John Hammersmark: – Ellers hadde jeg ikke vært far nå
I 23 år levde John Hammersmark med en svart bag. Valget han tok, har han aldri angret på.
Han er mannen som får kjendiser til å stupe baklengs, svømme over iskaldt vann og gråte seg gjennom kjelleren. John Hammersmark (54) gjør det med en imponerende ro – og med tilbakemeldinger som treffer presist. Det gjør ham til en seerfavoritt.
– Jeg blir ofte fortalt at jeg er den snille. Og det tenker jeg er litt urettferdig overfor resten av befalet, for jeg har jo en del oppgaver som er ganske forferdelige, altså mestringsøvelser. Men er det det etterlatte inntrykket, så er det jo hyggelig, det.
Video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt
Årets sesong av «Kompani Lauritzen» har fått gode seertall, men også noen hevede øyenbryn. Deltagerne ble kjørt hardere enn noensinne.
– Det er noe rett i det. Vi har skrudd til i ganske betydelig grad. De er mye i felt. Det var en tøff sesong; det har også vært meningen.
Men det finnes grenser, understreker han – ikke for hva kroppen tåler, men for hva som er formålstjenlig.
– Vi kan gjøre det så hardt som bare det, og så er det ingen som klarer å gjennomføre. Det er ikke noe poeng. Det er personlig utvikling i et militært univers som er målet. Så det er en balansegang.
Innen rekkevidde
Oppmerksomheten fra TV-skjermen har brakt med seg mye. Innboksen fylles jevnlig opp, men ikke av frierbrev.
– Jeg vil si at jeg får flere meldinger fra folk som sliter, og som gjerne vil ha et råd eller en oppmuntring. Og jeg har samboer, så det passer egentlig veldig fint.
I 2015 forlot han en karriere som hadde tatt ham fra befalsskolen som 19-åring gjennom operasjoner i Bosnia og Afghanistan – til slutt med oberstløytnants grad. Valget var ikke dramatisk. Det var et regnestykke.
– Vi hadde kjøpt hus på Jeløya i Moss og hadde bestemt oss for å forsøke å få barn, mens Forsvaret ville sende meg til Bardufoss, Bodø eller Belgia for å bli oberst. Da hadde jeg allerede bodd 23 år i en svart bag og alltid dratt når noen sa «hopp». Så da valgte jeg å søke meg ut i en sivil stilling isteden. Det var et verdivalg, for ellers hadde jeg ikke vært far nå.
Han ser ikke tilbake med anger, men med noe som ligner vemod over en tid som ikke finnes lenger.
– Jeg savner det vi hadde da. De minnene fra oppbyggingstiden, særlig i Forsvarets spesialkommando. Det var en enorm gründertid, pionertid. Det var nye utfordringer, masse nytt utstyr, ny kunnskap og kompetanse. Men det vi hadde da, finnes ikke lenger. Nå er det helt annerledes. Så jeg ser tilbake på det med takknemlighet og en enorm ydmykhet over å ha fått lov til å være med på det.
Å lande ordentlig
Det var mange sterke inntrykk som fulgte etter utenlandsoppdragene, men John Hammersmark lærte tidlig å ta vare på sin egen psykisk helse – og på hverandre.
– Vi var heldige og smarte som inviterte psykiater John Reichelt inn veldig tidlig, på begynnelsen av 2000-tallet. Han lærte oss om hva som skjer i hjernen vår. Om følelsene våre og behovet for å snakke ut om ting før det blir et problem. Om makkertjeneste. Om forberedelser, trening, gjennomføring og landing når man kommer hjem. Jeg tror det bidro sterkt til at det går veldig bra med de aller fleste.
– Er det likevel noen inntrykk som fortsatt preger deg?
– Jeg er ganske flink til å legge ting bak meg og gå videre. Når jeg mimrer, husker jeg situasjoner, lukter, synsinntrykk, følelser. Men aldri så det har vært noe problem for meg. Det er mer som en påminnelse om alvoret der ute – og om hvor heldige vi er her hjemme. På frigjøringsdagen og veterandagen er det verdt å nevne at alle burde være utrolig takknemlige for demokratiet, ytringsfriheten og verdiene vi har her. Det er på ingen måte selvsagt ute i verden.
Han holder foredrag med tittelen «Det kan alltid bli verre». Men spørsmålet om det beste som har skjedd, gir et overraskende enkelt svar fra mannen som har vært i ildlinjen.
– Det tror jeg blir et ganske konvensjonelt svar. Det er han som snart fyller elleve år, og som er min sønn.
