Kaffegal

Adam MacDonalds er en bartender som har sett og opplevd det meste, blant annet fra Oslos natteliv. De mest utroligste historiene har funnet veien inn i MacDonalds bok «The Long Pour - A bartender's anthology of hilarious tales and dirty tricks» .

Boken er en samling av sjokkerende, humoristiske og skandaløse historier fra bartendernes verden. Side3 liker Adam, og Adam liker Side3. Derfor har vi fått tillatelse til å gjengi noen av historiene i boken, fortalt av bartendere selv.

Historien nedenfor kommer fra bartenderen Paul Flair, fra den tiden han jobbet på Manhattan i New York.

DET ER INGEN BEDRE dag for galskap i en bar enn på en søndag.

«Any Given Sunday» burde ha vært en film om gærninger som vandret fritt rundt i barer på deres ene fridag i uken, ikke amerikansk fotball.

For å gjøre ting verre er søndag den samme dagen som vi bartendere og kelnere slippes løs også. Som den sosiale gjengen vi er, er det ganske vanlig at bartendere dukker opp på arbeidsplassen eller besøker et av sine andre favorittvannhull.

Noen må jo forresten holde fortet, så hvis baren du arbeider i tilfeldigvis er åpen på søndager kan det være at du blir tvunget til å steppe inn midt i beste kirketid.

Så søndager pleier å trekke en hysterisk blanding av bransjefolk og tvangstrøyer – og på søndager skal alle ha akkurat min oppmerksomhet, for faen.

EN ETTERMIDDAG JEG ARBEIDET søndagsskift på Manhattan kom en middelaldrende mann inn i baren, med en oppslått golfparaply i hånda.

Jeg kødder ikke.

Det var riktignok overskyet, men det var definitivt null regn utenfor.

Hvorfor paraplyen? Betyr det ikke uflaks å gå med paraply under tak? Det var bare et par av spørsmålene som jeg var klar til å fyre av mot mannen som kom mot meg. Han, på sin side, tok noen hoppende skritt frem mot baren, kikket seg rundt, og slo ned paraplyen.

Så begynte galskapen.

UTEN Å FORTREKKE EN MINE formet han høyrehånda slik at fingerspissene så ut som et sokkedyr – du vet, som man ser på Barne-TV iblant.

Deretter begynte han å snakke med hånda si med en snobbete, engelsk aksent:

- Er dette stedet du ønsket å besøke, min herre?» sa han til hånda, som åpnet og lukket seg i ivrig respons.

Jeg antar at hånda var fornøyd, for etter en stund trakk han stolen opp og satt seg til rette, midt på det stedet som straks ville bli fylt opp med travle happy hour-gjester.

Å, som jeg elsker søndager.

Han åpnet munnen for å snakke igjen, men denne gangen hadde en italiener tatt bolig i den stakkars kroppen:

- Jai ta tre dobla espresso, utan sukkero!.

Jeg tok taust imot bestillingen, snudde på en femøring og returnerte med tre glovarme espresso. Før jeg fikk telt til ko-ko, hadde han slukt alle tre og tørket seg om munnen.

- TØRST TYPE ELLER? spurte jeg, og fikk enengelskmann i retur:

- Tre til ’a, kammerat!

Denne var fra Liverpool. Tre skåldende varme espressoer gikk ned med tre like kjappe smell som sist. Baren var i ferd med å fylles opp og flere enn meg begynte å legge merke til ham.

Denne typen så åpenbart ustabil at stamgjestene holdt avstand i to meters radius.

Det var Bill Clinton som bestilte neste runde kaffe denne gangen. Det var den beste etterligningen jeg hadde hørt noensinne.

Jeg begynte å bekymre meg.

Kunne jeg nekte ham servering for å drikke for mye kaffe? Jeg mener, hadde det vært alkohol hadde det vært greit, men som profesjonell bartender – hvor skulle jeg trekke grensen for overstadig misbruk av kaffe?

Så kom jeg på hva kaffe ville gjøre med tarmene hans.

JEG GIKK OG HENTET tre nye kaffe. Akkurat idet den tredje tomme koppen ble satt ned, vendte den nakne sokkehånda seg til meg:

- Det var deilig espresso, kan jeg vær så snill å få tre til?

Enhver halvgod vert vil føle et ansvar å ta vare på alle sine gjester, spesielt når alkohol er med i bildet. Og fra tid til annen driter vi i det og gleder oss over å se folk snørrdritings.

Men dette var annerledes. Denne fyren hadde åpenbart problemer, og hadde nå begynt å skjelve av en overdose koffein. Men, nysgjerrig som jeg var fortsatte jeg, om ikke annet for å se hvor mye en enkelt kropp kunne tåle.

Happy hour hadde startet, og baren var i full aktivitet. Jeg satt ut jobben med å servere espresso til en av drinkservitørene og det bare fortsatte derfra. Tolv nye kopper ble fortært, og idet han åpnet munnen for å si noe slo jeg ham på målstreken:

- La meg gjette, du vil ha tre espressoer til?

- Hvordan visste du at jeg ville ha espresso? svarte han og så virkelig forvirret ut.

- Ja, jeg har lyst på espresso. Seks doble, takk.

Nå hadde det begynt å samle seg en gjeng med tilskuere. Flere hadde veddemål gående, og idet jeg var i ferd med å få være med på min del av kaka, ble jeg ropt på:

- Hvor mye skylder jeg deg?».

Jeg ble enormt skuffa. Alle veddemål ble kansellert, 18 kaffe totalt, jeg skrev ut regninga, og det var da denne historien tok enda en sprø vending.

HAN TRAKK UT DEN STØRSTE bunken med kontanter jeg har sett noensinne.

Det må ha vært flere titusen dollars, en rull så stor at han var nødt til å strekke de lange fingrene maksimalt for å rekke rundt den.

Bare hundredollarsedler. Han trakk ut en av sedlene, kikket på meg og den åpne munnen min og erklærte:

- Takk for kaffen, kamerat, jeg har en lang natt foran meg før banken åpner i morgen.

Så fulgte hånda hans opp med nådestøtet:

- Behold vekselen, skitne dyr!

Jeg mener, virkelig? Skitne dyr?

Og med det plukket han opp paraplyen, åpnet den, og gikk ut døra. Bare for å få bekreftet at jeg ikke drømte eller sov, snudde jeg meg mot en av mine stamgjester. Joda.

Det var sant som det hadde skjedd. Jeg så aldri paraplymannen, pengerullen eller hans nakne sokkedyr noensinne igjen.

Og 18 doble espresso på 20 minutter står fremdeles som den ubeseirede rekorden.

Hvis du likte denne historien, sjekk ut Side3 også neste søndag. Da publiserer vi en ny historie fra «The Long Pour». Du kan lese mer om boka på thebartenderbook.com.