– Han hadde hatt et forhold på si som jeg ikke visste om

På et lite bord hjemme hos Kari Svendsen på St. Hanshaugen i Oslo står en flaske, og inni flasken, en miniatyrbanjo. 

I stil med de såkalte «skipsflaskene», hvor forseggjorte skip med master og seil, ror, tauverk og anker på magisk vis har havnet i glassbeholderen. Dette er en tidkrevende hobby som etter sigende utviklet seg som en tidtrøyte blant sjømenn ute på de syv hav.

– Det er Lillebjørn som har laget den, forteller Svendsen, og legger til at den folkekjære artisten og musikeren, som het Nilsen til etternavn, hadde mye rart på gang utover musikken.

– Han tegnet masse, og da vi flyttet inn i vår første store leilighet i Kirkeveien, ble en av stuene brukt til å bygge en modelltogbane. Jeg vet også at han laget flere flasker som dette. Jon Larsen i Hot Club de Norvège fikk en i gave til trettiårsdagen sin – en flaske med en innkapslet gitar mot en bakgrunn av et Django Reinhardt-bilde. Det er et tålmodighetsarbeid som krever at du er veldig stø på hånda. Det var ikke Lillebjørn de ­siste åra han levde.

Kari Svendsen mener at hun fikk denne flaska en gang på begynnelsen av 80-tallet, en god stund etter at de ble skilt, og da banjoen for lengst var blitt hennes varemerke.

På Banjo-jakt

Det hele begynte med et populært radioprogram på midten av 60-tallet; Grammofon­kabaret ved Rosa Seierstad.

– Hun spilte mye musikk fra den andre siden av Atlanterhavet, folkemusikk og viser, og det var der jeg fikk høre den amerikanske visesangeren og banjospilleren Pete Seeger for aller første gang, sier Svendsen.

Så fascinert ble hun at hun bestemte seg for å skaffe seg sin egen femstrengs-banjo. Sammen med Lillebjørn dro hun på leting fra musikkforretning til musikkforretning, men instrumentet var ikke å oppdrive i Norge.

– De bare lo av oss, så omsider endte vi opp i Göteborg. Der fant vi til slutt en liten banjo, som vi kjøpte for 120 kroner.

Noe senere kom de over en annonse i et engelsk musikktidsskrift hvor en eldre kar, tidligere medlem av et countryband, hadde en bedre banjo til salgs.

– Vi ringte ham og fikk ham til å sende den til Fornebu hvor vi plukket den opp. Dette var i 1967, og banjoen kostet 2000 kroner, som var mye penger den gangen. Men den ble altså min første ordentlige banjo, sier Svendsen, og holder opp flaska med det lille strengeinstrumentet inni.

– Denne ligner mer på den vi kjøpte i Göteborg.

– Har du tatt vare på den?

– Nei, men det er godt mulig at banjoen finnes i det arsenalet av instrumenter, bøker og papirer som Lillebjørn etterlot seg. For han kastet aldri noe.

Les også: Ekskona Kari Svendsen åpner opp: – Dødsfallet kom ikke uventet

Dramatisk brudd

Lillebjørn Nilsen døde 27. ­januar i fjor, og ble bisatt fra Oslo rådhus den 9. februar. Nå er han stedt til hvile på Vår Frelser gravlund, bare 300 ­meter fra Svendsens ­leilighet i Stensberggata. Og ikke mer enn 6–700 meter fra Uelands gate, hvor han vokste opp. Kari Svendsen tråkket også sine barnesko i denne bydelen.

– Fra jeg var syv–åtte år gammel, visste jeg godt hvem han var. Vi gikk på Ila skole begge to, men den gangen var det gutteklasser og jenteklasser. Så først da vi begynte på realskolen ble vi ordentlig kjent med hverandre.

Kari Svendsen og Bjørn Falch Nilsen, som var hans egentlige navn, var så vidt fylt femten da de ble et par. Ti år senere giftet de seg.

– Hvorfor ventet dere så lenge?

