- Jeg vil ikke si navnet hennes en gang til

(SIDE2): For drøye tre år siden glapp briten James Blake over alle musikkglades lepper. Med den selvtitulerte debutskiva overbeviste han ikke bare de elektronikaglade, men også en bråte kritikere i diverse leire. I vår understrekte han med oppfølgeren Overgrown at det ikke var noen tilfeldighet.

Nylig var Blake i Oslo og gjorde konsert på Sentrum Scene, og Side2 traff 25-åringen for en liten prat backstage.

Hei! Du slapp ny skive i år, kan du ikke fortelle litt om den?

- Hei du også. Og jo. På den forrige var jeg mentalt sett på et annet sted. Jeg tror jeg har fått mer erfaring, på grunn av turneringen, samt at stemmen min har utviklet seg. Nå synger jeg hver kveld, og da utvikler den seg naturlig.

Ja, du nevnte det med stemmen sist vi snakka også, at før du slo gjennom, sang du annerledes.

- Det er lett å merke hvem som har vært på veien lenge og opptrådt mye, og hvor sterk stemme de har, i motsetning til de som ikke har. Alt fra hvordan man puster, til uttale og kroppsholdningen. Jeg har sett meg selv på opptak fra type to år siden, og stemmen høres mye svakere ut da. Uttalen er svak og intonasjonen er svak. Jeg visste knapt hvordan jeg skulle synge og puste samtidig. Man kan sette kamera mot noen som kan synge, og dermed klarer de knapt å åpne munnen.

Hvordan har låtene utviklet seg?

- Denne gangen har jeg skrevet om noen, i sted for ingenting. Eller i stedet for ingen. Jeg har skrevet om noen jeg er forelsket i. Men jeg vil ikke si navnet hennes igjen. Jeg sa det én gang i et intervju, og nå er det over hele internett. (For dere som ikke bruker internett: hun heter Theresa Wayman og spiller gitar og synger i amerikanske Warpaint). Jeg måtte ikke si navnet hennes, og jeg hadde ikke tenkt det. Jeg spurte henne faktisk en gang om hun hadde noe imot at jeg fortalte hvem som var kjæresten min. Hun svarte at selvsagt hadde hun ikke det. Og det er naturlig at man vil si hvem en låt handler om. Hvis ikke tenker jo folk bare «hvem faen er det?», haha. Jeg mener, hva betyr et forhold egentlig, dersom man ikke vil si hvem vedkommende er engang? Men ja, vi er fortsatt samme.

*SMIL*

- Men jeg er en ganske privat person. Jeg vil ikke vite hvordan det føles å ha alle detaljer om seg selv kjent.

For snart tre år siden sa du at det ikke var noe ved deg som var interessant, så du skjønte ikke helt hvorfor du skulle regnes som en kjendis. Har det endret seg?

- Njaaa. Det mest interessante med meg er ikke ting som passer inn i den kjendisgreia. Jeg liner ikke opp linjer med kola på vasken på hotellbadet, og slike ting.

Haha. Ok, men du fylte nylig år. Du er kun 25 år ...

- Haha, ja, så du mener jeg har mange år på meg til å starte med kokain. Men jo, du har rett, haha.

Ja, det er jo mulig du blir lei av å snakke med journalister.

- Nei, det tar jo bare én time av dagen min. Hva er en time, liksom.

Hva gjør du ellers da, utover musikken og konserter?

- Jeg spiller. Og leser. Jeg spiller alt mulig, jeg har i grunne ingen favoritter. Og jeg er nesten like opptatt av spill, som jeg er av musikken.

Så du kunne egentlig byttet karriere og blitt spillanmelder?

