– Uten barna hadde livet aldri blitt det samme
Hun ble stjerne over natten som 15-åring. Nå ser Hanne Krogh tilbake på en lang karriere – med enorm spennvidde. – Jeg er født med en «av- og på-knapp», som jeg etter hvert har blitt flinkere til å regulere, sier hun.
– Alt begynner et sted. Men ingen av oss vet hvem, hva, hvor. Mange tror kanskje at det viktigste i min artistkarriere var en maidag i 1985 da Bobbysocks vant den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen med «La det swinge», sier Hanne Krogh.
– Jeg er veldig stolt av hva Elisabeth og jeg fikk til, men det viktigste steget tok jeg nok 20. februar 1971. Da gikk jeg fra anonymitet og rett inn i det nasjonale rampelyset. «Lykken er» ble skreddersydd for meg, som var ung nok til å synes at det var naturlig!
Kostet krefter
Den 24. januar fyller artisten 70 år, og jubilanten lar tanken falle tilbake til Irland et lite øyeblikk.
AKTIVE: Hanne og Elisabeth Andreassen opptrådte sammen i Oslo Spektrum i fjor, 40 år etter seieren til Bobbysocks med «La det swinge» i den internasjonale «Melodi Grand Prix»-finalen.
– Tenk å få reise til det fascinerende landet og representere Norge som 15-åring! Finalen gikk fra Gaiety Theatre, og festen etterpå ble holdt i Dublin Castle. Jeg følte meg som Askepott på slottsball! Da jeg kom tilbake til Håvåsen ungdomsskole i Haugesund uken etter, var verden forandret. Drømmene mine skiftet retning.
I NRK-garderoben før den norske finalen sto det Hanne Krogh på én av dørene.
– Øyeblikket før noe skjer, er ofte det største; å se navnet mitt på døren føltes større enn da jeg vant noen timer senere!
Men suksess og oppmerksomhet har i perioder sin pris. Om ikke Hanne kjente på nedsidene ved å være stjerne som ung jente, merket hun det i tenårene med plateinnspillinger og opptredener.
Hun kjente på innvendig stress. Den følelsen vedvarte videre inn i voksenlivet. Suksessen med Bobbysocks førte med seg verdensturné og plateinnspillinger på løpende bånd.
– Jeg strakk meg til det ytterste. Det å være perfeksjonist koster krefter, og det merket jeg. Du vet, intens reising og jobbing kan virke gøy, og det var det, men med en sønn på fire år hjemme, så …, ja, jeg kjente på det. Jeg er født med en «av- og på-knapp», som jeg etter hvert har blitt flinkere til å regulere, forteller Hanne.
Les også: For mange år siden mottok Hanne Krogh en lapp etter en konsert. Hun husker ennå hva som sto på den
Våge å være med
En aldersmessig milepæl passeres i disse dager for vår folkekjære artist. Hanne føler på en takknemlighet, for drivkraften er like sterk som i tenårene.
Hun er vitebegjærlig, liker å gjøre nye ting og tenke nye tanker.
– Da blir du aldri gammel. Det er viktig å ha evne til undring og endring. Har du det, blir du ikke limt fast. Vi har fått en utrolig verdifull gave, som heter livet, og vi må våge å være med i det. Ingen kan kopiere gårsdagen. Jeg endrer meg, du endrer deg, og det gjør også publikum. Det er sjelden jeg har gledet meg så mye til det nye året som jeg gjør nå. Jeg har et ønske om å gjøre konserter som ikke har så store formater, komme enda nærmere folk – med eget band. Og ha den rette blandingen mellom humor og alvor. Scenen er mitt hjem …
– Når du ser tilbake, hvilken alder skulle du ønske du kunne trykke «repeat» på?
– 39! Da trodde jeg fortsatt at 40 var gammelt – og jeg hadde akkurat lært meg å si nei uten å måtte forklare hvorfor. Da var jeg akkurat passe klok til å forstå at livet ikke må være perfekt for å være fantastisk, og fortsatt så ung at jeg trodde høye hæler var en god idé på turné.
