Alva (13) fra «Team Pølsa»: – Vet at folk ikke mener noe slemt, men jeg hater det

Alva Bjerrehorn ser få begrensninger i at hun er sterkt svaksynt – og synes det er slitsomt når hun får ros for å klare ting enhver annen tenåring også ville mestret.

TRYGGHET: I stallen føler Alva seg som hvilken som helst 14-åring.
Publisert

En kald onsdag i februar møter vi Alva Bjerrehorn (13) på Stall Granly i Klæbu, utenfor Trondheim. Inne i stallen lukter det hest og høy. I boksen står Alva og steller Balder – stallens maskot. 

– Balder er alles favoritt, sier mamma Kristina Bjerrehorn (40). 

– Eller det er vel Emily som er din, sier hun henvendt til datteren.

Alva nikker. Hun rir to ganger i uken, og selv om hesten er viktig, er stedet, stallen som rom, stallen som pause, kanskje like betydningsfull. Her er hun ikke «hun svaksynte». Her er hun Alva. En helt vanlig tenåring. Hester behandler deg ikke annerledes fordi du ser dårlig.

TRYGG HAVN: – Vi gjør alt vi kan for at hun skal ha det bra, sier Alvas mor Kristina. 

Alva er sterkt svaksynt og en av deltagerne i sesong 2 av «Team Pølsa». I tillegg til hesteinteressen spiller hun piano, hun elsker å synge – og er den av årets ungdommer som har mest erfaring på ski. 

Og det kan komme godt med når «Team Pølsa» deltar på verdenscupavslutningen i skiskyting i Holmenkollen i Oslo 19. mars. 

Det at hun er sterkt svaksynt nekter hun å la definere hvem hun er.

– Det er en veldig liten del av meg at jeg ikke ser like mye som alle andre, konstaterer hun.

NYTTIG ERFARING: Alva og moren Kristina har et nært forhold, men Kristina fikk et bedre innblikk i hvordan datteren har det etter hun ble en del av «Team Pølsa». 

Jeg hater det

Det vanskeligste er ikke synet i seg selv, men blikkene utenfra. Den måten enkelte reagerer på – som om helt vanlige ting blir en sensasjon.

– Det irriterer meg når folk blir sånn: «Wow, kan du gjøre det?» sier Alva.

Hun forteller om den gangen noen klappet da de så at hun syklet. 

– Hvorfor skulle jeg ikke få til å sykle? Jeg er 13 år, poengterer hun og rister lett på hodet.

Ja, hun vet at det ikke er vondt ment, sannsynligvis er det tvert imot godt ment, men det treffer likevel. 

– Jeg vet at folk ikke mener noe slemt, men jeg hater det. Det føles som om de legger begrensninger på meg, som jeg egentlig ikke har.

I slalåmbakken har hun på seg en vest hvor det står at hun er svaksynt. Den gjør jobben sin, men den gjør også noe annet. Den åpner for kommentarer.

– Folk kommer bort og sier de er imponert over at jeg er i bakken og står på ski, men det er jo ikke rart at jeg får til å stå på ski.

Hun blir stille et øyeblikk, som om hun veier ordene.

– Mange andre med funksjonsvariasjoner får også egentlig til det, men de får ikke sjansen til å prøve fordi folk rundt dem har satt begrensninger, forklarer hun og utdyper: 

– Om alle hadde vært som mamma og pappa, så hadde jeg kanskje ikke tenkt på at jeg var annerledes.

Les også: Vibeke så tegnene hos Synne (14) allerede da datteren var tre år

STØTTE: – Om alle bare hadde vært som mamma og pappa, hadde jeg kanskje ikke følt meg annerledes, sier Alva.

Noe stemte ikke

Kristina og ektemannen, Erik Bjerrehorn (44), fikk sitt første barn i 2012. Lykken var stor da Alva kom til verden. Og lenge var det ingenting som tilsa at noe var annerledes. 

– Vi er ikke så veldig bekymret av oss som typer, forteller Kristina.

Men etter hvert begynte foreldrene å legge merke til ting. 

– Hun festet ikke blikket slik hun skulle. Da vårsolen kom, reagerte hun på det skarpe lyset. Hun gråt og gråt. Da begynte jeg å tenke at det kanskje var noe som ikke stemte. 

På sykehuset fulgte undersøkelser. Venting. Den typen venting som spiser litt av nattesøvnen, litt av roen, litt av kroppen.

– Legene sa at dette kunne være skikkelig alvorlig. Vi måtte forberede oss på det verste. Det var helt forferdelig. Jeg tenkte: «Nå kommer jeg til å miste barnet mitt. Dette går bare én vei,» forteller hun berørt.

Alt ble sjekket. Også hjernen ble skannet. Til slutt tok de en gentest og fant svaret: en recessiv genfeil som påvirker synet. 

– Det betyr at både Erik og jeg er bærere, forklarer Kristina. 

Da legene til slutt kunne slå fast at Alva «bare» var svaksynt, og ikke alvorlig syk, var det først og fremst en enorm lettelse. Det var langt fra det verste de hadde fryktet. Og siden den dagen har foreldrene hatt én tydelig linje og ett mål.

– Så langt det lar seg gjøre, skal Alva få være som andre barn, understreker Kristina.

