- Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det som 18-åring

(SIDE2): Etter å ha briljert fjoråret med plata «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt», som sørget for priser og penger og ære og heder, har Don Martin sluppet EPen «Mann for min hatt».

Som takk.

Side2 har tatt en prat med 35-åringen, og fått svar på blant annet hva han synes om norsk hip hop. Hvilken hip hop-muskel han ønsker å trene med prosjektet han så vidt har startet på. Hva som er så bra med Johnny Cash-låta A Boy Named Sue- Hva han skulle ønske han hadde gjort som 18-åring. Og hvorfor han trekker tilbake uttalelsen om at hiphop er blitt kommers sprutbæsj.

Tidligere i karrieren har du ikke vært så mye i rampelyset – men i det siste har det vært plateutgivelser, kronikker og meninger («Å rane barn gir barneran»). Hvorfor? Ble du bare voksen?

- Man modner og forandrer seg jo, hele livet. Men noe av det har å gjøre med at jeg har gått over til å gjøre min egen greie, og da må jeg jo finne ut hva som er meg, i motsetning når man er i et band og er mange. Man må stå opp for det litt mer, enn når man har noen andre brødre foran seg, hehe.

- En del av det, i forhold til musikken, er at jeg har mye flere fans nå enn før, da legger man mye mer merke til det og man må gjøre mer. Jeg er nok fortsatt den personen som i 2005 ikke var så hypp på å være i søkelyset. Jeg har alltid mislikt det, jeg var aldri den som ville stå i masse greier. Men det funker jo ikke, om man ikke er Daft Punkt da. Og det begynner å bli litt seint for de maskegreiene nå, haha. Jeg har sett noen steder at jeg har blitt omtalt som samfunnsdebattant – jeg skjønner det er naturlig å kalle meg det, men jeg føler ikke jeg er det. Jeg er hypp på å skrive låter, ikke på å skrive innlegg i avisa to ganger i uka.

Var kronikken en naturlig forlengelse av låttekstene dine og tema du skriver om i de?

- Det er jo en naturlig del, men jeg dvelte lenge ved det. Men mens det greiene skjedde, så hadde jeg, Boss Castro og Fela en workshop for kids. Kontrasten mellom den, hele debatten og det at de skulle legge ned ungdomsklubben, gjorde at jeg satt igjen med så mange tanker om det. Så da skrev jeg de ned. Jeg er glad jeg gjorde det, men på en underlig måte, for selv om jeg lever av å skrive tekster, så var det slitsomt å skrive i avisa.

Du har vært aktiv også, med plate både i fjor og en til nå – hvorfor så produktiv nå?

- Det er flere ting, men det ene har med tempo å gjøre. Jeg kaster bort mye mindre tid nå enn da jeg var 22. Jeg har blitt flinkere til å gjøre det fort. Det andre er også at folk jo har forskjellig arbeidsmetode. Jeg vil helst jobbe hele tida, når jeg har muligheten til å gjøre det. Noen er hypp på å ha pause bort etter de har gjort noe, det er deres greie. Men jeg ser det litt som en muskel – skriver jeg mye, spiller jeg mye og spiller inn mye, er muskelen varm og da blir de tingene bedre og bedre. Slutter jeg i en periode, så blir muskelen svakere, og jeg må jobbe mer for å komme meg tilbake til der jeg skriver slik jeg vil. Nå om dagen er muskelen innmari varm etter forrige skiva, i kjølvannet av skiva til Tommy og fordi vi har begynt på neste. Det er kanskje dumt av meg å si nå forresten, hehe. Men jeg kjeder meg om jeg ikke har et prosjekt, og det verste jeg vet er å kaste bort tid og ikke utnytte det at jeg kan gjøre noe.

Du har alltid gjort hip hop, men likevel har prosjektene dine vært ganske forskjellige greier – hvilken hip hop-muskel er det du trener nå?

- Det jeg vil er å skrive historier. Det er kanskje det som er den litt røde tråden som er på denne plata jeg gir ut når, men som kommer enda mer på neste skive. Jeg begynte med det på midten av 2000-tallet, men man må krabbe, så gå og deretter løper man. Etter Romsås-skiva så følte jeg at jeg var oppe og løp. Og nå vil jeg fortelle historier. Og historier om alt mulig. Det finnes noen rappere som er gode på det, og man ser det også i folkemusikk fra masse forskjellige land. De forteller stories, som handler om alt, dagligdagse ting, kjipe ting, store ting. Man kan formidle så mye mer med en historie. Det er en greie som jeg har digget lenge.

