Oppløftende tragedie

Danmark 2013
 - Regi: Nils Malmros
. Med: Jakob Cedergren, Helle Fagralid, Ida Dwinger, Kristian Halken, Nicolas Bro

Aldersgrense: 11 år (egnethet: voksen)

Filmskaperen Nils Malmros er ikke særlig kjent i Norge, men hjemme i Danmark er han en av landets mest framtredende «auteurer». Helt siden syttitallet har Malmros (som ikke må forveksles med svenske Ulf Malmros) laget spillefilmer inspirert av sitt virkelige liv. Men aldri før har de vært så dypt personlige som «Sorg og glede», som han hevder skal bli hans siste (selv om han riktignok har laget en fjernsynsfilm etter denne).

Her tar filmskaperen utgangspunkt i en forferdelig tragisk hendelse, som han angivelig aldri trodde han ville være i stand til å lage film om. I hvert fall ikke før det var gått lang tid.

For 30 år siden opplevde han nemlig at hans kone drepte deres ni måneder gamle datter under et psykotisk anfall. Filmen starter med at Malmros´alter ego Johannes (Jakob Cedergren) kommer hjem fra jobb en kveld til denne grusomme nyheten, og følger den unge filmregissøren i den påfølgende tiden. Hvor han forsøker å ta inn over seg hva som har skjedd, mens han kjemper for at den ustabile Signe (Helle Fagralid) skal få lavest mulig straff.

Mer enn å forsøke seg på en fullverdig psykiatrisk analyse av tilstanden hun var i, er «Sorg og glede» et oppsiktsvekkende forsøk fra filmskaperens side på å nyansere skylden og ansvaret for tragedien, som han selv tar på seg en god del av. Det hele utført med et like påfallende og beundringsverdig fravær av sentimentalitet.

«Sorg og glede» er nemlig en gjennomført nøktern film, som presist og sobert gjenforteller og rekonstruerer de sterke begivenhetene - men som likevel ikke på noen måte lar oss forbli uberørte. For filmen er først og fremst usedvanlig gripende kjærlighetserklæring fra Malmros til sin kone, som han fortsatt er sammen med i dag.

Jeg tør påstå at denne filmen stadig hadde vært svært rørende om den var ren fiksjon, men den blir naturligvis enda sterkere når man vet at dette faktisk har skjedd. Og enda mer respekt får man for regissøren, som har klart å lage film om noe så vondt han selv har gjennomlevd. Dette aspektet tas for øvrig opp i filmen, som fører en slags metadiskusjon om Malmros´kunsteriske prosjekt, hvor han gjennom hele karrieren alltid har tatt utgangspunkt i egne opplevelser. Om enn aldri før så smertefulle som denne, men ofte vanskelig nok å forholde seg til for hans nærmeste.

«Sorg og glede» er på flere måter en unik film. Delvis fordi dens utgangspunkt er såpass ekstremt og uvanlig, men mest fordi den har bearbeidet dette til en overraskende oppløftende fortelling som alle kan relatere seg til og bli dypt beveget av.