– Det har gjort noe med oss som familie
I høstens mest personlige TV 2-serie lar Petter og Mari kameraene rulle mens familien møter en virkelighet langt fra den norske. – Vi har fått noe vi vil bære med oss for alltid, sier Petter.
På den lilla løperen på Fløyen i Bergen står Petter Nyquist (47) og samboeren Mari Jagmann (44) side om side. Smilene er varme. Tidligere samme dag viste de seg for aller første gang frem som familie – sammen med barna Ingrid (13) og Marius (9) – under TV 2s høstlansering i Grieghallen.
Nå er det bare de to – klare for glamorøs fest på Fløyen. Luften er frisk, utsikten storslått – og kontrasten til månedene de tilbrakte tett på familier i Polen, Gambia og Tuvalu for snart to år siden kunne knapt vært større.
En drøm
Nå får også TV-seerne følge reisen i dokumentarserien «Petter og familien: Dit ingen drar» på TV 2 – et hjerteprosjekt som har vært en felles drøm for Petter og Mari i flere år.
– Det var helt utrolig. En fantastisk tur. Det er en drøm vi har hatt veldig lenge. Så dukket muligheten opp, og da visste vi at vi måtte gripe den, forteller Mari.
Petter nikker:
– Nå har vi gitt barna våre et verktøy, som vi har vært opptatt av at de skal få. Vi har ønsket å gi dem et innblikk i en litt annen verden – en verden de fleste bare leser om eller ser på TV. Men nå fikk de oppleve og føle det på kroppen.
Foreldrene føler de oppnådde det de ønsket.
– Absolutt. Men man kan ikke sette to streker under dette svaret, men det er et fundament de kan ta med seg videre.
Les også: Frank Løke åpner opp: – I dag kjenner jeg mer på samvittigheten enn noen gang
Møtt med åpenhet
Familien bodde flere uker i hvert land. De ble invitert inn i hjemmene til familier som hadde lite, men som delte det de hadde – med varme og raushet.
– Vi var aldri skeptiske. Vi ønsket oppriktig å forstå hvordan disse menneskene lever og har det. Vi er veldig privilegerte her i Norge. Det å møte mennesker i krevende livssituasjoner har gjort noe med oss, sier Mari.
– Det var kjempefint å se hvordan vi ble inkludert med en gang, og hvor varme de var. De hadde så lite, men delte så mye, fortsetter hun.
I tillegg til å være pappa og kjæreste, var Petter også filmskaper. Det skulle vise seg å være en krevende kombinasjon.
– Det kunne være utfordrende. Jeg er alltid meg selv, enten jeg filmer eller ikke. Men jeg måtte jo dokumentere, samtidig som jeg skulle være pappa og kjæreste og alt det innebærer. Det var noe vi hadde snakket om på forhånd – både Mari og jeg, og med barna, forteller han, og tar en liten pause før han fortsetter:
– Jeg synes det gikk veldig bra. Jeg tror det var interessant for familien å se hvordan jeg jobber når jeg er ute på prosjekter – selv om det er i skyggen av det vi egentlig var der for.
Mari smiler og forteller at hun alltid har visst om Petters engasjement.
– Men det å se hele prosessen og se ham i dobbeltrollen – det var nytt. Det var lærerikt å se hvordan man bygger en historie, fra idé til ferdig fortelling.
Les også: (+) Ny og oppdatert test: Vinneren er en favoritt hvis du skal ned i vekt
Erfaringer for livet
Opplevelsene underveis har satt spor. Både når det kommer til valgene familien tar, og i samtalene rundt middagsbordet.
– Det har gjort noe med oss som familie. Det har forandret oss på mange måter, mener Petter og legger til: – Vi er mer bevisste og mer miljøvennlige. Vi tar valg som er litt mer bærekraftige. Ikke fordi vi må, men fordi vi har sett konsekvensene ute i verden.
Familien fikk kjenne miljøforandringene på kroppen. Spesielt når de møtte mennesker som står i fare for å miste alt de har fordi havet stiger.
– Det gjorde inntrykk. Selv om det har gått nesten to år siden vi kom hjem, og man glemmer litt, så har mange av inntrykkene blitt værende i oss, forteller filmskaperen.
For familien ble reisen også en slags styrkeprøve. Mari forteller at de alltid har vært nære, men at de ble enda mer sammensveiset som familie.
– Vi har noe unikt vi har opplevd sammen – noe som vil være med oss for alltid. Jeg er glad vi fikk lov til å bli enda bedre kjent på den måten, poengterer hun.
Petter understreker at barna fikk støtte til å bearbeide det de opplevde og at de snakket sammen underveis.
– Det var mye som var vondt å se – og som dessverre er virkeligheten for mange. Det var viktig å forklare at de ikke skulle føle dårlig samvittighet, men heller spørre seg: Er det noe vi gjøre? Eller hvordan kan vi bidra? avslutter Petter med et smil.
