Da kompisen viste Sandra hva Lasse hadde skrevet om henne, tenkte hun sitt

– Det første jeg gjorde da Lasse og jeg møttes, var å kysse ham! 

Sandra Lyng (38) ser forelsket mot sin nybakte ektemann Lasse Joachim Langerud (42) og ler en trillende latter. 

– Ja, du bokstavelig talt klinte til, sier han skøyeraktig.

Kjærlighetshistorien deres startet på hennes 27-årsdag. Jenta fra Mosjøen med det store smilet, som vi i 2004 ble kjent med på «Idol», var nysingel og fast bestemt på å fokusere på sangen uten en partner. Der og da var ingenting helt på stell i livet hennes. Den kvelden skulle veien videre ta en uventet retning. 

Lasse var ute på byen i Oslo med venner da en felles venn sendte ham en filmsnutt fra bursdagen hennes. På fleip skrev Lasse tilbake: «Hvorfor er ikke jeg invitert? Hun er jo moren til barna mine».

Kompisen viste det til bursdagsjenta.

Eplekjekk type

– For en eplekjekk type, tenkte jeg, – men la han komme, forteller Sandra. 

Takket være en forhøyet promille stilte Lasse opp. 

– Det var et uvanlig steg for meg å ta, understreker juristen.

Han ante ikke at Sandra var blitt utfordret til å kysse ham. 

– Jeg rakk ikke å si et ord før det skjedde! Etterpå spurte hun: «Likte du det ikke?» Jeg sto jo der og stammet. Forfjamset.

Den kvelden dro de hjem hver til sitt, men nysgjerrigheten var vekket.

– Allerede da skjønte jeg at «han er verdt å ta vare på», forteller Sandra. 

Noen uker senere prøvde hun å bryte alle kontakt.

Les også: Adam Schjølberg: Telefonen fra mamma fikk tårene til å presse på

Fantastisk pappa

I det nybygde, lekre funkishuset på Haslum i Bærum, slås døren gjestfritt opp.

Ti år etter at de møttes er paret endelig gift, på tredje forsøk. 

– Det tente en ny forelsket gnist, sier Sandra. 

– Føler du det sånn også, Lasse? 

– Jo da, nikker han, – men vi har jo hatt det fint i ti år. Vi krangler knapt!

– Jeg synes det er stas å kalle deg mannen min, sier hun silkemykt. 

De har samme lune varme, som gjør det godt å være hos dem. At husets største sjarmør, sønnen Sander (7), er en leken vitsemaker skaper også mye latter. 

– Hva kalles en heks i en ørken? spør guttungen hemmelighetsfull.

Han smiler så lurt at de lyseblå øynene smalner og ligner sånn sett på moren han også er oppkalt etter. Vi får ingen tid til å tenke før han knisende røper svaret.

– Sandwich!

– Sander er veldig morsom, sier foreldrene stolt.

– Her i huset ler vi for øvrig også av dårlig humor, føyer Sandra ertende til – og retter blikket mot Lasse. Han bare ler godlynt til svar. 

– Lasse er ikke bare den fineste mannen jeg noensinne har møtt, han er også en fantastisk pappa, erklærer hun med en stemme som brister av kjærlighet.

– Jeg er nesten litt «misunnelig» på Sander …

Det sies med glimt i øyet, spøkefullt, men under ruver et alvor.

– Han er en slik pappa jeg har drømt om å ha.

Et par tårer triller brått nedover det vakre ansiktet. Sandra er åpen om at oppveksten har vært traumatisk – uten å gå i detaljer. 

– Noe var fint, og en del ting var det ikke.

Hun ble blant annet mobbet, og som et resultat av mange belastninger, slet hun lenge med spiseforstyrrelser. 

– Fra tidlig alder fikk jeg følelsen av ikke å være verdt noe, sier Sandra sårt. 

Hun fant en måte å takle traumene på. I dag hjelper hun andre å finne livsglede gjennom å dele hvordan. Vi kommer tilbake til det.

– Nå kan jeg med hånden på hjertet si og mene: Jeg er en dritbra mamma – og kjæreste! 

De store, vakre øynene skinner av glede. Hun er ikke lenger et offer.

– Å møte Lasse reddet meg!

For bra for meg

Etter det første møtet pratet de neste kveld på telefon til langt på natt.

– Da praten stilnet, spilte Lasse piano for meg. Det var så romantisk!

Da de møttes igjen, gikk de tur med hunden til Sandra før de dro hjem til Lasse for å se på film, drikke vin, prate og kline. Og slik fortsatte de. 

– Jeg fikk raskt sterke følelser, forteller Lasse og sender kona et kjærlig blikk.

– Ja, du var veldig på, nevner hun muntert. 

– Lasse viste tydelig at jeg var verdt å satse på. 

Sandra prøvde likevel å stoppe fremdriften. 

– Fordi jeg var redd for å miste ham! Det var en selvdestruktiv tanke, men jeg ville beskytte meg. Jeg visste: «Hvis vi blir et par, og han senere forlater meg, da vil jeg aldri klare å reise meg igjen». 

