Makeløst

Bugge Wesseltoft

IM

Jazzland Recordings/Universal

Etter at han hadde spilt med alt og alle innen pop- og rockverdenen mot slutten av 80-tallet – regningene måtte jo betales – så var det etter hvert «alle» innen jazzfamilien som ville ha assistanse fra tangentikonet fra Skien. Telefonen stod ikke stille og i andre enden kom det forespørsler fra bl.a. Arild Andersen, Jan Garbarek og Terje Rypdal.

Les også:- Umulig å leve av jazz

Det blei raskt åpenbart hvorfor Bugges – han heter bare Bugge både blant kjente og ukjente – tjenester var så etterspurte: han hadde et anslag, en originalitet, en ro og et klangideal av en helt annen verden. Fra midten av 90-tallet har Bugge etablert sitt eget musikalske univers enda tydeligere med sitt New Conception of Jazz der han henter impulser fra en rekke kilder og setter det sammen til noe som blei retningsgivende for moderne musikk også langt utenfor jazzfamilien.

Bugge følte sjøl at NCOJ-tanken begynte å gå tørr for et par år siden og ville utfordre seg sjøl og sitt store publikum både her hjemme og utenlands med noe helt annerledes. De som var så heldig å være tilstede under sjøsettinga av solo-piano prosjektet til Bugge under Kongsberg-festivalen i fjor, visste der og da at dette ikke ville bli noen standard solo-jazzpiano ekskursjon, og med «IM» får vi all den bekreftelse vi kunne tenke oss.

Nok en gang tar Bugge oss med til steder vi aldri har vært før. Han gir oss tanker og ideer som han er helt aleine om og musikken hans er uten unntak egna til kontemplasjon – samtidig som han provoserer oss og tvinger oss til å ta stilling med sterke innspill om hva sivile mennesker må gå gjennom der krig brukes som «løsning». Både i musikken, der han bl.a. benytter seg av stemma til ei kongolesisk kvinne som opplevde kidnapping – ett intervju Bugge hørte på BBC og som gjorde voldsomt inntrykk – og i måten han forteller oss skriftlig i omslagsheftet hvordan han bryr seg, så framstår Bugge som et viktig menneske.

Det eneste han ikke gjør sjøl – i all hovedsak med det akustiske flygelet, men også med smakfull hjelp av ymse elektriske tangenter og diverse perkesaker – er Mari Boines sterke joik som Bugge bruker som en utskytingsramp for sine egne fabuleringer.

Bugge Wesseltoft har gitt oss nok et makeløst personlig vitnesbyrd – en musikalsk tilstandsrapport som forteller oss at vi har med en av de aller viktigste stemmene å gjøre anno 2007.