Nok en musikalsk orgasme

OSLO SPEKTRUM (SIDE 2): For nesten fire år siden anmeldte jeg den største konsertopplevelsen jeg har hatt noen gang, da Dream Theater hadde et drøyt tre timer langt show i Spektrum. Anmeldelsen fikk tittelen «Tre timers musikalsk orgasme».

Det var et maraton gjennom nesten alle deres beste låter, og spesielt de to gitarsoloene til John Pettruci i sangen «Hollow Years» tror jeg neppe noen som overvar konserten kommer til å glemme.

(Du kan for øvrig se den samme sangen bli spilt ifra deres opptreden i Japan på YouTube.)

Skuffet ved forrige møte
For et par år siden gjestet igjen Dream Theater, og den gangen ble jeg rett og slett litt skuffet.

De valgte ut noen av sine dårligere sanger – og den ellers så briljante keyboardisten Jordan Rudess var på den tiden svært inspirert av noe som nærmest kan kalles syremusikk. Det ble rett og slett ikke like bra.

En minifestival
Men lørdag var bandet igjen tilbake i Oslo, og dro med seg ikke mindre enn tre andre band som spilte - og de har kalt hele turneen «Progressive Nation 2009».

Dørene åpnet klokken 18, og Dream Theater var først på senen over en halvtime forsinket godt etter klokken 10. Da hadde publikumet blant annet fått med seg svenske Opeth spille til øredøvende jubel.

Dream Theaters konsert ble dermed den korteste jeg har opplevd med langt under to timer – men det var mer enn nok tid til å vise landet nok en gang at de er kongene av den progressive rocken. Og de hadde satt sammen en konsert som var laget for fansen.

Tilbake i toppform
Konserten ble sparket i gang med den nye sangen «A Nightmare to Remember», og det skulle etter hvert vise seg at bandet holdt seg til relativt nytt materiale. Det ble aldri tid til noe dypdykk til 80- og 90-tallet.

Men det bandet gjennomførte med blant annet en fantastisk gjennomføring av deres livemesterverk «Instrumedley» – og ikke minst en vanvittig lang versjon med en rekke instrumentalsoloer av sangen «Solitary Shell» som virkelig traff publikum.

Bandet så virkelig ut til å kose seg på scenen, og lot sanger James LaBree få mange og lange pauser for å vise fram det bandet virkelig er gode på – nemlig instrumentalfremvisning. Og det er med glede vi kunne observere at Rudess hadde tatt fram sine briljante sider igjen og lagt syremusikken på hylla.

Fremføringen av «nei til religiøs misbruk»-sangen «In The Name of God» fungerte som alltid meget bra live - og antikrigssangen «Prophets of War» fungerer enda bedre, da den forutsetter at publikum er med. Og det var de!

En fantastisk avslutning
Konserten ble avsluttet så altfor tidlig med deres seneste epos, nemlig «The Count of Tuscany» - og det eneste folk så ut til å være misfornøyd med etter den drøyt fem timer lange kvelden var at den ikke var litt lenger.