Tre timers musikalsk orgasme

Dream Theater
Konsert Oslo Spektrum
Albumaktuelle med «Octavarium»

Når John Petrucci, Mike Portnoy, Jordan Rudess, John Myung og James LaBrie entrer scenen vet en allerede på forhånd at dette kommer til å bli en av de største konsertopplevelsene en har hatt.

Med skyhøye forventninger kom vi inn i Spektrum. Ut igjen kom vi med følelsen av at det var hakket bedre enn vi hadde håpet på.

• Se bildespesial fra konserten nederst i anmeldelsen.

Konserten på over tre timer bare understreket de som vi har visst hele tiden: Dream Theater forblir verdens udiskutabelt beste progressive rockeband. Dette til tross for at det lange håret er borte på de fleste, og at de vanskelig kan kalle seg unge rockere lenger.

I stedet leverer de tre timer med en profesjonalisme som overgår alle de andre aldrende artistene som sirkulerer kloden med sine show. Dette betyr likevel ikke at det ikke lyser musikalsk glede. Energien som leveres på scenen overgår hva de fleste band i 20-årene kan drømme om å levere.

Det som gjør Dream Theater så spesielt er at alle musikerne individuelt er best på sitt område. Alle kommer enkelt blant topp tre på en hvilken som helst liste over de beste musikerne i verden.

La oss ta trommeslager Mike Portnoy som et eksempel. Han er kåret til verdens beste progressive trommeslager ti år på rad. Og samme hvor innbitt fan du er av andre band: Det er umulig å ikke rangere gitarist John Petrucci helt i toppen.

Det en kan si kjennetegner musikken til Dream Theater er at de alle vet at de er best. Enkelte vil kanskje si at musikken bærer litt for mye preg av «brifing». Det gjør likevel ikke noe når det kjøres perfekt timede og synkroniserte soloer mellom gitar, bass og keyboard som du ikke kan få fra noe annet band i verden.

Mens andre band ofte preges av det som ofte kan omtales som langdrøy «gitarrunk» uten at en helt når et stort klimaks, ligger den fullverdige energien der hele tiden med disse amerikanske rockerne.

Et av øyeblikkene som stod frem under fredagens konsert var Rudess’ keyboard-solo. Denne hørtes i sin helhet ut som en gedigen og imponerende gitar-solo, og hadde en ikke vært tilstede kunne en like gjerne tro at det faktisk var dette det var.

Det er likevel vanskelig å peke ut det største øyeblikket under en konsert som grep publikum fra første tone. Uten tvil en av årets beste konserter på norsk jord.