Åpner opp om det dramatiske dødsfallet

Ja, du leste riktig. Mari Maurstad (68), som i årevis har vekslet mellom tunge roller på Nationaltheatret med lettbente farser på privatteatrene. Som sammen med sønnene Scott, Aslak og Stinius til stadighet er å se i TV-serien «Sofa», og å høre i diverse animasjonsserier. 

I tillegg til dette er hun kjent for i detalj å dokumentere sine fritidssysler i sosiale medier, samt stadig å være dypt engasjert i bistandsorganisasjonen Zulufadder. For å nevne noe. Det er nesten slemt å si, men det er faktisk med en viss tilfredsstillelse en kan notere seg at selv tilsynel­atende supermennesker som Maurstad også kan kjenne på noe så normalt som stress.

– Å, jo, jeg kan bli stresset. Men det var verre før. Jeg er blitt mye flinkere til å si «nei» nå. Og til å kjenne de første tegnene. Når skuldrene begynner å trekke seg bitte litt opp­over, ja, da er det bare en ting å gjøre: Å sette på bremsene.

Ikke oversikt

Det er en litt uvanlig torsdag, rett og slett fordi Mari Maurstad bare har én jobb å gjøre i dag. Om et par timer skal hun være i studio for å gi norsk stemme til Dolly, Ole, Dole og Doffen Duck, og nå sitter hun her og svarer på spørsmål fra Hjemmet.

«Her» er den digre, rød­malte trevillaen på Ris i Oslo, som hun forteller at selveste Gustav Vigeland fikk bygget til en av sine elskerinner. 

Hun har vist oss inn i en stor stue, som foruten sofagrupper og stoler, også er møblert med et piano og en enorm TV, samt massevis av antikke bonde­møbler, utallige malerier og trykk – og et sted mellom 15 og 20 utstillingsdukker ikledd bunader fra hele kongeriket.

– Jo, det hender jeg finner ting her og tenker: «Jøss! Har vi også en sånn én?». Nei, jeg har nok ikke helt oversikt, innrømmer hun og setter seg i hjørnet av den ene sofaen – den hun vanligvis ikke sitter i under opptakene til «Sofa».

– Vel, det er uansett hyggelig her. Og så er det hyggelig at du tok deg tid på nesten-fridagen din til å la deg intervjue.

– Hadde jeg noe valg, skyter Maurstad tilbake.

– Eh …

– Nei, slapp av. Jeg bare ­tuller! He-he!

– Ok. La oss gå langt til­bake. Barndommen din …

Maurstad avbryter:

– Å, herregud! Hvor lang tid skal dette intervjuet ta, da?

Maurstad himler med øynene. Så ler hun – og begynner å fortelle.

Les også: Scott og Pernille Maurstad ble svindlet for 300 000 kroner

Spist av hund

Alfred Maurstad (1896–1967) var sin tids store skuespiller. Norges første filmstjerne. Ja, det var i en periode snakk om at hele Norge var hjemsøkt av en «Maurstad-feber». Da han på femtitallet møtte Gro Scott-Ruud, hadde han et ekteskap med skuespillerkollega Tordis Maurstad bak seg, og hadde fått sønnen Toralv, som alle­rede hadde fulgt i hans fotspor. 

I 1956 lovet Maurstad og Scott-Ruud hverandre evig troskap, året etter kom Mari til verden – og ti år etter det var hun farløs.

– Fra å være datteren til en feiret, fetert skuespiller – da vi dro på ferie til hans hjembygd Nordfjord, var det praktisk talt flaggborg – til å være datteren til en fattig enke, var en brutal overgang. Ellers må jeg innrømme at jeg ikke husker så veldig mye av ham. Han var mye borte og mye syk.

– Du var også veldig nær din mormor?

– Å, ja. Veldig nær. Hun var sangerinne og sekretær i Bildende Kunstneres Styre, der hun ble kalt «Dadda» fordi hun tok seg av alle kunstnerne med dårlig råd. Hun var en skikkelig omsorgsperson som nok betød mer for meg enn faren min. Hun var min medsammensvorne, liksom.

Maurstad fikk heller ikke beholde henne lenge. Hun døde brått en dag på vei til legen.

– Hun ble overkjørt av en lastebil i Trondheimsveien da jeg var fjorten, altså i en ­alder der man ofte er litt sårbar. Nei, det var ikke kjempegøy, sier hun og rufser til den allerede rufsete, røde hår­manken.

– Jeg husker lillebroren min og jeg fikk en undulat og et marsvin, som en slags trøst ­etter at mormor døde.

– Hjalp det?

– Tja. En dag hadde broren min en venn på besøk som hadde med seg en hund – som like godt spiste marsvinet.

Hun rister på hodet.

– Nei, nå høres det ut som om jeg har hatt en forferdelig oppvekst. Jeg har ikke det, altså. Den var veldig fin – på mange måter.

– Men med noen utfordringer?

– Jo, men man kommer seg jo videre. Heldigvis.

