Kiss er tilbake!
Å bruke utropstegn (!) i for stor grad er en uting! Likevel, etter å ha hørt dette albumet kan vi bare si: ! ! !
Kiss
Sonic Boom
Roadrunner/Kiss Records
En av fordelene med å bli gammel, og det er ikke mange, er at man har mange musikalske minner. Mitt Kiss-minne står fastbrent i hjernebarken i like sterk grad, om ikke sterkere, som mitt første kyss (Takk, Lise). Jeg var som vanlig hos en kamerat etter skolen, og vi hadde spart sammen nok kroner til en Stjernepose. Vel nede i sukkerhelvetet satte Marius på en kassett (avspillingsmedium for musikk fra før Irak-krigene). Kassetten hadde et utrolig rart cover med fire fyrer oppsminket i det som var utrolig kul sminke.
Noen få minutter ute i avspillingen var jeg hektet som om det var kokain og ikke bruspulver det hadde vært i Stjerneposen. Dette var musikalsk himmel. Absolutt alle utgivelser av Kiss ble sporet opp, spilt til døde og elsket over det meste på jord.
Likevel, som de fleste helter så visnet statusen som gudene av musikk hen. Samtidig som jeg oppdaget alt fra Led Zeppelin til Doors og Death så ga Kiss ut dårligere og dårligere album. Fra 1984 («Animalize») og til 1998 («Psycho Circus») var det få lyspunkter, men det var noen: Her er hele Kiss-historien.
Listen denne gangen ble lagt av den tidligere gitarhelten Ace Frehley med hans glitrende soloalbum), og forventningene var ikke alt for store. At Kiss skulle klare å gi ut sitt første virkelig gode album på 25 år ville nærmest være for mye forlangt.
Det gjør det likevel ikke mindre sant.
Etter å ha ledd av nok et dårlig Kiss-cover (se alle deres cover her) så ble jeg fra første låt ekstremt positivt overrasket. Åpningssporet (som også har vært singelen fra utgivelsen) «Modern Day Delilah» fikk meg til å se Stjerneposer igjen. Dette er ikke 2009, men 1979. En Kiss-låt som kunne ha dukket opp på «Dressed to Kill», «Hotter than Hell» eller «Rock and Roll Over» uten problem.
Så var spørsmålet - var dette et heldig øyeblikk av Kiss anno 2009 (Gene Simmons, Paul Stanley, Eric Singer og Tommy Thayer)?
Svaret var nei. Det fortsatte i samme spor med Gene Simmons på vokal på «Russian Roulette» (platens Gene-juvel når det gjelder vokalprestasjoner), «Never Enough», «Yes I Know» før det blir litt 90-talls Kiss med «Stand», men vi tåler litt feilskjær. Spesielt siden man kommer rett inn på spor igjen med «Hot and Cold», «All for the Glory» (med Eric Singer på vokal) og «Danger Us» (med muligens den mest patetiske teksten i 2009, men hei - dette er Kiss). Alle sanger som kunne glidd inn på hvilket som helst klassiske Kiss-album.
Spor 9 er min nestfavoritt på platen: Gene som er det nærmeste han har vært «I Love it Loud» siden «Creatures of the Night» på «I'm an Animal». Tommy Thayer synger på den helt greie «When Lightning Strikes» før det avsluttes med platens beste spor, som også kan oppsummere hele utgivelsen:
«Say Yeah».
Eller bare: ! ! !
PS! Hvis du kjøper special edition av platen får du med nyinnspillinger av klassiske Kiss-sanger av Kiss anno 2009. Ikke helt nødvendig om du har sangene fra før, men det er ingen elendige versjoner du får. Det er nesten så vi kan banne i Kiss-kirken og si at et par av versjonene nesten går utenpå originalene (hhv. Black Diamond og Do You Love me).