Solbakkens «super-syver»: – Spillernes eget lille «lag i laget»
«Frihet under ansvar» er prinsippet som gjelder når Ståle Solbakken leder kollektivet Norge ut i høstens VM-kvalifiseringskamper. Å gjennomføre prinsippet er ingen enkel jobb, men ut fra de lukkede rom kommer signaler som tilsier at frihet fungerer bedre og bedre.

Alt som betyr noe, er resultatene. Etter tre og et halvt år med mange problemer, ser landslagstrener Ståle Solbakken ut til å ha fått sving på enkeltspillerne som utgjør kollektivet. De siste ni månedene har Solbakkens Norge vunnet åtte av ni mulige kamper, og med fire strake seirer i VM-kvalifiseringen ser det lyst ut for Norge foran neste ukes kamp mot tabelljumbo Moldova.
De fleste fotballinteresserte mener det er på tide.
Norge har ikke deltatt i et mesterskap siden 2000 − samme år som Norges superstjerne Erling Braut Haaland ble født. Mannen som har scoret 38 mål på 38 landskamper under Ståle Solbakken, ble født nøyaktig en måned etter at landslagssjef Nils Johan Semb gikk ned på i kne i nederlagets øyeblikk i Arnhem, Nederland.
I dag er Braut Haaland den mest synlige på landslaget, med sitt lange lyse hår og voldsomme fysikk. Han er også en naturlig del av «lederlaget» på landslaget, i kraft av sin posisjon i fotballverdenen.

Sjefsgruppa på syv
Men syv mann er med i spillernes eget lille «lag i laget»: Martin Ødegaard, Erling Braut Haaland, Sander Berge, Patrick Berg, Ørjan Håskjold Nyland, Alexander Sørloth og Leo Skiri Østigård.
Grunnen til at det er så mange som syv lederskikkelser i landslagsgjengen, er at én eller to av dem stort sett ikke er til stede. Ståle Solbakken ønsket seg et bredere utvalg i spillernes ledergruppe enn bare kaptein (Ødegaard) og visekaptein (Braut Haaland), og dermed ble det satt sammen en større gruppe for at de skulle slippe å lage nye grupper for hver samling.
To mann har mye mer tyngde nå, siden de spiller fast, og spiller godt, på klubblagene sine: Ørjan Håskjold Nyland og Sander Berge. Begge har løftet seg til å bli svært viktige både i ledergruppa og på banen.

Mix av personligheter
I tillegg har landslaget «sosialminister» Kristian Thorstvedt, én som stadig finner på ting, er svært sosial og ofte et midtpunkt under samlingene.
Så har du de som er ganske stille til vanlig, men som våkner og er verbale i garderoben, som Julian Ryerson.
I totalen utgjør dette en, etter hvert, sterk gruppe som har stått i en ganske hard kritikk fra presse og omgivelsene siden Solbakken overtok i 2021. Den gang startet han med å gi kapteinsbindet til Martin Ødegaard, som var 22 år og ikke spilte fast noe sted i fotballverdenen.
Beslutningen fremsto merkelig, all den Ødegaard virket å ha nok med seg selv på den tiden. Og på landslaget måtte Ståle Solbakken (48 A-landskamper) bruke all sin gamle erfaring som kaptein og leder til å «lære» Ødegaard å lede − selvsagt på sin egen måte.
Og hvis noen har vokst seg stor og trygg i en kapteinsrolle, så er det Martin Ødegaard. Allerede fire og en halv måned senere ble han utnevnt til kaptein også for Arsenal.
Ødegaard er ingen kjeftesmelle, men på landslaget tar han akkurat den plassen han skal og bør. Ødegaard er initiativrik, og er i kraft av sin rolle som kaptein ofte den som går foran også blant ledergruppa i troppen.


Forbilde i gummistøvler
Ståle Solbakkens motto «frihet under ansvar», er lærdom hentet fra Egil «Drillo» Olsens måte å lede samlingene på. Den suksessfulle landslagssjefen på 1990-tallet hadde knapt én regel: Han ville ikke ha regler, han mente at voksne gutter selv måtte finne ut hvordan de ville leve.
Solbakken gjør noe av det samme.
På samlinger gjelder Drillos prinsipp, men rammene er noe strengere de gangene det er kort tid fra første samlingsdøgn til kamp. Men generelt sett er friheten stor, og «brakkesyke» er ikke et positivt ord heller.
Når Norge har hjemmekamp, bor laget på sitt faste hotell på Storo i Oslo, en T-banestasjon fra Ullevaal stadion. Her er det lett for spillerne å treffe venner, gå på restaurant med kjæresten eller kompiser, kino ligger i nabobygget, og veien til sentrum er kort. Landslagssjefen dyrker frihetsfølelsen. Solbakken liker ikke mange regler, han sverger til det motsatte:
• Få møter.
• Korte møter.
• Én trening.
• Fire måltider.

