Lise Fjeldstad (86) har ikke mistet troen på kjærligheten

– Åh, nå kommer jeg til å få kjeft av søsteren min. Igjen.

Lise Fjeldstad sukker oppgitt. Så forteller hun at forrige gang hun snakket om akkurat dette, det var like før hun fylte 80, hadde søsteren sagt til henne at hun var «gæren». 

Og at hun virket «desperat». Hva det hele dreier seg om? Kjærlighet. Nærhet. Glede. Eller riktigere: Savn av noen som kan gi alt dette.

– Jeg har ikke mistet troen på at det kan skje igjen. 

– Er du kravstor på menn, for eksempel når det kommer til alder?

– Nei, han kan godt være ­eldre enn meg, sier Fjeldstad alvorlig.

Så smiler hun.

– Jeg er også villig til å gå ned i alder. Ja, så langt ned som det kreves. He-he.

Nå må dette ikke tolkes som om Lise Fjeldstad er desperat etter å få seg kjæreste. Så når hun sier at alder er ingen ­hindring, at hun ikke er fremmed for en mann i 20-åra som kan «hjelpe med pc-problemer og hagearbeid», så bør det nok tas med den berømte salt­klypen. 

Poenget er at også ­eldre mennesker har behov for nærhet. Og at det er viktig at man snakker om dette.

– Jeg er heldig som er skuespiller og har evnen til inn­levelse. Så når jeg ligger i sengen og føler meg veldig alene, kan jeg greie å føle at noen holder rundt meg. Selv om det ikke er noen der. Men … det kan jo selvfølgelig aldri bli helt det samme.

– Hvordan gikk det sist du snakket om dette i intervjuer?

– Jo, det var faktisk noen menn som tok kontakt. Noen modige menn. Og det var … veldig fint, sier hun og smiler hemmelighetsfullt.

Barrikadekvinne

Halvannen time tidligere. Vi er på kjøkkenet til Fjeldstad på Briskeby, midt i hjertet av Oslo, og nå byr vertinnen på en lett lunsj.

– Du må smake på disse! De er kjempegode!

Hun peker på et fat med små mandelmakron-lignende kaker, tar en selv og tygger med lukkede øyne.

– Hjemmebakt?

– Selvfølgelig!

 Hun setter opp en tilgjort fornærmet mine. 

– Jeg sto opp klokken seks i dag morges, malte mandler, pisket eggehviter og smeltet sjokolade.

Så er hun ute av rollen igjen.

– Jo da, de er hjemmelaget. Men ikke her. Jeg kjøpte dem på Bondens marked. Nei, mat har jeg aldri kunne lage. Men jeg er ganske god på å varme Fjordland. He-he.

Lise Fjeldstad er, foruten å være en av sin generasjons desidert beste skuespillere, kjent for sitt smittende humør. Og ditto engasjement. 

Om det gjelder håpløs kulturpolitikk, rasering av grønne lunger i sentrumsområder eller sjokkerende dårlig eldreomsorg, blondinen fra Østensjø har ­aldri hatt problemer med å klatre opp på barrikadene. 

Ofte i elegante, høyhælte sko, men med en kraftfull røst som bærer langt, og som er krydret med saftige uttrykk, når det trengs. Slik virker det som om det alltid har vært.

Les også: Unni Lindell: – Jeg følte meg utrygg og litt ensom

En skikkelig bølle!

Hun lærte seg å gå, sykle og løpe etter guttene – eller fra dem, alt ettersom hvem du spør – i Oslo-bydelen Østensjø den gang dette ennå var bonde­land. 

Hun hadde en hemmelig drøm om å bli skuespiller, men da hun var ekstremt sjenert, bød det på problemer. Men om hun slet med sjenanse, var hun aldri redd for å slåss. Hverken fysisk eller verbalt. 

Og med en velutviklet rett­ferdighetssans, kunne det gå ganske heftig for seg. Da tok ikke den unge jenta hensyn til hverken alder eller status.

– Jeg var 16 og det sto fransk på timeplanen. Lærerinnen, som var en meget flott og vakker kvinne, med blondt hår, pene smykker og alltid kledd i flotte, fasongsydde drakter, gjorde nå narr av en mine klassevenninner.

– Læreren ertet en elev?

Fjeldstad rister på hodet.

– Ertet? Jeg vil heller si mobbet. Venninnen min hadde vanskeligheter med å lese, og særlig på fransk. Og dette sto altså lærerinnen vår og hånet. Da ble jeg så innmari for­banna at jeg reiste meg opp og virkelig skjelte henne huden full. Jeg måtte bare si fra. Selv om jeg visste at det ikke var lurt, jeg skulle jo ha karakterer for å komme meg videre. Men hun var en skikkelig … bølle! 

– Har temperamentet forårsaket vanskeligheter senere i livet?

– Ja, erru gæren! Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det er bare sånn jeg er. Og jeg er egentlig glad for at jeg fremdeles har temperament. Og engasjement. Om ikke annet så er det viktig for å kjenne at jeg fremdeles er her. At jeg stadig lever.

