Langt nede
Al Deloners tredje soloplate er mørke saker, men dessverre litt trøttende.
Al Deloner
«Volume3»
Playground
«Volume3» består stort sett av Al Deloner, en kassegitar eller to og noe krydder innimellom, gjerne piano eller munnspill.
Vokalen er nær og sårbar. Den gir, slik den sikkert er ment, et inntrykk av en hardtlevende mann. Sammen med tekstene forteller den at han eller den han synger om ikke er en særlig enkel person å leve sammen med. Han taler som en ensom streifer som har gjort sine feil. Ingen angrende synder, dog, men det er viktig å gjøre opp for seg.
DeLoner var jo, som mange vet, en av norges mest priveligerte da han som låtskriver i Midnight Choir kunne overlate verkene sine til Paal Flaata, en av våre desidert vakreste stemmer.
Deloners vokalprestasjon er av et helt annet kaliber, men den funker likevel bra i settingen han plasserer seg i med de enkle arrangementene.
Og så har han den derre Dylan-knekken i stemmen, den som i mange tilfeller bommer helt fatalt på tonearten, men som på mystisk vis leder lytteren på riktig spor likevel.
Plata blir imidlertid en tanke for ensformig i lengden - vers over to akkorder, en dur og en moll, alltid nede. Veldig nede.
Noen ganger skulle man skulle man ønske at DeLoner tok i og skrek litt til oss. All denne elendigheten som tydeligvis bor inni der virker å fortjene en mer aggressiv frekvens å utspille seg på. Men man blir ganske preget, det skal han ha.