– Nei, det vet jeg ikke. Men det var helt uromantisk, Lillebjørn likte å ha ting på stell. Kanskje hadde han tenkte at forholdet vårt ikke kom til å vare, og at det i så fall var greit å ha formalitetene i orden.

– Å, ja?

–Jo, men når man blir sammen i en alder av femten, skal det jo mye til for at forholdet varer livet ut. Det er noen som får det til, men det er veldig sjeldent. Vårt ekteskap varte i tre år.

– Så da var det heller ikke noe dramatisk brudd?

Kari Svendsen sperrer opp øynene.

– Altså! Jeg pakket sammen og dro dagen etter at jeg fikk vite at jeg var blitt lurt. Da sa jeg bare: «Ta alt du, gutten min. Ta hele skiten, du! Jeg drar nå!» Nei, vi hadde virkelig ikke behøvd å gifte oss.

– Hva skjedde?

– Han hadde hatt et forhold på si som jeg ikke visste om. Det hadde pågått i over et år. Og det verste var at alle vennene mine visste om det, bare ikke jeg.

Svendsen hever stemmen.

– Fy fader, jeg var så forbanna. Jeg skjelte ut alle. ­Var det ingen som hadde solidaritet med meg? «Men han er så glad i deg, Kari», fikk jeg høre til svar. «Ja, det driter jeg i.»

Hun trekker pusten.

– Så dramatisk? Jo, det var vel det. 

Hun tar en liten pause.

– Lillebjørn giftet seg jo fire ganger, så han var nok en ekte romantiker. 

Les også: Kari Svendsen:  – Har grått så mye at jeg må hjem for å skifte trøye

Et smart trekk

Kari Svendsen forteller at hun stilte et krav i forbindelse med bruddet: At de overhodet ikke skulle se hverandre eller veksle et eneste ord sammen på ett år.

– Det var veldig lurt, og det fungerte utmerket. Jeg fikk tid til å komme over aggresjonen og sinnet, så da vi møttes igjen var det helt uproblematisk. Både å omgås og å samarbeide om nye prosjekter.

Parallelt med skilsmissen, sa Kari Svendsen opp jobben sin. Helt siden hun var ferdig på Oslo kommunale handelsskole, hadde hun hatt kontorjobb ved siden av musikken. Den siste jobben var for ANSA, Association for Norwegian Students Abroad, som hadde kontorer i Storgata.

– Jeg husker at jeg satt i femte etasje med vinduer ut mot en bakgård og tittet opp på himmelen. Så tenkte jeg: «Nei, her kan jeg bare ikke være lenger. Nå er det slutt. Nå eller aldri».

Bruddet med Nilsen, og det at hun sa opp kontorjobben, skulle også bli starten på ­hennes karriere som soloartist, både som visesanger og på ­revyscenen. Og bortsett fra det ubehagelige bruddet, har Kari Svendsen bare gode ­minner fra ungdomstida med eksmannen.

– Det var jo i løpet av de årene vi liksom ble oss. Og vennene og kollegaene fra den gangen, har jeg fremdeles. Selv om noen begynner å falle fra.

Kari Svendsen fant seg ­aldri en ny livspartner etter bruddet med Lillebjørn Nilsen.

– Jeg har jo hatt noen ­småopplegg opp gjennom ­årene, men jeg tror rett og slett ikke at jeg passer til å leve i et forhold. Det er rett og slett ikke nødvendig for meg.

Les også: (+) Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg

Nesten magisk

Som singel 74-åring og som forvalter av en visetradisjon, er det eneste som bekymrer henne at ingen kommer til å ta over og videreføre det arbeidet som hennes generasjon låt­skrivere og visesangere har nedlagt.

– Jeg bekymrer meg ikke for banjomiljøet, men å lage gode tekster og viser er en kunstform som det hele tiden må jobbes med, og jeg syns det skorter på gode historier i dag, sier hun, og tilføyer at mange av tekstene til Lillebjørn Nilsen & Co. er som små noveller.