Har du forbilder i forhold til historiefortelling da?

- Jeg kommer fra et miljø der det fortelles mye historier, type «hør da, kompisen min opplevde dette her». Så jeg tenker at kan jeg snakke om det, så kan jeg også skrive en låt om det. Det å formidle tanker som en historie. Jeg hadde en liten periode for noen år siden da jeg skrev korte historier, men da tenkte jeg at det er jo ikke dette jeg kan fortsette med videre, det er rapper jeg er. Dette må jeg putte til musikk.

- Men forbilder ... Kendrick Lamar skriver masse stories, Slick Rick … Men den enkleste historien ... Har du hørt Johnny Cash og låta A Boy Named Sue? Den står for meg som et eksempel på at man kan lage kule låter ut av ting, når man kan fortelle en historie. Det er en kul låt, og det er en låt som du husker hele greia av, for historier er noe mennesker husker på en helt annen måte.

Men beatsene da, du var jo kjent for beatsene dine?

- Jeg sluttet, nå er det bare Tommy som produserer. Jeg gjør det aldri lenger. For det første så følte jeg at jeg hadde brukt mye av livet mitt på å lage beats. Man lager noen kule, noen greie og noen kjipe. All den tiden man bruker på å lage de som ikke er kule, er ganske frustrerende. Jeg digget ikke den greia, man sitter og jobber alene så mye. Og på det tidspunktet hadde jeg Tommy og Jester som lager beats jeg digger, så hvorfor ikke konsentrere på den greia jeg åpenbart gjør bedre. Så da gjør jeg det.

Savner du det ikke?

- Jeg gjør det litt, når du drar det opp nå ... Men det krever mye tid. Jeg skal ikke si jeg ikke kommer tilbake til det, men det krever tid og en måte å tenke på. Jeg følte jeg hadde kommet til det punktet da det var nok. Men kanskje det er helt feil, kanskje det var en skikkelig dum avgjørelse av meg, haha.

- Når jeg får til å skrive tekster, så liker jeg mye bedre å bruke tid på det. Dessuten er det lettere å skrive når man skriver til andres ting. De kommer med en annen innfallsvinkel til sangen. Man kan jo selv ha en helhetlig ide om hvordan den skal være, til detalj, men jeg liker å ha en låt der andre er med. Det er bra for kreativiteten og det er lettere å vite om man har en kul greie eller ikke.

Så denne EPen, Mann for min hatt - med tanke på det nye prosjektet, så er den å anse somen form for mellomstasjon?

- Den er litt det ja. Det er noe overskuddsgreier vi hadde liggende og det er noen nye låter fra januar og februar i år, som ikke passer helt på den nye skiva. Og så var vi hypp på å gi ut noe, på grunn av Spellemann, tekstprisen og de Kardemommegreiene. Det er kult å komme med en slags takk. Så i stedet for å bare gi ut en låt eller to, så gjorde vi ferdig denne greia.

Den kommende plata, ettersom du sier det er starten på en rød tråd, er den del av et større prosjekt?

- Jeg har et større prosjekt ja. Den første er den skiva som kommer. Men jeg kan jo ikke si alt det nå ... Jeg har en retning i hvert fall, så får vi se.

Siden 90-tallet, via Gatas og til nå? Er du lenger unna eller nærmere starten, eller hvordan vil du selv forklare din utvikling?

- Det jeg gjør nå er jo veldig annerledes, men på en måte er jeg også tilbake til å gjøre noe av det jeg gjorde før. Gatas er et band med mange medlemmer og et band som har en greie som alle som er med vet hvordan er. Da jeg skulle ut av det igjen, så måtte jeg tenke på hva er min egen greie da? Noe har jeg gått tilbake til, som hvordan jeg tenkte låter før Gatas. Det blir en mer personlig ting, greia til Romsås-plata og for så vidt denne. Men hele verden har forandret seg også. Jeg er blitt nesten dobbelt så gammal og hiphop har forandret seg sykt mye som sjanger. Den forandrer seg hele tida. Og man må forandre seg med verden og utvikle seg. Så slikt er det annerledes. Dessuten rapper jeg på et annet språk nå og på en annen måte. Man har et annet måte å se verden på når man er 15, enn når man er 25, 35 eller 45. Heldigvis. Og det er ikke det at noe av det er bedre, men man ser ting på en annen måte. Og det man kan skrive best om er det man vet, der man er og det man ser. Så jeg skriver det jeg ser nå. Jeg skulle kanskje ønske at da jeg var 15, eller 18, at jeg hadde skrevet mer om det da, om hvordan det var å være 18.