Hotellets bordtennisbord brukes mye av spillerne. En fast gjeng spiller kort, både på hotellet og på reise/fly/buss, der Alexander Sørloth og Patrick Berg styrer mye av det som skjer.
Kristoffer Ajer og Andreas Hanche-Olsen pleier også å være med blant kortspillerne. I tillegg driver noen av spillerne med en slags håndholdt spillkonsoll; Nintendo Switch.
Men om kravene er få på fritiden, skal ingen være i tvil om at denne gjengen etter hvert har satt krav til seg selv − på fotballbanen.
Alexander Sørloth har snakket om at det ble for snilt under det forrige trenerregimet (Lars Lagerbäck/Per Joar Hansen). Da var det omtrent like viktig å møte hverandre, snakke norsk og ha det fint, noe som tok tid å få endret. Ståle Solbakken hevder at han ikke har lagt merke til noe av dette, og at han ikke mener dette har vært et problem under hans tid.

Sønner av Norge
Alexander Sørloth, som suksessrik spiss i spansk toppserie og i kraft av den typen han er, deltar veldig i arbeidet med å få denne gjengen helt til topps. Erling Braut Haaland setter krav, både til seg selv og andre.
Begge disse er sønner av norske landslagsspillere, som begge har spilt i VM. Det samme gjelder Kristian Thorstvedt.
Erik Thorstvedt, Alf-Inge Haaland og Gøran Sørloth spilte sammen for Norge for 31 år siden.
Fedrene har i dag bare én ting på CV-en som deres rikere og (stort sett) bedre sønner ikke har: De har spilt VM for Norge.
Landslagssjef Ståle Solbakken spilte både VM (1998) og EM (2000), de to siste mesterskapene Norge har deltatt i. Drøyt fire år etter at han ledet Norge som landslagssjef første gang, har han et lag som har opplevd mye, med både klubb og landslaget.
Ødegaard (22), Braut Haaland (20), Sørloth (26), Thorstvedt (22) og Patrick Berg (23), alle med store fotballspillere til fedre, spilte i Solbakkens første kamp som landslagssjef.
Drøyt fire år og 45 landskamper senere er denne gjengen blitt voksne.



Egne forberedelser
Gjengen er inkluderende fotballspillere som du ser bryr seg om hverandre, som ønsker hverandre vel. Fortsatt er Ødegaard og Haaland de to store stjernene, men dette merkes mer utad enn innad: Hysteriet når Haaland dukker opp har man sjelden eller aldri før sett rundt en norsk landslagsspiller.
I garderoben styrer Martin Ødegaard musikken, mens spillere gjør veldig mye forskjellig. I garderoben «varmer» spillerne opp før selve oppvarmingen ute på banen. Behovene er forskjellige, noen ønsker massasje, noen tar et bad, andre må tøye ut, andre må drive en slags egentrening i forkant, noen trenger en prat med den danske psykologen Martin Langagergaard. Aldri noen gang har det vært viktigere at spillerkroppene er klare.
Spillertroppen er ofte delt etter hvordan forberedelsene gjøres. Den eldre garde trenger gjerne litt mer behandling/preparering av kropp, de yngre trenger litt mer lek og moro, triksing og ballfølelse før kamp.
Ellers er telefonen en stor forskjell fra tidligere. Den brukes, og det gjøres ikke restriksjoner på det feltet med mindre det stjeler altfor mye tid. Noen trenger sine AirPods, de er avhengige. Som sagt, Solbakken bruker ikke for mange regler, det skaper bare dårlig stemning.
Assistent Kent Bergersen er en humørspreder, og han bruker det for alt det er verdt. Bergersen tar også mange av øvelsene på treningene, mens den andre assistenten (Brede Hangeland) ofte tar seg av det taktiske på spillermøter.

Lang dags ferd mot kamp
På kampdag kan tiden bli lang før kampstart, og på dagtid er troppen delt i dem som MÅ sove og dem som absolutt ikke klarer å sove før kamp. Men alle fikser seg før de samles i møterommet og går samlet til bussen.
I garderoben har mange faste rutiner de må igjennom foran hver kamp. Alle er de i sin bestemte boble. Martin Ødegaards og Erling Haalands kjennetegn er deres evne til å finne roen helt frem til det smeller ute på banen. Haaland må få orden på det lange håret sitt, festet med den helt bestemte knuten. Ørjan Nyland, keeperen, er opptatt av hanskene sine. Og Haaland vil gjerne gå sist ut. Det gjelder både ut av spillerbussen og inn i bussen også.
Noen er gjerne sånn − helt til de blir kaptein. Da må de gå først, enten de vil eller ei.
Og Alexander Sørloth?
Han bare MÅ barbere seg rett før han går ut på gressmatta …