Isabelle Pedersen åpner opp om diagnosen

– På skolen slet jeg med dysleksi og ble stemplet som et typisk «problembarn». Idretten var et sted jeg kjente på mestring, forteller Isabelle Pedersen (34). 

Den bølgete, karakteristiske hårmanken er samlet i en stram hestehale når vi møter den tidligere hekkeløperen ved «Mesternes mester»-villaen på Costa Brava. 

Bergensdialekten er akkurat så bred som vi husker fra tiden da hun markerte seg som et stortalent i friidrett allerede i tenårene. Det hviler imidlertid en ro over Isabelle – som står i sterk kontrast til hvordan hun beskriver seg selv i barndommen.

Et urolig barn

– Jeg var hyperaktiv og følte at jeg ikke fikk med meg noen ting på skolen. Jeg var urolig, slet med konsentrasjonen, og lesing og skriving var et ork. Jeg var ganske gammel før jeg virkelig knakk lesekoden. At jeg fant idretten, betydde alt for selvbildet mitt, forteller 34-åringen.

I 2018 fikk hun en ADHD-diagnose – noe hun selv hadde hatt en sterk mistanke om helt siden skolealder.

I barndomsårene var det turn som fylte dagene – helt til hun ved en tilfeldighet gikk forbi en friidrettsøkt hjemme på Laksevåg.

– Jeg prøvde én trening, og det var det. Jeg sluttet med alt annet. På skolen følte jeg at jeg alltid hang etter, så å kjenne at jeg var flink til noe, var en helt fantastisk følelse.

Fra Isabelle var 15 år, var idretten halve livet. Fra hun fylte 20, var den alt. Hun gikk fra å være barnestjerne til ungdomsstjerne – og senere internasjonal stjerne. Selv om karrieren aldri kulminerte i VM- eller OL-pall, slik hun hadde drømt om, står hun igjen som en av Norges råeste kvinnelige friidrettsutøvere.

Gjennombruddet kom som 17-åring da hun vant U18-VM på 100 meter hekk. Året etter fulgte gull i U20-VM, og i 2013 vant hun overlegent U23-EM. Som senior kan hun blant annet vise til en sterk 6.-plass i innendørs-VM – i en av verdens tøffeste individuelle idretter.

Les også: Mesternes mester-huset er over 400 år gammelt

Bekreftelsesbehov

Motivasjonen bak prestasjonene på friidrettsbanen endret seg over tid.

– Jeg vokste opp med mamma, uten at pappa var en del av livet vårt. Jeg tror det satte spor, i form av et større behov for bekreftelse enn mange andre kanskje har, resonnerer hun ettertenksomt.

– Idretten ga meg den bekreftelsen – kanskje litt for mye. Jeg følte meg sett. Det ga meg enormt mye når det gikk bra, og ble veldig tøft når det ikke gjorde det.

Hun har jobbet målrettet i mange år for å løsne grepet prestasjonene hadde på selvbildet.

– Jeg ønsket ikke å være usikker eller avhengig av andre for å ha det bra med meg selv. På et tidspunkt sluttet jeg å måle egen verdi opp mot resultater. Det jeg gjør, er bare én del av hvem jeg er.

Les også: (+) Min sønn vil ikke gå på noen aktiviteter. Bør vi tvinge ham?

«Tvangsflyttet» til USA

Som 23-åring pakket Isabelle sakene og flyttet til USA. Ikke fordi hun nødvendigvis ønsket det, men fordi omstendighetene etterlot lite rom for alternativer. Hennes mangeårige trener, Trond Knaplund, ble rammet av aggressiv Alzheimer, og samarbeidet tok slutt rett før 2015-sesongen. I USA kunne hun komme inn i et bra team med en god trener på kort varsel.

– Jeg ble egentlig tvangsflyttet til Phoenix, Arizona. Jeg pakket livet mitt ned i to kofferter og satte meg på flyet. Det eneste jeg visste, var når og hvor jeg skulle møte på trening dagen etter.

Da hun landet, ble situasjonen raskt kaotisk.

– Managementet mitt hadde ikke engang booket sted å bo. Jeg visste ikke om – eller når – noen kom til å hente meg på flyplassen.

Hun ble til slutt hentet ved midnatt, og bodde den første måneden på en oppblåsbar madrass hos assistenttreneren. Det ble starten på over seks år i USA – med fire ulike trenere.

Les også: Full krasj for Aksel og Amalie: – Dette får være unntaket

Et ufrivillig punktum

– Jeg opplevde både veldig dårlige forhold og perioder som var bra. Ser jeg tilbake i dag, hadde jeg ikke gjort det igjen. Som toppidrettsutøver står man ofte litt for lenge i dritten, i stedet for å si stopp, poengterer hun.

Det er nå fire år siden Isabelle – noe ufrivillig – la opp som toppidrettsutøver. Etter perioder med skader og sykdom var det til slutt covid som satte punktum for videre satsing.

– Det tok tid å gi helt slipp. Det var ikke planlagt. Jeg mistet alle kontraktene da jeg ikke kvalifiserte meg til OL i Tokyo. Til slutt kjente jeg både på tristhet og lettelse. Det var slutt.

Et helt liv med med- og motgang som friidrettsutøver, var kommet til veiens ende. Med det slapp hun også forventningene om å være den fargerike og rappkjefta jenta hun lenge følte hun ble portrettert som i media.

– Som aktiv opplevde jeg at det ikke var jeg som definerte hvem jeg skulle være. I dag er det befriende at folk ikke vet hvem jeg er eller hva jeg kommer fra. Førsteinntrykket handler om hvem jeg er der og da – ikke hva pressen tidligere har skrevet, forklarer Isabelle.

Les også: Mushaga Bakenga: – Takknemlig for å være i live

Ny kurs

De siste årene har hun tilbrakt på skolebenken. Hun synes det har vært litt rart å studere i 30-årene, men også veldig gøy.

– Jeg stortrives. Nå er hjernen ferdig utviklet, og jeg merker stor forskjell på hvordan jeg tar inn og bearbeider informasjon. Jeg er jo ikke dum fordi jeg har dysleksi. Jeg lærer bare på en annen måte.

Når «Mesternes mester» nå ruller over TV-skjermene, er Isabelle i mål med en bachelor i innovasjon og forretningsutvikling.

– Nå starter egentlig det ordentlige livet. Hva det bringer, har jeg ingen anelse om – men jeg gleder meg!