Fint fra Snoop Doggs fetter
Gateversjonen av Johnny Depp.
Daz Dillinger
Public Enemies
DPG Records
Selvfølgelig måtte Daz Dillingers nye skive få navnet «Public Enemiez». Han er tross alt den originale John Dillinger, i alle fall før Johnny Depp. Dette albumet, som er Daz 12. solosett, skulle egentlig ut samtidig med «Public Enemies»-filmpremieren, men hip-hop er som militærtjenesten; Ting tar tid.
Fans av denne Tha Dogg Pound-veteranen kan dog ikke klage. Snoop Doggs blåkledde fetter byr på lekker California-rap.
Befriende nok holder han gjestelisten kort, med den undervurderte sangfuglen LaToiya Williams på det sorgfulle, deilige åpningssporet «You Let Me Down», med svik og forræderi som tema. Daz har vært gjennom det meste i sin karriere, og en viss bitterhet ulmer som vanlig. På soulsvisken «Life Stagez» forteller han at fansen ber ham fokusere på seg selv, mens han på «Nuthinz Gonna Stop Me» minner om andre artister som han var med å skape, men at de er så barnslige at de ikke vil erkjenne det.
«Tear Dropz», om hans døde venner, og «2nd To None», dedikert til moren, er også vemodige, mens «In My Neighborhood»s refreng forteller at barn voldtas (!) der Daz bor. Hva med solskinnsmusikken? Selv om det høres trist ut, er dette feelgood-musikk fra begynnelse til slutt, takket være Daz rutinerte, tjukke vestkystproduksjon med matchende rapping.
De som savner den yngre gangstasiden hans får «Meet Me @ Tha Strip Club», som kanskje høres mer Miami enn Los Angeles ut, men som underholder. (Daz snakker om supermodellstrippere. Er det jenter som kunne vært supermodeller, men som heller ble eksotiske dansere?)
Det er litt pussig at hans Tha Dogg Pound-partner Kurupt og boss Snoop, som pleier å ta ham med til Norge, ikke dukker opp, og lyttere som urealistisk nok håper på originalitet og fornyelse vil ikke få ønsket sitt oppfylt. Men tilhengere av voksen, genuin og tradisjonell westcoast hip-hop anno 2009 kan kaste opp både en trygg tommel og en tøff W i lufta.
Se Snoop Dogg med Daz på Døgnvill i Tromsø på lørdag.