- Jeg jobber med to 19-åringer nå, de er på noen av låtene på skiva. Temoor og Shablo. De kommer med noen greier som jeg liker jævlig godt. Og de sier ting som de tenker, som en 19 år gammal gutt, men som ingen er villige til å si. De putter det i låtene sine, og det digger jeg. Det kan man relatere til nå, selv om man ikke er på den alderen lenger. Det er tanker man har hatt, om ting man ikke kan huske helt ordentlig nå – men jeg tror det blir best når man skriver det man er og det man tenker og om den virkeligheten man ser rundt deg.

Du uttalte for snart ti år siden at hip hop var blitt en kommersiell greie, noe tilnærmet sprutbæsj. Er hiphop blitt så søplete som sjanger?

- Skal jeg være ærlig, så tror jeg det er et av de punktene der jeg har forandret meg fra da jeg var yngre. Da var jeg mer at «alt var bedre før, og dårligere nå». Jeg tenker ikke slik nå. Det er fortsatt mye hip hop som er dårlig, men mye er bra. Og norsk hip hop har aldri vært så bra som nå. Det er så mange rappere som er ordentlig bra, som er på vei. Jeg digger at det skjer – ikke at jeg digger alt som kommer, men forskjeller er bra. Hadde alle laget sånn musikk jeg vil, så hadde det jo vært drit-dølt! Det er vanskelig å skjønne det når man er ung og man synes én ting er fett. Nå synes jeg det er stilig at folk utvikler seg i forskjellige retninger.

- Nå driver jeg og disser mine egne meninger ... Men det er viktig da, å endre mening. Kommer det ny informasjon, så bytter jeg mening. Man forandrer seg og man ser fort ting i et nytt perspektiv.

Konkurransen innenfor hip hop da, kjenner du fremdeles på den?

- Jeg konkurrerer mot alle rappere som kommer ut. Men jyplingene kommer til å kjøre over oss. De kommer til å løpe fra oss uansett, det er ferdig, det er ikke noe å gjøre med. Haha. Men altså, jeg har jobbet en del med forskjellige folk, det er mange som har det som trengs og det er slik miljøet vårt utvikler seg, det er bare bra for alle.

Er det med miljøet og at man backer hverandre og tar med de yngre spesielt for hip hop?

- Det vet jeg ikke, men vi har gjort det mye slik. Har vi sett nye folk vi har tro på, så har vi prøvd å backe dem. Jeg synes det er jævlig kult. Men det er klart, det er en konkurransesport.

- Men det er en annen ting også – det er konkurranse, men det er ikke så man trenger bli uvenner. På sitt beste kan man ha to rappere i samme gruppa, der den ene legger et fett vers og den andre må overgå. På det beste drar det opp hele greia. Jeg digger det – jeg har samarbeidet med mange, og de legger noe kult og jeg må bare fikse noe enda bedre.

Nå som du er solo da, hvem trekker deg opp da?

- På forrige skiva hadde jeg med masse folk. Fela, Kaveh og Pumba. Da jeg skrev låt sammen med Son of Light, så bare klemte han ut verset sitt og jeg tenkte «Wow, her må jeg skrive et fett vers». Så jeg jobber aldri helt alene. Jeg kommer ikke til å sette meg inn i et kott og lage alle låtene og beatsa selv. For meg er det for mye en sosial prosess, vi er en gjeng og jeg og Tommy har ideene mellom oss, og det er mye av han i greiene også.

Tommy ja – en dag kan han ha flytta. Eller pensjonert seg. Eller noe. Hva da?

- Når Tommy slutter, da slutter vi hele gjengen.

Så, hvor viktig er miljøet?