Lasse er en rolig og klok kar. Han reagerte ved saklig å stille henne spørsmål.

– Jeg spurte hvordan hun hadde det med meg, «har vi det ikke fint?»

Sandra svarte bekreftende. Det ble nok en lang telefonsamtale. 

– Spørsmålene fikk meg til å tenke: «Hva er det jeg trenger?» Jo, et snilt og stødig menneske ved min side – Lasse.

Mamma Merete (56) sa: «Hvis ikke du tar ham – er jeg klar!»

Igjen ler de godt.

– Mamma er veldig fornøyd med svigersønnen sin! 

En måned etter at Sandra og Lasse møttes, dro hun fem dager til Maldivene. Over telefon ble de enige om å være kjærester.

– Jeg fikk en telefonregning på 11 000 kroner, røper hun.

Selv om begge var hodestups forelsket, var det fortsatt noe som skurret hos Sandra.

– Jeg tenkte ofte: «Lasse er altfor bra for meg». Den tanken tok det mange år å slippe. Først under den såkalte «syvårskrisen» hørte jeg hva han konstant gjentok:

– «Jeg vil aldri forlate deg, Sandra!»

Ville hjelpe henne

Helt i starten åpnet hun opp om sin bagasje, traumene. 

– Jeg ville at Lasse skulle vite hvorfor kroppen min av og til reagerer som den er i fare, som å gispe etter pusten under angstanfall.

– Vil du dette? spurte jeg. Han fortjente en advarsel.

Lasse lot seg ikke skremme.

– Takket være et nedarvet solid omsorgsgen, og en veldig god oppvekst, følte jeg meg rustet, sier han beskjedent.

Traumer og angst var ukjent for ham.

– Det tok tid å forstå fullt ut hva Sandra slet med eller hva min rolle burde være. Jeg visste bare at jeg ville hjelpe henne.

– At Lasse er omsorgsfull, merket jeg tidlig, sier Sandra.

– Under mitt første angstanfall med ham til stede, la han armene trygt rundt meg.

Hun møter blikket hans.

– Du er så god, takk! 

At stemmen til Sandra er silkemyk, må ikke forveksles med svakhet. Hun er en kvinne med en styrke det har tatt år å opparbeide. En styrke med rom for raushet.

– Jeg tror ennå ikke Sandra er klar over hvor mye hun også gir, mener Lasse.

Les også: (+) Jeg må gjøre alt til jul. Han vil ikke bidra og sier at jeg må stresse mindre

Innlagt på psykiatrisk

I 2016 skrev Sandra en kronikk i Aftenposten om å slite psykisk.

«Jeg er redd for dem som ikke søker hjelp. For dem som ikke har en sterk stemme og som ikke helt vet hva som er normalt og hva som ikke er normalt.»

Første gang hun åpnet opp om sin mentale helse, var på «God Kveld Norge» i 2007.

– «Hjelp, hva har jeg gjort?», tenkte jeg etterpå. Reaksjonene fra folk var overveldende positive. Jeg lærte at vi er mange som sliter med et eller annet, og ved å dele blir vi sterkere. 

Hun begynte å blogge om hva som skjer i kroppen.

– Jeg ville lære «å eie» det som var vanskelig. 

Det ble starten på hva hun i dag lærer bort til andre.

– Når du endelig blir tilbudt hjelp, har det som regel gått altfor langt, slår hun fast.

– Da jeg endelig ble innlagt på psykiatrisk avdeling på grunn av bulimi, 19 år gammel, var jeg «suicidal».

Hun kom ut igjen feildiagnostisert og ble i 15 år medisinert for bipolar lidelse.

– Derfor hjalp ikke medisinene. Jeg hadde det så fælt på innsiden – og skammet meg! Utad var jeg jo en lovende sangstjerne. 

Mange år senere, da Sandra ble gravid med sønnen, oppsøkte hun på nytt en psykiater. Først da fikk hun korrekt diagnose: Kompleks posttraumatisk stresslidelse (CPTSD). 

– Det var en lettelse og en inspirasjon til å bli bedre. Jeg ville finne måter å takle traumene.

Først ventet nok en motbakke, fødselsdepresjon.

– Apropos det, jeg synes det er altfor lite åpenhet om tiden etter å ha født. Det som ventet, var utfordrende. Nok en gang stilte heldigvis Lasse opp.

Flere barn

Sandra holder lite tilbake. 

– Jeg beundrer kona mi for hvor åpen hun er, sier Lasse støttende.

– Glem ikke at jeg er nordlending, påminner hun smilende.

Da de kom hjem med den nydelige sønnen sin, var tungebåndet hans blitt klippet. Han slet med å suge av brystet. I tillegg hadde han kolikk. 

– Det ble mye gråt i starten, forteller de.

Sander følger ikke samtalen vår på kjøkkenet. Han er bare innom for å hente en ny porsjon med NonStop, en søt del av julepyntingen. Dessuten er det lørdag.

– Vi har fått verdens beste gutt, erklærer Sandra i det han går tilbake på rommet sitt – blid som en sol. 

– Jeg kjenner på en enorm takknemlighet for å få være mamma. 