- Jeg kunne anmeldt spill ja. Jeg kunne ikke laget et, noe som er synd, men jeg kunne definitivt anmeldt. Jeg har også tenkt at jeg skulle lage musikk til spill. Ikke nødvendigvis som en gimmickgreie, men som en del av spillet. Enkelte musikkspill, som bit trip runner, er fantastisk rytmiske spill der alt som skjer er synkronisert med en bestemt type musikk. Jeg kunne tenke meg å lage noe til slike spill, tilpasse musikken min, kanskje. Jeg har ikke spurt ennå, men jeg kommer nok til å kontakte noen. Et annet spill er Super Meat Boy. Alle disse er uavhengige selskaper, med folk som jobber på samme måten som meg – alene i sitt eget studio. Spillbransjen er som musikkbransjen en stor industri, men det trenger ikke være de digre selskapene. Det er en haug med småfolk som lager kule spill.

Mye av det du sier får det til å høres ut som du foretrekker ditt eget selskap?

- Ja, definitivt. Når du jobber, har du noen som henger over skulderen sin? Det samme er det med alle musikkfolka som lurer på hvorfor jeg ikke samarbeider med flere artister, som Calvin Harris. De samme som spør om det, er de som tror jeg bare er vanskelig eller har samarbeidsproblemer. Men hadde situasjonen vært omvendt, og jeg hadde spurt dem om det var greit om det kom noen og jobbet sammen med dem på deres ting, hadde de sagt fuck you, aldri i livet. Hahaha.

Du har vært flere ganger i Norge før, både i Oslo og Trondheim ...

- Trondheim er ufattelig vakkert, jeg elsket det! Det var en av de første gangen jeg var i Norge, og jeg har alltid hatt lyst å reise tilbake dit.

Åh?

- Ja. Altså, hotellet var skikkelig dårlig. Jeg fikk betalt en tusenlapp eller noe sånt, drasset rundt på tingene mine og fløy en grusomt tidlig fly med Ryanair, så det var ikke så rart. Ting har i grunnen endret seg ganske mye faktisk, når jeg tenker etter. Men uansett, området var vakkert, og jeg har fantasert om å reise tilbake og leie en hytte eller noe. Det er bare så vakkert landskap der.

Kult. Var du der i sommer- eller vinterhalvåret da?

- Jeg var der om vinteren. Og ja, jeg elsker snø. Jeg elsker regn også. I England klager alle på været, noe som er tull. Man burde omfavne det. Jeg digger at det om ti minutter kan regne, eller ikke regne. Eller det kan bli strålende sol etterpå.

Vi har ikke så mye tid igjen, men jeg må spørre om hva du synes om oss nordmenn, så klart.

- Selvsagt. Vi er alle narsissister, haha!

Hvordan er vi da?

- Jeg pleier ha en ganske god oppfattelse av hvordan folk er, når jeg møter dem. Jeg har også et par venner her i Norge, som jeg pleier treffe når jeg er her. Den første gangen jeg var her, rakk jeg ikke flyet tilbake til England. Jeg var så uerfaren da, og mistet toget ut til flyet og greier. Men vi endte i hvert fall opp hos en av arrangørene, som lot oss overnatte og lånte oss flere tusen til nye flybilletter neste dag. Den dagen møtte vi flere hyggelige folk, blant annet en av kompisene hans. Siden har vi vært venner. Det å ha noen du kjenner et sted, er en stor fordel. Det gjør at man får mye mer igjen for å være der også.

Hvordan er den norske fansen da? Noen mener nordmenn er vel stillestående og trege.

- Jeg synes de er flotte. De minner ganske mye om de britiske, men ikke så høylytte. Litt mindre høylytte i hvert fall. Britene skravler seg gjennom hvert sekund av konserten, uten å tenke seg om et øyeblikk. Men det skal sies, at dersom man sier til dem at på akkurat denne låta, så vil jeg gjerne ha det litt stille, så er de stille. Nordmenn er litt annerledes. Så lenge man ikke er for arrogant, så går det greit. Dere er ikke så glad i det. Der er dere like danskene.

Hvor skal du etter Norge?

- Da drar jeg faktisk videre til Danmark. Deretter Tyskland, så Paris, så en tur hjemom. Så går turen videre til USA og Brasil. Så er det jul.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!