Ensomt mesterverk

Al DeLoner
Mountains on the moon
Playground

Al DeLoner var mannen som skrev sangene til Midnight Choir, i starten under sitt eget navn – Atle Bystrøm, senere som Al DeLoner. Dette er hans fjerde soloalbum hvor han nok en gang (som Midnight Choir før ham) har fått med seg medlemmer av The Walkabouts; Chris Ekman og Carla Torgerson.

Blanding
Har du ikke hørt hans soloalbum tidligere er muligens den riktigste beskrivelsen for deg som kun kjenner Midnight Choir at DeLoner lever opp til sitt navn. Dette er den mest melankolske delen av hans tidligere gruppe i full blomst. Ballader med en god blanding av soul, jazz og det som ofte kalles en slags indiecountryrockfolkpopmusikk (noen ganger forkortet, feilaktig, til americana). Lettere sagt er det melankolsk, stemningsfullt og behagelig. Bare du ikke hører nøye etter hva han synger om. Da blir det ikke like behagelig.

DeLoners nye plate er 12 sanger på til sammen over 65 minutter med en blanding av nytt og gammelt materiale. De gamle sangene er en slags det beste fra Midnight Choir hvor Al DeLoner gjør sine egne versjoner av The Ballad of Emma DeLoner fra Olsen’s Lot (en sang som ble kåret til en av Norges 100 beste sanger noensinne av Side2 i 2005, Mercy of Maria fra Amsterdam Stranded, Painting by Matisse fra Unsung Heroine og Long Time Ago fra Waiting for the Bricks to Fall.

Det er også nye mesterverk på denne platen, en betegnelse man selvfølgelig ikke skal bruke uten grunnlag. Fra den utrolig vakre Mountains of the Moon, hvor Carla Torgerson fra Walkabouts synger sammen med Al DeLoner, til platens siste spor Settle Down.

Mørke kvelder
Min personlige spenning lå i Als versjon av min favorittsang med Midnight Choir: Mercy of Maria. Ikke overraskende, siden Al er låtskriveren, synges sangen med en innlevelse Paal Flaata kun hadde på sine beste dager (ingenting stygt om Paal som sannsynligvis er en bedre vokalist enn Al, men det er likevel noe med å synge sine egne sanger). Resultatet du hører på denne platen er en nedstrippet versjon med en sårhet og ømhet som kvinner kun drømmer om i menn.

Als forrige plate ga Side2 en firer og kalte den noe ensformig og trøttende. Det er mulig at noen også vil få samme hikke ved å lytte til dette albumet, men faktum er at denne gangen har Al gitt sitt eget lydbilde en ny dimensjon ved å inkludere flere instrumenter og variasjoner i sine egne låter. Dette er en perfekt plate for mørke, ensomme kvelder med et glass whisky i hånda og solnedgangen i det fjerne. Hvis noen, mot formodning, vil synes platen styrer for mye mot det dystre og melankolske så er det sikkert en samleplate med Katrina & the Waves man kan investere i et sted.

I januar er det for tidlig å snakke om årets beste plate, men hadde denne kommet i fjor ville den kommet inn på min topp fem for 2007. Det kan muligens si sitt. Denne platen fortjener å selge i spann, bøtter og tomme whiskyglass.