Klisjeer er sanne
– Hva er det mest «Hanne Krogh-aktige» du noensinne har gjort?
– Det er vanskelig å se seg selv utenfra. Men jeg er veldig lykkelig hver julaften når de minste sover og jeg kan krølle meg sammen i en sofa og slåss så fillene fyker i en spørrekonkurranse.
– Hvilken sangtekst beskriver livet ditt best, nå som du har litt perspektiv på refrengene?
– «Jeg vil leve mens jeg gjør det.» Og «Det går likar no.» For det gjør det, faktisk. Jeg nyter å være voksen. I tillegg har jeg lært at klisjeer er sanne, så refrenget på «Høstvise» blir sannere og sannere: «Skynd deg nå, elskede. Skynd deg å elske!»
– Hva har du lært om mennesker som du gjerne skulle visst da du var 20?
– Det er kanskje bra at jeg ikke visste det jeg vet nå, for da hadde jeg ikke visst det jeg vet nå. Vi lærer bare gjennom erfaringer. Vi må våge å leve uten fasit. Jo! Én ting! At jeg ikke må overtenke! Og at det finnes ja-mennesker og nei-mennesker. Tro på de første!
Les også: Én bekymring truet «Mesternes mester»-deltakelsen: – Var i tvil
Tar vare på vennskap
– Hvis du kunne sende en liten beskjed til deg selv på Grand Prix-scenen i 1985, hva ville du sagt?
– Pust. Nyt det. Du aner ikke hvor stort dette øyeblikket blir, men heller ikke hvor fort tiden går. Og for all del: Hold fast i vennskapene, de varer lengst!
– Når føler du deg fortsatt som 25 år, og når merker du at du faktisk har blitt 70?
– Jeg føler meg 25 når jeg står på scenen, og hjertet slår i takt med pulsen fra publikum. Jeg merker alderen når jeg tar av meg sminken etterpå og tenker: «Jøss, hvem er hun som har brukt kostymet mitt?»
– Hva er din mest unyttige, men sjarmerende livserfaring?
– Sjarmerende vet jeg ikke, men jeg har lært at det er smart å skrive manus før den siste natten … Den skumle erfaringen er vel at det kan gå ganske bra likevel!
Lukker øynene
– Hvilken egenskap har du fått med alderen som du er mest takknemlig for?
– At det er viktigere for en artist å se fremfor å bli sett!
– Hvis livet ditt hadde vært en musikal, hva skulle den hett?
– Den kunne kanskje hete «Lyset bak sceneteppet». For der, i spennet mellom forventninger og virkelighet, kan det skje både noe magisk og fullstendig uforutsigbart. Før en forestilling lukker jeg alltid øynene og fyller meg med lys. Så går jeg ut på scenen, tar inn stemningen med salen og tillater meg å bare være dønn til stede.
– Hva gleder du deg aller mest til de neste 30 årene?
– Til nye mennesker, nye ideer, nye veier. Jeg håper jeg aldri blir ferdig med å bli overrasket, for da har jeg sluttet å leve.
Sterke bånd til barna
I tilværelsen til Hanne kommer alltid familien først. Hun og ektemannen, tidligere VG-journalist Trygve Sundbø (76), har sønnen Sverre (44) og datteren Amalie (32) sammen.
– Av alt jeg er mest takknemlig for i livet, er det aller største å få være mor til disse to barna. Noe galt har jeg sikkert gjort i oppveksten deres, men noe rett må det også ha vært. Vi snakker sammen hver eneste dag. Og så er jeg heldig å ha to skjønne barnebarn. Livet har sine opp- og nedturer for oss alle, men uten barna hadde livet aldri blitt det samme.
Valget om å prioritere familien ble synlig da Hanne takket nei til platekontrakt i USA etter suksessen med Bobbysocks. Sverre var den gang en liten gutt på fire år.
– Jeg har, som alle andre, tatt noen valg jeg angrer på, og noen jeg er glad for at jeg tok. Å droppe platekontrakt på den andre siden av Atlanteren hører definitivt med til det siste!