Jeg bare visste at det var oss to. Men hva ville folk si?

Til deg, min herlige kjæreste 

For ti år siden reagerte omverdenen med sjokk og vantro da du ble kjæresten min, Cato. Du ble regnet som altfor ung for en voksen kvinne som meg.

Da jeg møtte deg, hadde jeg endelig kommet meg ut av et forferdelig ekteskap med vold og alkohol. Jeg var nedkjørt og full av angst. 

I mine mørkeste stunder var alt bare tungt, men jeg ville gjøre alt for å få et bedre liv, ikke minst for mine to voksne døtre som hadde opplevd så mye vondt.

Og så møtte jeg deg. 20 år yngre enn meg.

Da legen sendte meg til en institusjon for å få behandling for alt det vonde jeg hadde opplevd, så jeg ikke lyst på noe, men i samme øyeblikk som jeg møtte blikket ditt, kjente jeg noe som var annerledes. De blå, uttrykksfulle øynene dine smilte varmt mot meg, og jeg tok meg i å smile tilbake.

Der og da kunne jeg ikke huske hvordan det var å gi et smil til noen.

Latteren og smilet var borte fra livet mitt, etter mange år med fysisk og psykisk mishandling. Jeg, som hadde gitt opp å tro på det gode i en mann, ble kjent med deg, som var mer enn 20 år yngre enn meg. 

I begynnelsen var det vennskap. Vi snakket så godt sammen, hadde begge vår tunge historie å bære. 

Men jeg kjente at følelser begynte å gro i hjertet mitt. Jeg gledet meg til å møte deg til felles måltider, til å rusle tur med deg, prate med deg, gi deg en klem.

Da hjertet mitt begynte å slå raskere enn det burde, sa en stemme inni meg at jeg ikke kunne forelske meg i en mann igjen. Og ikke en som kunne ha vært sønnen min, og jeg var streng mot meg selv. 

Heldigvis var du allerede da en mann, som var ubundet av samfunnets uskrevne regler.

«Jeg er blitt glad i deg», sa du en dag da vi var ute og ruslet. «Jeg i deg også», sa jeg og mente naturligvis på vennskapelig basis. «Ikke bare som en venn», sa du. Da ble jeg stille. 

Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen

Det har gått bra for oss

Da vi begge ble sendt hjem etter ferdig behandling, fortsatte vi å møtes, og vi ble kjærester, selv om barna mine protesterte og alle rundt oss hvisket og tisket. 

«Du får ikke bry deg om hva andre sier. De har ingenting med hva vi gjør, vi er voksne mennesker!», sa du. 

Selv om jeg var i tvil om jeg ville klare å gi blaffen i andres fordommer, gjorde jeg som du sa. Det er jeg så inderlig glad for i dag! 

Det har gått bra for oss, kjære Cato, og det er takket være deg og din formidable styrke. Da jeg ville gjøre slutt med deg fordi jeg ville at du skulle få egne barn, lot du det ikke skje. 

«Jeg vil ikke ha barn – jeg vil bare være sammen med deg», sa du. Og slik ble det. Nå har vi bodd sammen i mange år og ingen reagerer lenger på at vi er et par.

Alle rundt oss ser at vi er bra for hverandre. Jeg har fått den tryggheten jeg trengte og er kommet meg i jobb etter mange år som uføretrygdet. Du har tatt tak i dine evner og maler fantastiske bilder. 

Vi har fått et fint liv, vi to. De to jentene mine sier de er glad for at jeg fant deg. Tenk det! 

Da jeg bestemte meg for å fri til deg, var jeg likevel livredd. Tanken på hva jeg skulle gjøre og hvordan det ville føles om du sa nei, var lammende. 

Men du sa ja.

Nå er jeg bare lykkelig – ekstremt lykkelig. I sommer skal vi gifte oss, og det skal feires med en stor, stor fest. 

Nå har vi bevist for verden at kjærligheten ikke bryr seg om alder. Takk for at du sa ja til å bli mannen min resten av livet!

Glem aldri at kjærlighet ikke bryr seg om alder.

Din Anita