Helene Bøksle: – Espen er mitt klokeste valg

Denne julen blir spesiell for Helene Bøksle (44): Den første uten en pappa i livet.

Før faren Ivar døde, ba han datteren om å våge – mest mulig.

– De ordene prøver jeg å leve opp til, sier den sjarmerende sangeren fra Sørlandet. Faren var hennes musikalske forbilde.

– Noe av det siste han sa til meg, var: «Helene, våg å gjøre alt det jeg ikke gjorde.»

De klare, blå øynene som til nå har glitret av liv, får et slør av tårer idet hun forteller.

 Den folkekjære visesangeren og komponisten Ivar Bøksle gikk bort i september, 78 år gammel. 

I åtte år levde han med Alzheimer. Sykdommen som sakte stjal minnene, ordene og tankene, men aldri det milde smilet.

– Da han sa det, var han plutselig så klar. Stemmen var bestemt, som om han hadde ventet på akkurat det øyeblikket, minnes hun.

– Det ble et sterkt og uutslettelig minne.

Den dagen han ba henne våge hadde hun delt en drøm med faren – å leie Oslo Spektrum, med plass til over ti tusen mennesker, og synge julen inn der.

– Jeg trengte å høre de ordene fra Ivar, sier hun.

Helene omtaler begge foreldrene ved fornavn og sier at hun ikke kan huske å ha sagt noe annet. 

Ble sett av foreldrene

Hun har fulgt hva faren sa. I dag våger hun, akkurat slik han ba henne om. Oslo Spektrum er blant stedene hvor Helene Bøksle i år synger julen inn, med sanger som rører ved både tro og lengsel. For de som har møtt henne, handler det om mer enn vakker sang. Hun er som en budbringer ute i felt, en som ser mennesker, og gir dem tid og rom etter konsertene, når noen trenger å prate.

Men før vi kommer dit, vender tanken tilbake til faren.

– Jeg var heldig som vokste opp med foreldre som så meg. De var gode, inspirerende og til stede, sier hun varmt.

Moren, Elen Sand (72), lever med en enorm energi og står datteren nær. Foreldrene gikk hver til sitt da Helene var 17 år, men begge ga henne verdier hun bærer videre.

– Ivar er min forankring til Sørlandet og visekunsten, som alltid vil ligge i meg. Vi snakket mye om livet og musikken, men satt også på trammen hjemme på Frydnes – utenfor Mandal, helt stille, og bare så utover fjorden.

Hun trekker pusten.

– Ivar var en mann som uttrykte mye med lite.

Les også: Mia Gundersen er klar for sin første jul som bestemor

– Alle har vi en historie å fortelle

Med innlevelse deler hun fra eget liv og egne erfaringer – både med oss og fra scenen. Ifølge «jungeltelegrafen» er det alltid en og annen som blir stående igjen for å prate med henne etter konsertene. Noen ganger med tårer i øynene, alltid med et behov for å lette hjertet. Helene har som oftest allerede lagt merke til hvem.

– Det er noe med blikket, sier hun tankefullt.

– At enkelte har behov for å slippe ut følelsene, synes jeg er naturlig. Julen er en sårbar tid. Den rommer alt – lengsler og drømmer, sorger og gleder. Og ensomhet.

Hun verdsetter slike møter mellom mennesker.

– Alle har vi en historie å fortelle. At folk deler sin med meg, er en tillit som gjør meg ydmyk. De stoler på at jeg skal skape julestemning, et ansvar jeg tar alvorlig.

Hun siterer Kirkens Bymisjon: «Folk er ikke bare det du ser.»

– Vi vet aldri hva som skjuler seg bak et smil. Kan vi ikke ta oss mer tid til å bli bedre kjent med hverandre? spør hun håpefullt – som et ønske for det nye året.

Ansiktet lyser opp i et smil. Hun tenker på noe svigermoren pleide å si:

– Hun syntes jeg stresset litt, og sa: «Vår Herre har en god timeplan, Helene.»

– Når jeg minner meg selv på det, faller det meste på plass – til rett tid.

Raus med komplimenter

Vi møtes på Fåbro Gård – en idyll ved Lysaker i Oslo, kafé, bakeri og interiørbutikk. Drivhuset er julepynten enkelt med noen røde, små epler og nakne halmkranser. Helene tuller bena inn i et grønt ullteppe og legger hodet på skakke.