Les også: Aslak Maurstad og samboeren Martine åpner opp: – Det er nesten helt tullete

Kjendissønner

Barna til kjente mennesker har en tendens til å bli kjente selv. Det gjelder i høyeste grad for barna til Mari Maurstad. Sønnene Scott, Aslak og Stinius har fått god hjelp av ymse reality-konsepter til det. 

Aslak fikk en 2. plass i «Skal vi danse» i 2023, 16 år etter at hans mor trippet rundt på ­parketten i samme program. Han vant også «Forræder» i 2023, har vært med i «Farmen kjendis», og i høst skal han være programleder for «Hotellet», et nytt reality­konsept på TV2. 

Stinius har lett etter kjærlig­heten i dating­serien «Love IRL» og fikk vist at han var en tøffing ved å vinne «Kompani Lauritzen» i fjor. Men serien som for alvor har gjort gjengen kjent er «Sofa», konseptet som på ­papiret høres helt vilt ut – en TV-serie om folk som ser på TV – men som har vist seg å være en slitesterk suksess.

– Det har vært veldig hyggelig at vi møtes regelmessig for å spille inn «Sofa», men jeg tror ikke folk helt skjønner at det også innebærer en viss jobb. Å være topp ­konsentrert fire timer i strekk er krevende – og så får vi ­heller ikke lov å velge hva vi vil se. Nei, vi må vær så god se på ting vi aldri ellers ville sett på.

– Men likevel hyggelig?

– Ja, absolutt. Og så møtes vi da.

Les også: (+) Hun tok barnebarna mine fra meg

Bestemor

For to år siden ble gjengen utvidet da eldstesønn Scott giftet seg med artist Pernille Molvær, som også har dukket opp i «Sofa», og i april ble ­familien enda større da Ellinor gjorde sin entré.

– Å, det er veldig hyggelig å være bestemor! Og etter å ha satt tre gutter til verden selv, er det kjempegøy at det ble en jente. Men jeg har ennå ikke fått sett henne så mye, egentlig. 

– Du skjønner, jeg er litt redd for å bli en sånn bestemor som sier: «Nei, nå må jeg få se hvordan det går med Vesla!». Altså en som legger seg opp i livet til de nybakte foreldrene og forteller dem hvordan ting skal gjøres. Men jeg skal være mer med fremover og gleder meg til hun blir litt større, du vet, til hun begynner å snakke og sånn.

Hun strekker seg fornøyd.

– Det er veldig fint at slekten går videre, men samtidig litt sjokkerende å bli bestemor.

– Hvor gammel føler du deg?

– Noen ganger som 75. Andre ganger som 43. Men av og til, eller riktigere: mesteparten av tiden føler jeg meg som 12 og kan være kjempebarnslig. Det er veldig fint å ha en sånn blanding. Hvor gammel synes du at jeg virker?

– Eh … Alder er jo veldig relativt?

– Ja, ikke sant? Dagens 70-åringer, eller 80-åringer, er jo virkelig ikke slik besteforeldrene våre var. Det er forresten morsomt å tenke på at jeg omtaler pappa som gammel, mens Aage faktisk er ­eldre nå enn pappa var da han døde. Men han trente nok ikke like mye som Aage gjør. Han er 78 og kjempesprek. Mye sprekere enn meg. Og så er han kjempebarnslig. Nesten like barnslig som meg. Det har nok litt å si.

Som på stikkord kommer det en lang, sår tone fra etasjen over, etterfulgt av et par kortere og lystigere. Aage Kvalbein, den prisbelønte ­cellisten som har vært gift med Maurstad siden 1987, øver fremdeles daglig.

– Vi skal nok være glad han valgte cello og ikke trompet, bemerker Maurstad tørt.

– Dere har vært gift i 38 år og …

– Ja, guriland! Det er lenge, det! Og at vi er det fremdeles er nok først og fremst hans fortjeneste. Vi har aldri kranglet, og det synes jeg er veldig overraskende, fordi jeg kan være både litt sur og misfornøyd, nå og da. Slenge litt med leppa. Men når jeg er sammen med ham, er jeg stort sett bare blid og fornøyd.

– Deler dere også interesser?

– Ja. Og verdisyn. Det tror jeg også er viktig. At vi bor i et stort hus hjelper også, altså at vi ikke sitter oppi trynet på hverandre hele tiden. Jeg tror det er smart ikke å henge sammen hele tiden. Han har musikken, jeg har teateret.

– Det har du alltid hatt?

Maurstad ser opp. Nesten sjokkert.

– Å, ja. Det eneste jeg lurte på i hele oppveksten var når jeg kunne slutte på skolen og begynne å jobbe på teateret for fullt.

Les også: Scott og Pernille Molvær Maurstad: Slik har de det nå

- Ikke kjempegod

Skuespillerkarrieren startet som Camomilla i «Kardemomme by» og Marit i «En glad gutt». Hun var ti år gammel, og uten å fornærme hverken Maurstad, Egner eller Bjørnson, ingen av disse rollene kalte på den helt store skuespillerkunsten. Men de ga likevel henne blod på tann, og overbevisningen om fremtidig yrkesvei ble på ingen måte svekket.

