her har jeg et kutt, selv om jeg har påført det selv. Kuttet gjør vondt, derfor er jeg lei meg».

– Jeg kunne ikke sette ord på hvorfor jeg hadde det så forferdelig vondt. Jeg hadde utviklet bulimi allerede som 11-12-åring. Jeg har skjønt i ettertid at slet allerede da. Legene trodde lenge jeg var bipolar, men i psykiatrien fikk jeg etter hvert en lidelse som heter kompleks PTSD.

– Jeg hadde det allerede som barn, og jeg var jo allerede traumatisert som barn. I tillegg har jeg fått utbrenthetsdiagnose fem ganger i livet, forteller hun.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

35-åringen hadde også en tøff start på 20-årene. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling fordi hun prøvde å ta livet sitt.

– Jeg hadde egentlig gitt opp, jeg ville ikke mer. Jeg hadde psykoser til og med, og nektet å ta tak i det kroppen fortalte meg. Det var heftig å få diagnosen bipolar lidelse 1 som 20-åring. Jeg gikk på kurs og lærte at det var kronisk, og at jeg resten av livet måtte innfinne meg med å få vinterdepresjoner, vanskelige forhold og problemer med penger, sier hun i podkasten.

Det var som å få et stempel i panna, og Sandra trodde på det.

– Jeg skjønner at det er lett å feildiagnostisere. Det er mange likhetstrekk mellom diagnosene, sier Sandra, som i 12 år gikk på feil medisiner.

Les også: (+) Da Vibeke våkner, tenker hun at hun har fått et kall om å gjøre slutt på alt. Hun setter seg i bilen. Heldigvis rekker politiet frem i tide

Alvorlig fødselsdepresjon

Det var først etter at hun fikk barn at Sandra fikk riktig diagnose. Hun fikk en alvorlig fødselsdepresjon, og da begynte ting å skje.

– Legen spurte om jeg hadde opplevd overgrep fordi kroppen min reagerte veldig sterkt. Alle minnene kom tilbake og kroppen sa ifra. Det gikk ikke an å undersøke en gang. Jeg ble re-traumatisert.

I tillegg hadde babyen ekstrem kolikk og gråt 9 til 12 timer i strekk i fire måneder. Han hadde både refluks og astma, og Sandra sov bare tre timer i døgnet i mange måneder.