Men enn så lenge sørger hun for å holde liv i det rik­holdige materialet. I fjor høst slapp hun albumet «Kari Svendsen Spesial», hvor hun tolker viser skrevet av Rudolf Nilsen, Alf Cranner, Alf Prøysen – og selvfølgelig Lillebjørn Nilsen. Faktisk ­bidrar han selv på albumet.

– Vi hadde spilt inn «God natt Oslo», da produsenten Rolf-Erik Nystrøm foreslo at vi skulle ringe til Lillebjørn og spørre om han ville være med på det sporet. «Er du gæren!?», sa jeg. «Han har jo ikke sunget på flere år! Han sitter hjemme med pustemaskin, og alt er bare helvete!»

– Men du ringte likevel?

– Ja, jeg gjorde det. Og jeg fortalte om låtene vi hadde spilt inn. Da sa han at han gjerne ville at vi skulle komme innom.

Allerede dagen etter var Svendsen og produsent Nystrøm på plass hjemme hos Nilsen på Sagene. De rigget opp mikrofoner og høretele­foner, og spilte av låtene i påvente av at noe kanskje kunne skje.

– Jeg så at han koste seg. Og da vi kom til det siste verset av «God natt Oslo», tror du ikke han begynte å synge? Og så deklamerte han litt av det første verset: «Ditt lys blir ­aldri slukket, ingen klapper på din pute – men av meg skal du få en vuggesang …»

Kari Svendsen blir stille en liten stund.

– Så sier han helt til slutt: «Takk for vuggesangen, Kari!». Dette var onsdag. Og på lørdag var han død.

– Det er selvfølgelig trist, men samtidig nesten noe magisk over det.

– Ja, det var helt utrolig. For da jeg hadde besøkt ham noen uker før, var han i mye dårligere form. Full av kreft og kols og nede for telling. Så hadde det ikke vært for at produsenten fikk denne ideen, hadde det ikke blitt noe av. Jeg hadde aldri fått meg til å spørre om noe sånt.

Resultatet er altså at Kari Svendsens foreløpig siste album, også inneholder det aller siste musikalske bidraget fra Lillebjørn Nilsen.

– På sett og vis ble ringen sluttet. Og dét seksti år etter at vi ble sammen og la ut på denne musikalske reisen. Han har jo vært en viktig og stor del av livet mitt.

Kari Svendsen betrakter flasken med banjoen.

– Se her er det til og med en liten bro, påpeker hun.

– Men …

Hun holder flasken opp mot lyset. Ser overrasket ut.

– Dette har jeg faktisk ikke sett før nå. Han har plassert femtestrengen på det fjerde båndet, men den skal egentlig være et hakk lenger opp på banjohalsen.

Hun ler.

– Men det er jo bare gøy.

Les også: Åse Kleveland: – Jeg har hatt veldig flaks

Sang, spill og Gammel Dansk

Om Lillebjørn Nilsen har blingset, eller om strengen har havnet på feil plass under monteringen, er vanskelig å si. For det er mye som skal klaffe når det trekkes i trådene som skal reise et skip – eller i dette tilfellet en banjo – etter at alle delene er ført inn gjennom den trange flasketuten.

– Det er et drøyt år siden han forlot oss. Kan du frem­deles føle hans nærvær?

– Musikken hans lever jo videre og jeg fremfører stadig tekstene hans, sier Svendsen.

Hun smiler.

– Og som sagt, så ligger han jo rett her nede på Vår Frelsers gravlund.

Svendsen forteller at på Lillebjørn Nilsens fødselsdag like før jul – han ville ha blitt 74 – hadde noen venner samlet seg ved gravstøtten hans. Dessverre var hun på farta, og fikk først nyss om dette i etterkant.

– De hadde spilt, sunget og hatt med seg en flaske Gammel Dansk. Det var favorittdrikken hans de senere årene.

– Vet du forresten hva ­denne flaska inneholdt før han monterte en banjo i den?

Hun tar en titt på flaska igjen. Smiler.

– Nei, men det var helt sikkert noe han har kost seg med.