– Så fint det er her, sier hun.

– Jeg liker at julepynten er enkel, og tente, hvite stearinlys. 

Hun er raus med komplimenter, både til stedet og folk hun møter.

– Det har som regel vært lettere for meg å gi enn å ta imot, sier hun ærlig.

– Hanne Krogh la forresten merke til at jeg ikke klarte «å stå i applausen». 

Helene nærmest stormet av scenen, litt brydd over oppmerksomheten.

«Ta imot applausen», oppfordret den andre kjente sangeren.

– Det er jo publikums kompliment – deres takk for sangen.

– «Tell til femten før du går av scenen,» rådet Krogh.

– Det gjør jeg i dag og har stor glede av det, forteller Helene blid.

Talentfull som barn

Foreldrene merket tidlig at hun var en «spesiell unge». Som toåring bablet og sang Helene på sitt eget språk, ofte i takt med farens pianospill. Moren, en fargerik og sosial dramapedagog fra Oslo, kom til Sørlandet som 19-åring, og ble noen år senere forelsket i piano- læreren, Ivar Bøksle.

– Han sa en gang at jeg var et krevende musikalsk barn, nevner Helene.

– Jeg fikk liksom aldri nok musikk, og slukte alt fra klassisk til ABBA og Pink Floyd.

Faren hadde to barn fra et tidligere ekteskap, og 20 måneder etter at Helene ble født, kom tvillingbrødrene Tørres og Tobias. Da flyttet familien til Frydnes, innerst i Harkmarksfjorden. Moren arrangerte både festivaler og fester. Huset var stadig fylt med mennesker og latter.

– Uansett hvor dårlig råd de hadde, sto vår dør åpen, husker Helene.

Hun smiler.

– Jeg elsker raushet! Min mor Elen er helt fantastisk, og hun holder fast ved: «Det holder å bake et eller annet og sette frem en flaske med bobler.»

Moren bor nå i Kristiansand og datteren i Oslo, men de snakkes på telefon hver dag.

– Vi har alltid noe å prate om, sier sangstjernen takknemlig.

– Som meg er Elen glad for at livet mitt endelig er i «vadder», som vi sier på Sørlandet. I voksen alder fant jeg en rytme mellom jobb, relasjoner, kropp og sinn.

I dag er alt i takt.

Tro og kraft

Helene vokste opp i «bibelbeltet» på Sørlandet. På naboens låvetak sto det skrevet: «Jesus lever.»

Familien hennes skilte seg ut. Moren, som hadde meldt seg ut av statskirken, tok barna ut av kristendomsundervisningen – som de eneste i bygda.

– Hun ønsket å gi oss et bredere syn på tro og et større verdensbilde. Vi fikk frihet til å velge en tro, eller ikke å tro. Det gjorde meg våken og nysgjerrig – vitebegjærlig.

Som voksen tok hun et stort valg: Hun lot seg døpe i Den norske kirke.

– Opp gjennom årene utviklet jeg et mer bevisst forhold til tro, sier hun.

– For meg er Gud overalt, som en kraft – et indre lys.

Hun lar ordene få hvile et øyeblikk, som for å la dem synke inn.

– Det er en kraft jeg også finner i sang og musikk – et indre lys. Troen har blitt et stille anker i livet mitt, som gir påfyll og glede. Den har gjort meg mer åpen og fri.

Les også: (+)  Da jeg skulle feire jul med min venninne, viste hun sitt sanne ansikt

Sårbar styrke

Bare fem år gammel sto hun foran mikrofonen på direktesendt radio i NRK og sang «Romjulsdrøm», og som 13-åring opptrådte hun under utdelingen av Nobels fredspris. Siden har hun fylt mange scener og gitt ut ni album. Gjennombruddet kom i 2009 med juleplaten «Det hev ei rose sprunget». Den solgte til platina.

– Foreldrene mine har vært sparsommelige med ros, deler Helene.

– De ville at gleden ved å synge skulle være drivkraften, ikke applausen.

Hun skrev og komponerte allerede som barn, en blanding av folkemusikk, pop og folkrock.

