Jay-Z flotte funn
Solid og sjarmerende debut
J. Cole
Cole Word – The Sideline Story
RocNation/Columbia/Sony
Gimmicken til Jay-Z nye artist er strengt tatt ikke noe mer enn ferdigheter på mikrofonen og minimalt med bullshit. Du vet; ikke drittprat om damer, dopsalg, smykker og vold. Mye hip-hop er ribbet for slike ingredienser, men det er sjeldent rap som dette satses på.
Den tyskfødte North Carolina-guttens debutalbum, altså via Shawn Carters selskap Roc Nation, føles ærlig, gjennomført og engasjerende, med en god fordeling av det mer lettbeinte og tyngre, personlige innholdet. Singelen «Lights Please», hvor han «snakkesynger» et «søtt» refreng mellom historien om en villig superjente er enkel, men effektivt, mens han fortsetter pikejakten på tropiske «Cant Get Enough», hvor den ekte sangeren (og kåtskalken) Trey Songz tar seg av allsangen.
Sex står i fokus på «In The Morning» med (kåtskalken) Drake (og norske Alexandra Joner i musikkvideoen). Fjasete, men sympatisk og stilig servert.
På «Lost Ones» er damer fortsatt i fokus, men her tar 26-åringen en 180 og snakker om uønsket graviditet og det vonde valget man da kan stå overfor. «I aint too proud to tell you that I sometimes cry about it» hører man sjeldent fra rappere. «Never Told» handler om utroskap, og vår venn forteller om hvordan faren sviktet moren og familien så mye at han til slutt mistet kontakten med ham. Noe han ofte referer til, som på «Breakdown», hvor han forteller at han gråt da han fikk treffe sin «egoistiske» far sin på nytt etter flere års fravær, og hvordan moren ble narkoman. Trist.
Lurt nok blander J. Cole dette med mer tradisjonell, breial skryterap, som hissige «Mr . Nice Watch» med far selv - Jay-Z - som gjest. Og ja, Jays protesjé klarer å holde følge sin mentor. J. Cole er faktisk ekstraordinær når det kommer til å rappe. Som produsent er han også stødig, men han trengte ikke å gjøre 12 av de 15 sporene selv. Dette er dog pirk. Kjøp albumet. (Og hvis du har anledning,; se J. Cole på Sentrum Scene i Oslo 8. desember.