- For meg så er Tommy grunnen til at jeg begynte å høre på rap. Men for meg er det viktigste at vi har kjemien. Skal man være kreativ må man være på en bølgelengde, man må skjønne hva man snakker om og ikke slå ned ideene. Den har jeg med Tommy, og det har vært sykt viktig for hvordan solo-låtene har blitt. Det å ha noen å jobbe sammen med som snakker samme språk. Og miljøet er også mye Boss Castro og Fela. Vi er veldig mye inne i hverandres greier.

Du har inspirasjonene fra britisk og amerikansk rap, men er norsk rap blitt bedre inspirasjonskilde?

- Nå synes jeg norsk rap er mye bedre og hører mye mer på det. Men den har et stykke igjen å gå også. Jeg hører mye på amerikansk og også svensk, som er en veldig levende greie. Det tok lang tid i Norge. Svenskene knakk koden ti år før oss. I Norge kom det ikke før Karpe Diem breaka, sånn jeg ser det. Vi er på vei her hjemme, norsk hiphop er på vei opp og i riktig retning. Som Arif, han har åpenbart mye bra fremfor seg. Lars Vaular,,, Karpe,,, Pumba kommer med et album som jeg tror blir dritfett, Fela, Store P hadde et sinnsykt stort gjennombrudd akkurat ...Jeg er positiv. Og jeg er glad for at jeg får være med ennå, at det funker, det er sinnsykt kult.

Dette med å involvere deg i ungdom, workshops og klubber. Er det viktig?

- Hiphop er en ungdomskultur, og så lenge den er det kommer den til å være levende. Det øyeblikket den slutter å være det, så stagnerer den. Så man må forholde seg til hva ungdom synes. Og det er viktig for meg å bidra til at nye ting skjer og at ting blir bedre. Jeg er i et miljø med folk som kommer fra en lik bakgrunn som meg, de bruker sin oppvekst og bakgrunn til å gi tilbake, mye mer enn jeg gjør. Jeg digger den greia sinnsykt, man ser tydelig resultatet. Gir man folk noe fett å drive med, så utvikler de seg i en fet retning.

Er det Oslo som definerer norsk hip hop?

- Man kan ikke si det bombesikkert, men for meg føles det ikke tilfeldig. Da jeg kom til rap, så resonerte det i meg. Selv om amerikanerne rappet om noe helt annet, sosiale ulikheter og politivold og slikt, så er det noe med hvordan man ser samfunnet på. Det er grunne til at hiphop i alle deler av verden, er størst i drabantbyene og de delene av verden.

Men Don Martin har flyttet fra Groruddalen til Gamle Oslo?

- Men man er der man er fra, hele livet, og jeg er mye i Groruddalen. Det er mye røtter, det er en del av byen og landet som jeg alltid har vært veldig glad i og som alltid kommer til å være stolt av.

- Angående det vi snakket om i stad, det med ungdom ... I fjor oppdaget jeg at det var flere som gjorde det mot meg, som hjalp meg, som jeg ikke var klar over da. Som tok tak i meg på et tidspunkt da det kunne gått i mange retninger. De dyttet meg i en retning. Jeg trodde jeg gjorde alt selv, men det var det ikke. Jeg tror det er den riktige måten å gjøre det på, gi de og vise de muligheter.

Hva tenkte du da du oppdaget at det ikke var du som hadde fikset alt selv?

- Jeg fant det ut da jeg var med på en greie sammen med en kar som jobbet på Romsås. Jeg og Fela gjorde en workshop. Og denne karen holdt et eget innlegg om oppvekst, og da kom det jævlig klart frem, hahaha. Han hadde dradd til Romsås for å finne pøbelfrøene, og en av de han fant var meg. Og han ga meg mitt første show, som gjorde at jeg fikk mitt neste show. Og nå sitter jeg her.

- Det er dritfett å finne ut av det. Den gang trodde jeg at jeg var The Man, som hukka opp konserter og alt mulig. Da var det bra jeg levde den illusjonen, men nå er det bare fett han gjorde det. De folka som gjør den beste innsatsen, er ikke de du ser på forsiden av avisa og som skryter. De som gjør mest jobber over alt og hjelper folk, som de kanskje ikke får noe takk for. Jeg har sykt stor respekt for dem.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!