Overgangen til skolen var en helt annen virkelighet. Den lille jenta med lange, lyse fletter og briller hadde på seg kjoler og skjørt moren hadde sydd. Hun skilte seg ut i skolegården. Andre barn gjorde narr, både av klærne og kroppen hennes.

– Selv da Elen tilbød seg å kjøpe nye klær, ville jeg ikke bytte. Jeg fortsatte å gå i det hun sydde, forteller Helene viljesterk.

Hun ble tidlig omtalt som en «gammel sjel», men følelsen av ikke å være nok fulgte henne inn i voksenlivet.

– I tenårene orket jeg ikke å se meg i speilet. Alt virket for stort, for annerledes. Min redning ble å snu det vonde til en styrke, forteller Helene.

– Sårbarheten ble til en evne til å se andre.

Helene lærte å legge merke til hvem som trengte en hånd å holde eller noen trøstende ord.

– Musikken ble et språk for det hjertet ønsket å dele – varme, lys og nærvær.

Sønnen synger

Det er noe mildt ved henne, en rolig styrke som umiddelbart merkes.

– Jeg er også sta, sier hun kjapt, og smiler.

– Etter at jeg ble mamma, ble jeg mer bestemt. Det påstår i hvert fall Elen.

Hun ler, og bak det varme blikket skjuler det seg både kvikke replikker og en god porsjon humor. Helene rommer mange sider, og kanskje er det nettopp derfor hun når så mange.

I november slapp hun en ny singel – sin egen versjon av den kjente låten fra «Drømmen om Narnia» – av C.S. Lewis.

– Jeg har båret den med meg siden jeg var seks år – fullstendig betatt, sier hun.

Hun viser en video fra is-slottet i Hunderfossen. Sollyset glitrer mot isen, og Sølvguttenes stemmer klinger klart og rent. Sammen med Helene gir de oss et glimt av julens magi.

– Sønnen min, Emil-Anker (12), synger i NRK-koret, forteller hun og peker ham ut.

– De guttene er fabelaktige til å synge! Emil-Anker stortrives – mens snart venter jo stemmeskiftet, nevner hun.

Hun deler at han ikke har behov for å stå alene på en scene.

«Jeg er ikke som deg, mamma,» sa han – og det er helt greit.

– Det viktigste er at barna finner sin egen stemme, legger Helene til, med et blikk som forteller at hun mener hvert ord.

Les også: Cathrine Fossum:  – Jeg gleder meg minst like mye til jul som barna mine

Kjærlighet og hverdag

Stemmen blir enda varmere når hun snakker om barna.

– Jeg er velsignet med de barna jeg håpet å få, og de har en fantastisk pappa!

Hun blir nok en gang stille et øyeblikk, rørt ved tanken.

Helene er gift med journalisten Espen Tjersland (49). Sammen driver de plate- og bookingselskap og deler hverdagen med Emil-Anker, Nanna Margrethe (7) og bonusdøtrene Hanna (16) og Ella (18).

– Espen er mitt klokeste valg, sier hun.

– Han står fjellstøtt ved min side.

Da de møttes var hun 27 år.

– Han ga meg ro, trygghet og bedre selvfølelse, og to flotte bonusdøtre. Jeg fikk oppleve lykken å bygge opp en egen familie – et sted å høre til.

Ingenting er bedre enn å komme hjem til Ullevål hageby etter en konsertturné.

Tap og tro

Til tross for at livet nå er i «vadder», har det siste halvåret vært tungt. Tre av hennes nærmeste – en storesøster fra førsten første ekteskap, faren og svigermoren – ble borte på kort tid.

– Søsteren min døde etter lang tids sykdom, pappa av Alzheimer, og svigermor ble brått og uventet revet bort. Til jul vil vi merke tomrommet etter dem, sier hun ettertenksomt.

Hun tenker på farens siste ord til henne – oppmuntringen om å våge.

– Jeg prøver å leve opp til ønsket hans, smiler hun.

– Det er mye å glede seg over. Med årene har jeg blitt tøffere på en god måte. Som i historien om «Narnia» handler det om å våge å åpne en ny dør.

Med stemmen og innsikten formet av livet, åpner Helene Bøksle mange dører.