– Vi har lagt lite begrensninger. Og det ser vi fungerer i alt hun får til. 

– Skal jeg fortelle hvordan pappa tok nyheten? bryter Alva inn, som om hun vil lette stemningen litt. 

– Han sa: «Jeg bryr meg egentlig ikke om hvor mye eller lite hun ser. Vi får gjøre det beste ut av det.» Det er veldig typisk ham. Han er en ganske «happy-go-lucky»-type, ler Alva.

Les også: Pia fra «Team Pølsa»: Slik går det nå

Recessiv genfeil

En recessiv genfeil (vikende arveanlegg) betyr at en arvelig sykdom eller egenskap kun kommer til uttrykk dersom individet arver en mutert genvariant fra begge foreldrene. 

Hvis man bare har genfeilen fra én forelder, er man frisk bærer (heterozygot) og det normale genet dominerer. Ved to friske bærere er det 25 % risiko for sykdom. 

Hvor mye eller lite Alva ser er avhengig av lyset. Hvis det er veldig skarpt lys og veldig mørkt så ser hun mindre. Alva ser noen kontraster og bruker synet til å finne frem. 

FAMILIEKOS: Alva med pappa Erik, mamma Kristina og lillesøster Elsa (11) på ferie.

Fikk flere nei

Selv om foreldrene gjør det de kan for å tilrettelegge, er det ikke alltid like enkelt å få hverdagen til å ligne på andre ungdommers. Bare det å få plass på fritidsaktiviteter kan være krevende. Veien til Stall Granly, hvor vi møter mor og datter, var heller ikke rett frem.

Kristina ringte rundt til flere rideskoler. 

– Hun fikk nei. De ville ikke ta henne inn fordi hun er svaksynt, forklarer hun.

Avslagene begrunnet de med sikkerhet. Moren forstår at de må tenke ansvar, men det føles likevel vondt å få nei før datteren i det hele tatt har fått prøve. Da de tok kontakt med Christine, som driver Stall Granly, var Kristina forberedt på nok et avslag.

– Jeg sa at Alva kunne tenke seg å ri på gruppetime, forteller mamma Kristina. 

Svaret kom umiddelbart: «Det får vi til». Senere, da Alva spurte om hun kunne begynne med sprangridning var holdningen den samme. 

– Som om det var som den mest naturlige ting i verden, sier Kristina.

Alva smiler.

– Det skulle vært flere som Christine.

Les også: (+) Øystein Pettersen vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen

IKKE ENKELT: Det var utfordrende å finne et sted hvor Alva kunne gå på ridekurs, men på Stall Granly i Klæbu ble hun tatt imot med åpne armer.

Føler seg utenfor

Alva går på en privat ungdomsskole i Trondheim. Hun trives der, men det å kjenne seg annerledes har vært en like fast følgesvenn som skolehverdagen.

– Men det skal ikke stå på klassen min – jeg går i en veldig fin klasse, smiler hun.

Likevel velger hun til tider å være for seg selv på skolen. 

– Det er ikke fordi de andre ikke lar meg være med, men fordi jeg heller vil være alene enn å stå sammen med dem og føle meg utenfor, forteller Alva.

Hun vet at hun klarer det meste, men enkelte dager kjenner hun på tvil, og på hvor tøft det føles å være henne. Å ikke være helt som alle andre tenåringer.

– Noen ganger har jeg tenkt at jeg ikke får til det alle andre får til. At jeg ikke er like mye verdt som dem. Da trekker jeg meg litt unna, fordi jeg tenker at de skal slippe å være sammen med meg, deler hun stille.

Men så kom «Team Pølsa» på NRK. En opplevelse. En ny arena. En ny måte å bli sett på. Alva synes det har vært fint å være med, men livet har ikke endret seg nevneverdig etter at kameraene ble slått av. 

– De i produksjonen og NRK er veldig flinke og snille. De prøver alt for å få oss til å føle oss bra, men hverdagen er jo den samme når vi kommer hjem. Jeg kan ikke stå på skolen hver dag og tenke at alt går bra nå bare fordi jeg har vært på TV.

MINNERIK OPPLEVELSE: Alva synes det var gøy å være en del av «Team Pølsa». Her sammen med lagleder Øystein «Pølsa» Pettersen.

For foreldrene har «Team Pølsa» vært verdifullt. 

– Som foreldre til en tenåring er det ikke alltid vi vet hva som foregår på innsiden. «Team Pølsa» har gitt oss et bedre innblikk i hvordan Alva faktisk har det, og det har vært fint. 

Kristina blir alvorlig. 

– Det er vondt at barnet ditt ikke har det bra, men det er enda verre å ikke vite det. Vi gjør alt vi kan for at hun skal ha det bra. Det jobber vi med hele tiden, legger hun til. 

Alva smiler mot moren.

– Jeg gjør det kanskje ikke alltid så enkelt for dere, sier hun. 

– Hva håper du at folk sitter igjen med når de har sett deg i «Team Pølsa»?

– Jeg håper at folk forstår at jeg er som alle andre tenåringer, sier Alva.

Hun klapper Balder.

– Det skal være en så stor greie at jeg ikke ser, men det er jeg faktisk ikke enig i. Det er en veldig liten del av meg, avslutter den velartikulerte tenåringen.