- Jeg har mange lapper med fine hjerter og ord på. Slik var Marion
Vil skape åpenhet om tabubelagt tema.
Marion (18) valgte å ta sitt eget liv. Mamma Arnhild Brønstad ønsker å fortelle sin sterke historie, for å skape mer åpenhet om et tabubelagt tema, skriver Namdalsavisa.
Marion var ei livlig jente, og hun var flink til å fortelle familie og venner at hun var glad i dem.
- Jeg har mange lapper med fine ord og hjerter på. Slik var Marion, forteller mammaen mens tårene renner nedover kinnet.
Å miste et barn
Arnhild forteller åpenhjertig og ærlig om tida både før, under og etter at Marion valgte å forlate dem.
- Det at hun valgte som hun gjorde, har vært vanskelig å akseptere. Var jeg ikke ei god nok mor? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Dette er spørsmål jeg har stilt mange ganger, sier mammaen, som hele tida har vært åpen om hendelsen.
Arnhild forteller rolig om natta for sju år siden, da hun fant dattera i stallen.
- Jeg gikk i sjokk. Jeg trodde ikke det jeg så. Men jeg tenkte allerede i sykebilen at jenta mi er død, og hun kommer ikke tilbake til meg. Jeg bestemte meg også for å ikke være bitter, sier ei ærlig mamma der vi sitter rundt kjøkkenbordet.
- Hvordan klarer ei mamma å takle noe så vondt?
- Man må finne sin egen veg ut av sjokket og sorgen. Både kriseteamet i kommunen og psykolog var til stor nytte den første tida. Bildet av Marion har selvfølgelig festet seg på netthinna, men jeg har lært meg å skru på linsa slik at jeg får bildet noe lenger bort og mer uskarpt. Sorgarbeid er tidkrevende, sier Arnhild og blar i permen med minner av dattera.
Fra sorg til savn
Sju år har gått, og Arnhild er lettet over å ha kommet seg gjennom disse tøffe årene.
- Det har vært vondt og tøft. De første årene var sorgen intens, og jeg levde i min egen boble. Å lese bøker var umulig, da jeg ikke klarte å konsentrere meg. Jeg sto fast i min tid, og registrerte ikke noe utenfor.
Nå har sorgen gått over til et voldsomt savn.
- Tenker du ofte på Marion?
- Hver dag, kommer det kontant fra mammaen, mens tårene renner igjen. De tørkes forsiktig bort, før hun forteller at hun i begynnelsen fikk dårlig samvittighet hvis hun ikke tenkte ofte nok på dattera. Det har jeg ikke lenger, forteller hun ærlig.
Møte med omverden
- Hvordan var ditt møte med bygda i etterkant?
- Jeg var i butikken to dager etter at Marion døde, og dette var bevisst. Jeg opplevde mye godt, men også mye rart. Folk visste ikke helt hva de skulle si og gjøre, og det var mange som fikk det travelt med å komme seg unna, smiler Arnhild litt oppgitt.
- Hva er riktig måte å opptre på?
- Vi mennesker er forskjellige. Noen ønsker at folk kommer bort, mens andre ikke. Jeg pleier å gå bort, ta vedkommende i hånden og spørre om jeg får gi en klem. Man trenger ikke si så mye i slike situasjoner, sier Arnhild.
Livet går videre
Arnhild har to voksne døtre, som har betydd og betyr enormt mye.
- De to jentene var hovedgrunnen til at jeg klarte å komme meg videre, og se framover. Og for fire år siden ble jeg bestemor. Jeg fikk være med på fødselen, og det var stort. Der og da snudde livet mitt, og jeg begynte å leve igjen, smiler bestemora, som ofte tenker på hvordan Marion vill hatt det i dag.
Mammaen innrømmer at det gir et stort savn å se Marions klassekamerater etablere seg og få barn, men Arnhild har lært seg å bearbeide disse tankene på sin måte.
- Naturen er mitt fristed. Å gå i fjellet gir meg ro, forteller Arnhild mens hun ser ut av vinduet mot fjellet og enga som er fylt med gule løvetann.
Møtes igjen
Arnhild har kommet langt i sin sorgprosess, og det mye takket være både familie og venner.
Tida leger alle sår, sies det. Arnhild mener at tida leger sorgen, men savnet vil alltid være der.
I det NAtakker for meg, ser hun meg inn i øynene og sier:
- Jeg har valgt å tro at Marion og jeg skal treffes igjen. I himmelen.