Indiegiganter satte fyr på Spektrum

Aracde Fire
Oslo Spektrum

Det er riktig som man har skrevet den siste tida. Det kanadiske 10-mannsorkesterets konsert på Hovefestivalen ER årets absolutte høydepunkt på livescenen i Norge i år.

Les anmeldelse:Dere er herved tilgitt!

Det sto altså ikke på forventningene da Vin Butler & co. brakte med seg trailerlasset med instrumenter og inviterte til allsang i Oslo Spektrum søndag kveld.

Stort
For øvrig litt spesielt å overvære hovedstadens storstue spekket med forvirrede indiefantaster. For enkelte formelig oser denne arenaen av alt man ikke utstår av musikkindustri og bis-nisser, og noen av dem har egentlig ikke noe særlig lyst til å være her. De verste puristene holdt seg nok også hjemme, sikkert surfende gjennom veven etter nye band det etter de alternative søyler er lov til å like.

Men Arcade Fire er for store nå til å se seg tilbake etter de få som har falt av. Store er de også rent fysisk. Scenen er spekket med morsomme instrumenter, lys og neoneffekter. Lyden på sin side er rent ut gigantisk.

Enkelt
Det starter med «Black Mirror» fra det strålende halvårsferske andrealbumet «Neon Bible», en låt som manifesterer det Montreal-bandet gjør så utrolig bra, å bygge opp intensitet lag på lag til det ender opp i et avsluttende inferno av vellyd og primalkor.

Les også:Fortsatt i flammer

I bunn ligger de ofte svært monotont oppbygde låtene og suger til seg kraften fra hvert bandmedlems hjertefølte innsats.

Men der de på Hove klarte å rive og slite i publikum gjennom samfulle minutter, ble konserten i Spektrum noe skjemmet av et litt dødere midtparti.

Flyt
Det har nok sin forklaring i at indiefansen mangler den overdøvende ekstasen som man finner i festivalfolket. Dermed ble bandets svakhet mer synlig.

Det handler rett og slett om trommeferdigheter. For trommeslager Jeremy Gara er kanskje, ved siden av vokalist Vin Butler, Arcade Fires viktigste medlem. Slik blir det når intensitet er bandets kjerneverdi. Batteristen må være stødig som banken. Gara er i så måte kanskje en av verdens beste trommiser på å holde en jevn, medrivende groove.

Midt i settet tar imidlertid multiinstrumentalist Régine Chassagne over stikkene, mens Gara finner seg en gitar, og plutselig mister man litt fot. Låtene sakker og øker og det fantastiske drivet forsvinner. Magisk blir det først igjen etter fem-seks låter (glemte å telle) når Gara får tilbake stolen sin.

Velkommen tilbake
Men bevares. Når de ti i låt etter låt hver for seg hamrer løs på sine respektive instrumenter som om det var det siste de gjorde på denne jord og skaper så mye kraft og ekstase som man egentlig ikke trodde var mulig, så er det bare å ta av seg hatten.

Konserten på Hove var likevel bedre, men det er bare å booke denne gjengen tilbake til Norge til sommeren. Sikrere kort får du ikke.