«Matador»-legendene Ghita og Per har vært venner i 50 år
Som de fleste andre på deres alder har skuespillerne Ghita Nørby (91) og Per Pallesen (84) begge fysiske utfordringer. Men det lar de ikke stå i veien for lykken, forteller de i boken «Lykken finnes».
De har fulgt hverandre som kolleger i 50 år, og i samtaleboken «Lykken finnes» er de innom både oppveksten, de glade «Matador»-dagene og hvordan man finner lyset når de mørke skyene bygger seg opp og livet begynner å gjøre vondt.
Etter et langt og travelt liv på både scenen og foran kamera har de begge fått tiden tilbake. De trenger ikke lenger å rekke alt mulig, noe som kan være befriende, men også vanskelig.
– For meg er det litt merkelig. For jeg er alene, og det synes jeg er vanskelig. Jeg er ikke god til det. Absolutt ikke. Så nå er det noen som har gitt meg en katt. Hun er veldig søt og har hvite poter. Katter er jo veldig selvstendige. Gudskjelov, for ellers ville jeg ikke klart det. Hun sover i fotenden av sengen. Det er jo rørende, forteller Ghita om den lille katten som har flyttet inn hos henne i den svartmalte tømmerhytta i Holte.
– Hun heter Micio. Det betyr katt på italiensk.
Den glimrer imidlertid med sitt fravær når vi er på besøk. I stedet har den lagt ut på oppdagelsesferd i den store hagen bak huset.
Trives med selskap
Etter en ensom tid i 70-årene kom lykken tilbake til Per Pallesen, da han fant sammen med sin tannlege gjennom 40 år, Vivian Dencker (85).
– Altså, jeg er lykkelig i dag. Veldig lykkelig. Jeg giftet meg med min kone for 15 år siden etter å ha vært alene en stund. Hver eneste morgen våkner jeg opp og tenker: «Så fikk du en dag til.»
Både Per og Ghita har i perioder latt familien komme i andre rekke. Derfor har de også full forståelse for at etterkommerne har sine egne liv og ikke alltid har tid til dem.
– Nå er det de som har det travelt. Ett av barnebarna mine har nettopp kommet inn på Statens Teaterskole, og et annet barnebarn spiller hovedrollen i en ny film. Det er jeg stolt over. Barn og barnebarn er livets bensin, som jeg pleier å si, sier Per med et smil.
De er enige om at man fint kan finne lykken alene også. Det fungerer bare ikke for Nørby.
– Jeg ville ikke klart det. Jeg er veldig avhengig av å dele lykken med venner eller kjærester. Jeg vil gjerne dele lykken med noen. Det er ikke fordi jeg ikke selv også føler meg lykkelig, men det er ikke så høylytt, synes jeg.
Viktige venner
I boken kommer Pallesen også inn på en vanskelig tid, da han ble så syk at han nesten mistet livet. Mens han ventet på å bli frisk, bestemte han seg for å prøve å forsone seg med de få menneskene han visste han hadde et vanskelig forhold til. Heldigvis ville de alle gjerne møtes. De fikk snakket ut og gjenopprettet vennskapet.
Fullt så heldig har ikke Ghita vært. Hun synes det er sårt å ha blitt avvist av livslange venner, som hun mener ikke har respondert når hun har forsøkt å strekke ut en hånd.
Til tross for både svik og sykdom har duoen bevart et ukuelig positivt livssyn. Og i likhet med Pallesen nekter Nørby å legge årene inn:
– Jeg fyller 92 år neste gang. Jeg har sannelig også opplevd mange forferdelige ting. Veldig mye som ingen aner noen ting om. Men det fratar meg jo ikke gleden over livet, menneskene og tilværelsen. Hvis du som menneske deltar i livet, så deltar du jo både i det som er lykkelig, og det som er ulykkelig. Det henger sammen. Man skal ikke la skipet bli i havnen, man skal leve livet, man skal stikke til sjøs, ut og oppleve livet. Man må ikke ligge i havn, selv om man går med stokk.