Morsomt å tjene penger

Hjemmet til Lise Fjeldstad ­vitner om et langt liv i teateret og foran filmkameraene. I trappeoppgangen er veggene dekket av avistegninger av ­roller hun har spilt. 

Og i dagligstuen står prisene på rekke og rad. Her er Hedda-prisen, Radioteaterets Blå fugl, et par Amanda-statuetter og en Guldbagge, svensk filminstitutts Oscarpris, som hun vant for krigsdramaet «Liten Ida». 

Fjeldstad bor i dag på en fasjonabel adresse i en stor, gammel villa, men slik har det ikke alltid vært. Spesielt i ­starten av karrieren, da hun var gift med den engelske kostskolelæreren Gordon Braddy. 

Dette var jo lenge før skuespillere kunne spe på den slunkne lønnen fra institusjonsteatrene med lukrative jobber i reklame og reality-serier. Men Fjeldstad visste råd.

– Jeg fikk meg skraphandlerlisens. Gordon og jeg reiste rundt i England og kjøpte antikviteter som jeg solgte her. Vi hadde to hjem, han ville ikke flytte fra jobben sin i England, og jeg ville ikke flytte fra jobben min her. Det fordyret jo ting. Og det ble naturligvis en god del reising, som også var mye dyrere den gangen.

– Du måtte rett og slett finne en måte å tjene mer penger på?

– Ja, faktisk. Og da ble det kjøp og salg av antikviteter. Det gikk bra. Tidvis veldig bra.

 Hun sukker.

– Jo, det var morsomt å ­tjene penger.

– Forretningen ble selv­følgelig drevet etter gjeldende lover og regler?

– Nei, det var nok ganske svart. Vi hadde en bok vi førte opp kjøp og salg i, jo da. Jeg husker at det ringte på døren en tidlig morgen. «Det er fra politiet. Det gjelder bokettersyn for Deres firma Pro-Arte». Jeg hadde ikke stått ordentlig opp ennå, men jeg fikk da ­fikset meg litt og slengt på en morgenkåpe …

– En sånn neglisjé, kanskje?  Og sånne høyhælte tøfler med fjærdusk på?

– Ha-ha! Å, nei du. Det var vel snarere snakk om en ganske ordinær slåbrok. De sivile politimennene, derimot, de var kledd akkurat som på film. To staute karer i hatt og frakk. Det viste seg etter hvert at de var riktig hyggelige. De var mer opptatt av utsikten fra niende etasje over Østensjøvannet – og den var flott, altså – og av å spise konfekt og småprate med meg, enn å se på regnskapsboken. Så da var det bokettersynet over.

– Kanskje de først og fremst hadde lyst til å møte deg?

Fjeldstad rynker på nesen, kledelig beskjedent. Så tenker hun seg om.

– Vel, det kan jo hende, for jeg var jo liksom litt berømt den gangen.

– Jeg skjønner at du også har vunnet litt på gambling?

– Jo, det stemmer. Men det viktigste med akkurat det, er noe annet enn å tjene penger. Å tippe, for eksempel på fotballkamper, er en glimrende måte å gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke finnes interessert i, både morsomt og spennende.

Hun forteller at denne oppdagelsen ble gjort allerede den gangen hun var gift med Gordon Braddy. Og hun hadde stor glede av det senere, da samboer Per og barna Peik og Blomma, var godt over snittet glad i fotball.

– Å sette penger på fotballkamper, både på sluttresultat og på Oddsen gjorde faktisk fotball morsomt. Også for meg.

– Man bør vel vise et visst måtehold, å spille seg fra gård og grunn er ikke lurt. Men samtidig – det holder vel ikke å satse en tier?

– For noen er det kanskje fint, men jeg må spille for såpass mye at det faktisk skaper en viss spenning om jeg faktisk vinner eller taper. Kanskje omtrent den samme summen du ville brukt til en kveld på kino eller i teateret. Da får du litt spenning i hverdagen. Og spenning skaper engasjement, og det er aldri dumt.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg bare visste at det var oss to. Men hva ville folk si?

En voldsom sorg

Godt humør er ikke mangelvare hos fru Fjeldstad. Sam­tidig er det ikke å komme utenom at å runde 86 kan være utfordrende.

– Jeg våknet med angst i dag morges. Og det har selvfølgelig med alder å gjøre. Jeg er fremdeles grådig på livet og har ennå lyst til å gjøre mange ting, men så minner kroppen min meg om noe annet. At jeg ikke har uendelig lang tid igjen. Så jeg lever på en måte i utakt, både med meg selv og verden rundt meg.

Hun sukker oppgitt.

– Når den angsten dukker opp, kjenner jeg på en voldsom sorg. Og det er klart jeg er redd for å dø, sier hun, tar en liten pause – og så skjer det noe i det klare, blå blikket. Som en lunte tennes et sted der inne. Et nanosekund senere smeller det:

– Redd for å dø burde forresten alle mennesker her i landet være! Eller riktigere: Redd for tiden før man dør!