Å få flere barn har likevel ikke fristet – inntil nå.

– Det ble for tøft sist. Jeg var redd for å utsette Sander for nok en fødselsdepresjon. Nå derimot vurderer vi å få ett til. Sander ønsker seg søsken.

Lasse tar hånden hennes i sin, nok en spontan gest som beskriver nærheten mellom dem.

– Vel, sier han, – jeg skrev jo om Sandra at «hun er moren til barna mine».

Hvor mange barn lar han være opp til henne.

Les også: Märtha og Durek vet ikke hvor de skal feire jul

Hjelper andre

Kjærligheten mellom Sandra og Lasse har tålt både stormer og stillhet.

– Lasse er mer enn jeg noen gang våget å håpe på, sier hun. 

Mens hans trekker frem konas godhet for andre, og alt hun har lært ham om følelser. 

– Jeg har sett henne gå fra å være sin egen verste fiende til å elske seg selv. Dagens Sandra er så å si en ny kjæreste. Ja, hun er seg selv lik, men mye gladere. 

Etter 21 år i terapi skjønte hun at «jeg må hjelpe meg selv».

– Jeg sluttet å se meg selv som et offer. Det hjalp meg videre.

Neste steg ble å lese en haug med selvhjelpsbøker, søke lærdom på YouTube, studere forskningsrapporter om hvordan hjernen fungerer – og mye mer.

– Det var spesielt noe som fanget oppmerksomheten. «Gikk det virkelig an å lage nye nervebaner i hodet og dermed et nytt tankemønster?»

Sandra gikk inn for å lære mer om det som heter nervoplastisitet. Når du tenker, handler eller føler på en bestemt måte, dannes små «stier» i hjernen, nervebaner som leder tankene dine raskere dit neste gang. Når du bevisst øver på nye måter å tenke eller reagere på, kan hjernen bygge nye slike koblinger, nye tankemønstre.

– Over tid skapte det en fysisk endring i hjernen min, forteller hun begeistret.

– Selv om det krever øvelse, mentaltrening, skaper det en magisk endring! 

I dag klarer hun å stoppe en tanke hun vet vil gjøre henne vondt, og hun våger å slippe inn en ny og bedre. I stedet for å flykte når angsten truer, puster hun rolig.

– Når de tunge, gamle tankene sniker seg innpå, finner jeg veien til en av de nye «stiene» jeg har gått opp. Det er faktisk nokså enkle knep, men de gir store utslag, lover hun.

Gjennom nettkursene og foredragene sine har Sandra erfart at det også funker for andre.

– Å hjelpe mennesker å skape mer glede i livet, er veldig givende, sier hun glad.

Takknemlighet er også en viktig del av Sandras «oppskrift». Hun starter hver dag med å tenke på tre ting hun er takknemlig for og tipser andre om det samme.

– Føl på hver av de tre og la den gode følelsen fylle deg. Det skaper livsglede!

Farfar var en bauta

Den store helten under Sandras oppvekst var farfaren. I september døde han, nær 90 år.

– Han er dypt savnet, sier hun og lar denne gangen tårene renne fritt.

– Farfar var familiens bauta, varm og snill, sjenerøs og klok. Jeg så opp til ham og ville bli som ham. Sammen sto vi på ski, spilte tennis og dro på ferieturer.

Farfar var klippen i livet mitt.

Den gamle rektoren hjalp henne å fullføre det første året på videregående. Skolegangen fikk en bråstopp da hun pur ung ble kjent gjennom «Idol».

Sandra lener seg fortrolig fremover.

– Jeg har komplekser for ikke å ha studert videre, betror hun.

– Læreren i farfar ville nok ha satt pris på det. Du skjønner, jeg var skoleflink. 

En venninne nevnte noe som trøstet Sandra i sorgen.

– «Takket være farfaren din gjenkjente du de gode egenskapene i Lasse».

– Hun har helt rett. Han har de samme gode kvalitetene som bestefar hadde. 

Selv om Sandra gleder seg til jul, vil den i år mangle en viktig helt.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på farfar …

Igjen finner blikket hennes hans.

– Farfar vil være med oss i sjelen, ikke sant Lasse? 

Vi takker for praten og lar ekteparet få fortsette å pynte til jul. De roper på Sander, og sønnen kommer sporenstreks pilende inn i stuen.

– Er dere sikre på at disse kakemennene er nok stekt? spør han. Skeptisk, men fortsatt like blid, tar han en bit til. 

På julekvelden kommer besteforeldrene hans for å feire med dem. Lasses foreldre, som Sandra sier er verdens beste svigerforeldre, og hennes mamma med mann.

– Jeg er yngst av fire, Sandra eldst av to, men i år er våre søsken opptatt andre steder, forklarer Lasse. 

Det vil bli servert både kalkun og ribbe, tradisjoner i to barndomshjem slås sammen.

Og julen synges inn med konsertene til Sandras bestevenn og forlover, Kim Wigaard, «Julefantasi med Kim». For syvende året på rad. 

Den populære artisten erklærer at hun aldri har hatt det bedre. 

– Jeg kjenner på en indre ro, og nettopp det er jul for meg.