Hun var knapt fylt tyve da hun fikk jobb ved Den Nationale Scene i Bergen, og det er ikke til å komme utenom at det var visse forvent­ninger knyttet til henne, hun som var både «datteren til Alfred og lillesøsteren til Toralv».

– Det hadde nok ikke gått så greit om jeg ikke hadde hatt Toralv, som ordnet en audition for meg i Bergen. Jeg husker ikke hva jeg fremførte, men jeg tror ikke jeg var kjempegod. Ingen Anne Krigsvoll-skuespiller, om du skjønner. Jeg var nok fremdeles mer litt sånn Frognerjente, sier hun.

Den Nationale Scene viste seg å være en ypperlig erstatning for Statens Teaterskole. Etter tre år i Bergen gikk Maurstad rett inn i en fast ­stilling på Nationaltheatret – hvor hun har vært siden. Opp gjennom årene er det blitt utallige publikums- og kritikersuksesser og diverse priser som nå pynter vinduskarmen i stuen på Ris. Maurstad er en ærlig sjel, og innrømmer at det er ikke alt ved jobben hun synes er like moro.

– Altså, å se bra skuespillerkunst er noe av det beste jeg vet. Og det kan gjerne være både tungt og langt. Men å spille sånne dystre roller selv, synes jeg er slitsomt. Det er noen som elsker å gå inn i ­roller der de tenker sånn: «Nå er det bare to timer igjen til jeg skal gråte fordi barnet mitt er blitt drept.» Det er ikke det jeg liker best. Så, nei, jeg foretrekker nok komedier. Og kanskje aller mest musikaler.

Nå gir hun liv til Madame Armfeldt, den gamle, kloke matriarken i Stephen Sondheims prisbelønte klassiker «A Little Night Music». Den følger etter et par hundre forestillinger med «Evig ung», der hun også spiller en gammel, munnrapp dame. Er dette blitt en ny spesialitet for henne?

Hun rynker på nesen.

– Bortsett fra høy alder har ikke de to rollene så mye felles. Mens hun i «Evig ung» bare banner hele tiden, finnes det ikke et stygt ord i voka­bularet til Madame Armfeldt. «Evig ung» var forresten fantastisk morsomt, jeg gledet meg til hver eneste forestilling, men …

– Forandring fryder?

– Ja, nettopp.

Hjelpearbeider

Det sies at det finnes to typer mennesker: De som tenker på å gjøre ting, og de som faktisk gjør ting. Maurstad et godt eksempel på det siste. For 21 år siden, da hun var på ferie i Sør-Afrika, møtte Maurstad en kvinne som drev et suppekjøkken for fattige. Dette tilfeldige møtet skulle få stor betydning, både for de to kvinnene og hundrevis av andre.

– Hun het Aurelia Mhlongo og kunne vært tvillingsøsteren til Nelson Mandela. En virkelig flott dame som var tidligere operasjonssykepleier og nå hadde viet livet sitt til å skaffe mat til fattige barn som bodde hos besteforeldrene sine. Aids hadde jo nærmest utslettet en hel generasjon der nede. Vel, jeg ville gjøre noe for å hjelpe, og siden jeg hadde et relativt bredt nettverk i Norge, foreslo jeg at jeg kunne bruke det til å samle inn midler til dette arbeidet.

– Hvordan ble det tatt imot?

Maurstad smiler.

– Jeg husker Aurelia sa at det var veldig hyggelig, men at jeg ikke måtte bli lei meg når jeg ikke fikk det til. Hun sa altså «når», og ikke «hvis».

Mhlongo var sikker på at kvinnen fra dette lille, rike landet langt borte ikke ville lykkes. Men tok feil. For Maurstad lykkes til gagns. Med årene har Zulufadder, som ­organisasjonen ble hetende, gjort livet lettere til mange barn – og voksne – i Sør-Afrika.

– De siste årene har Zulufadder satset mer på å tilrettelegge for utdanning. Skolen vi startet sysselsetter i dag 60 voksne og har 500 elever, flere av dem har kommet seg videre til universiteter.

– Hvordan føles det?

– Givende. Veldig givende. Men nå er det så lenge siden dette startet at jeg ikke lenger går rundt og klyper meg i armen, slik jeg gjorde i starten. Men, herregud, Zulufadder betyr likevel veldig mye for meg. Og for mange andre.

De smektende tonene fra overetasjen har stilnet, Kvalbein har nettopp løpt ut døren for å ta seg en løpetur i Oslomarka. Mari ser på klokken og konstaterer at det ikke er lenge til hun skal være på jobb. Hun slipper ut pusten raskt og lukker øynene et sekund eller to. Skuldrene ser ut til å holde seg i ro, men likevel: Er det det fryktede stresset som er i ferd med å melde seg? Har hun slitt seg ut ved å la seg intervjue?

Maurstad rister på hodet.

– Nei da. Jeg har det fint, jeg, sier hun, og smiler skrått før hun tilføyer på knusktørt Maurstad-vis:

– Bare jeg får snakket litt om meg selv, så er jeg fornøyd, jeg.