Hun er hans livs store kjærlighet. Hun drepte deres datter.
Det tok 30 år før den danske regissøren festet historien om det som skjedde til lerretet.
Denne uken har den danske mesterregissøren Nils Malmros' film «Sorg og glede» premiere på norske kinoer. Det er regissørens egen historie. For 30 år siden, mens Malmros var ute på jobb en helg, drepte hans kone, Marianne, deres ni måneder gamle datter mens hun var i en dyp psykotisk tilstand.
Forlot henne ikke
Marianne var hjemme på permisjon etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk institusjon. Og hun skulle bare være hjemme med datteren, sammen med sin mor, mens Malmros holdt et foredrag på en videregående skole.
Hun fikk et og et halvt år forvaring, men det spesielle med historien er at de to fremdeles er gift i dag.
- Selvfølgelig kunne jeg forlatt henne gått, har Nils Malmros sagt.
- En unik film
Vår anmelder Aleksander Huser triller terningen til seks og sier «Sorg og glede» er en unik film.
«Delvis fordi dens utgangspunkt er såpass ekstremt og uvanlig, men mest fordi den har bearbeidet dette til en overraskende oppløftende fortelling som alle kan relatere seg til og bli dypt beveget av», skriver han i anmeldelsen.
Ikke minst er filmen unik fordi den ikke graver så mye i konas psykiatriske historie, men nøktern og sterkt beretter om hvordan man kan komme seg igjennom en slik uopprettelig hendelse.
I et intervju med The Hollywood Reporter forklarer Nils Malmros at det tok ham 30 år å filme sin egen historie, ikke bare det var vanskelig å omsette den i ord og handling.
Men også fordi han ville vente til kona, som var lærer, var pensjonert. Han ønsket ikke at hun skulle møte sine elever og de skulle vite hennes historie.
- Burde sagt at hun ikke skulle drepe henne
I et intervju med Politiken sier Malmros at han burde sagt til sin kone at hun ikke måtte ta livet av Anne, som datteren het.
Han hadde også sørget for at svigermoren kom straks etter at han var kjørt avsted for å hjelpe med nye gardiner. Men så var det bare at gardinstoffet hadde en feil, og i den korte stunden de to kvinnene var adskilt, skjedde altså det fatale.
Screen9na04
Før han dro hadde Marianne fortalt at hun hadde gått forbi skolen deres datter om noen år skulle gå på, og han hadde tenkt at hun ytret håp om fremtiden.
- Og det gjorde meg rolig, sier han til Politiken.
Han forteller åpent også at han ikke var fremmed ved tanken om at kona kunne skade barnet, men som han sier «det er så mange tanker som går gjennom hodet på en i slike stunder».
LES HELE INTERVJUET I POLITIKEN
Han forteller dessuten at kona var meget pliktoppfyllende.
- Jeg sa ikke at «du må ikke ta livet av Anne» for jeg var redd for å plante en tanke. Hadde jeg sagt, det, ville hun ikke gjort det, sier Malmros.
- En ulykke
I filmen gjør Malmros et poeng av at skylden for datterens død også ligger på ham. Han visste at kona var syk fra han traff henne. Han visste at hun måtte slutte med pillene da hun ble gravid. De hadde blitt enige om å få et barn til.
- Det var en ulykke. Forårsaket av at hun hadde en arvelig disposisjon. Og for Marianne var det en fullstendig skrekkelig ulykke. For Anne var, som det er for alle mødre, det hun virkelig hadde drømt om. At vi fikk et barn sammen, var hennes største opplevelse. Og at hun selv skulle bli den som drepte henne, det er da en olympisk tragedie. Gudenes verste hevn. Og for hva, spør Malmros.
Tragedien ble svært nedtonet i media, og har ikke vært alminnelig kjent.
Screen9na04
Fikk tillit
Nils Malmros og konen fikk ikke flere barn. Hun ville ikke. Men det hun overraskende nok, må man si, fikk var tillit. Ikke bare fra ham, men også de elevene hun underviste.
En stund etter drapet, banket det nemlig på døren til Nils Malmros. Utenfor sto to av fedrene for barn i den klassen kona var forstander for. Det viste seg at alle foreldrene hadde skrevet under et brev der de sa at de gjerne ville ha Marianne tilbake som lærer for deres barn.
Og slik ble det.
«Sorg og glede» har norsk premiere fredag 7. mars. Nils Malmros har sagt at dette blir hans siste spillefilm.