Fjeldstad snakker om eldreomsorgen, som hun forresten mener er et dårlig uttrykk, ­fordi det mange steder ikke kan kalles omsorg. 

Det nytter ikke å kjefte på fotfolket, de fleste gjør så godt de kan. Nei, mener Fjeldstad, vi må høyere opp i systemet, ja, helt til toppen. 

Det må en radikal holdningsendring til hos våre folkevalgte hvis dette problemet noen gang skal endres. For hennes egen del, hvis det skulle bli så galt at hun havner på en av disse «inhumane institu­sjonene», vet hun råd.

– Jeg har fortalt flere ganger at jeg samler på piller, men jeg har skjønt at jeg må være litt forsiktig med å si sånt.

– Du tenker på smitte­effekten?

Fjeldstad nikker.

– Og her vil jeg tilføye at jeg ikke er for legalisering av aktiv dødshjelp. Overhodet ikke. Det er fryktelig å pålegge leger og annet helsepersonell, som har sverget å redde liv, å nå ta liv. Nei, det går ikke. 

Hun tenker seg om et øyeblikk. Så er smilet tilbake.

– Så der har du mitt råd til hvordan gamle folk kan få et bedre liv. Ved å spille på fotball tilfører du hverdagen spenning og ved å samle på piller slipper du å bekymre deg for å havne på en sånn gudsforlatt institusjon. Ja, det er det jeg har å gi, ha-ha!

Film-dagdrøm

Lise Fjeldstad er realist, men er likevel ikke redd for å planlegge fremover. Langt fremover. Til høsten skal hun stå på scenen i Nationaltheatrets juleforestilling, og over jul skal hun ha flere konsertforestillinger med pianisten Håvard Gimse.

At hun har ting å gjøre hindrer henne ikke fra å ønske seg mer. For hun har en drøm.

– Jeg drømmer om at den fantastiske filmskaperen Dag Johan Haugerud en dag tar kontakt og sier: «Du Lise, jeg har en idé … Et manuskript…». Å, det hadde vært gøy! Kjempegøy!

– Du har jo både Amanda og Guldbagge, altså håndfaste bevis på at du kan film, så det er kanskje ikke så urealistisk?

– Jeg vet ikke, det er jo bare en dagdrøm som sikkert aldri vil gå i oppfyllelse. Men Haugerud skriver så fantastiske fine manus om unge mennesker og kjærlighet, så han ­hadde helt sikkert kunnet ­gjøre det samme om eldre mennesker. En historie om en gammel kvinne og en gammel mann som lengter etter kjærlighet, men som av forskjellige årsaker sliter med å finne den.

– Er eldre mennesker og ­lidenskap fremdeles et tabu?

– Ja, dessverre. Men … tenk hvor mange det angår. Tenk hvor mange en sånn film ville truffet!

Les også: Vår Staude: – Det hele begynte under pandemien

Bitte litt forelsket

– Når vi snakker om eldre som lengter etter kjærlighet – du nevnte at det var flere menn som tok kontakt da du snakket om dette for vel fem år siden. Hvordan gikk det?

Fjeldstad retter seg opp på kjøkkenstolen. Liksom tar sats.

– Jeg var jo gift med Gordon fra 1965 til jeg møtte Per i 1978. Vi holdt sammen helt til han døde for tretten år siden. Etter det tok det ganske lang tid før jeg i det hele tatt så for meg muligheten av å få en annen mann i livet mitt. Men så tenkte jeg at det kunne vært veldig fint.

– Og dette fortalte du i flere intervjuer.

– Ja. Til min søsters forferdelse. He-he. Og så var det altså flere som tok kontakt. En av dem sendte meg noen nydelige brev. Ja, det tror jeg er det ­vakreste jeg noen gang har lest.

– Og det kommer fra en som kan Shakespeare og Ibsen på rams?

Fjeldstad nikker.

– Det var virkelig helt fantastisk. Men vi møttes aldri. Det var derimot en av de andre jeg møtte. Han drev med helt andre ting enn meg. Han hadde knapt vært i teateret og ­leste omtrent ikke bøker. Men det var likevel både hyggelig og spennende. Ja, interessant. 

– Men det ble ikke noe mer?

Hun lener seg tilbake.

– Nei. Og jeg forsto det jeg alltid har visst, at å like noen ikke er nok. Hvis jeg ikke blir bitte litt forelsket, hvis det ikke er en liten gnist der, så går det ikke.

– Men du har ikke mistet troen på at gnisten ennå kan finnes?

– Nei! Det har jeg ikke. Jeg tror ennå det kan skje.

– Hjemmet har flere hundre tusen lesere i uken, så det høyner kanskje også sjansen?

Fjeldstad ler. Høyt. Så sier hun knusktørt:

– Vel, en ting er i hvert fall sikkert. Nå kommer jeg til å få høre det av søsteren min igjen. Bare vent.