Gro Nylander: – Det hadde ikke gått uten Øyvind

Hun vokste opp som doktorunge i et nedbrent fiskevær i Mehamn. Bare 28 år gammel ble hun enke og alenemamma til to små gutter. Hun opplevde stor sorg da både den første ektemannen, storesøsteren og den eldste sønnen døde i ung alder. 

–  Disse tre unge døde lever i hjertet mitt for alltid, sier Gro.

Hun vet hva tunge tak innebærer. Som enke, student og alenemor på begynnelsen av 1970-tallet tenkte Gro at det nok ikke var noen som ville ha henne nå. Men hun tok feil! En dag på sitt mest slitne fikk hun et lite brev. 

– Det var fra arkitekt Øyvind Almaas. Han var ­alenepappa til to små barn han også. Øyvind spurte om jeg trengte å gå en tur. Dermed banket kjærligheten på døren igjen.

Verdensberømt film  

Gro Nylander er viden kjent for så mangt, men også som bonusmor til Jon Almaas fra han var fire år og hans ­storesøster Ingerid. Og som moren til TV-lege Astrid Nylander Almaas fra NRK-serien «Hva feiler det deg» og sønnen Dag Nylander som nylig ble utnevnt til ambassadør i Mexico. 

Selv har Gro en egen berømmelse å se tilbake på. Hun har laget film og skrevet bøker om graviditet, fødsel, amming, småbarn og en egen om barnebarn. Bøkene kommer i stadig nye opplag og ­finnes på åtte språk.

Filmen som Gro bidro til het «Bryst er best», og den forårsaket en amme-revolusjon. Før var det uhørt å amme ­offentlig fordi noen kunne bli støtt. Men etter å ha sett filmen ammet selv stjerner som Madonna og andre berømt­heter i full offentlighet.

Filmen er vist i over femti land og vises fremdeles, og nå har sågar Korea og Saudi-Arabia bedt om å få den ­oversatt.

Gro har reist verden rundt på ammeopplysningsturné og fått mye skryt og takk­sigelser, men også noen sure kommentarer fra medsøstre.

– Da ble jeg ordentlig lei meg, medgir Gro.

– Jeg har selvfølgelig aldri sagt at alle skal amme, men morsmelk er best for barnet. Det kommer vi ikke unna.

Uansett ros eller ris, «bedre å brenne enn å ­visne», lyder damens mantra som pensjonist. 

– Jeg har aldri sagt at man er en dårlig mor hvis man ikke ammer barnet sitt. Tvert imot har jeg brukt mye tid på å trøste de relativt få som ikke får det til.

Hun kaller seg «blid, men beinhard», etter BB-gruppa, Norges første nyfeminister. Som unge aktivister sto de på barrikadene for kvinnefrigjøring og selvbestemt abort. 

Nå kaller hun seg senioraktivist, og vi har lovet at hun skal få snakke om fanesakene sine, men først – barndommen.  

Les også: Espen PA Lervaag: Derfor skjulte han troen sin

Mehamn i Gamvik 1946

Gro ble født i Skien under ­krigen. Så fulgte to år i Oslo før pappa, som var marinelege under krigen, takket ja til en jobb som distriktslege i det nedbrente fiskeværet Mehamn. 

Med seg på flyttelasset hadde doktor Nylander en ung ­fysioterapeut fra urbane København og to små døtre – som ble til tre. Doktor­boligen var et hus snekret sammen av planker fra en nedrevet tyskergarasje.

Det var mørkt og kaldt i nord, og utenfor de tynne plankeveggene blåste det som oftest en iskald vind. Til gjengjeld fikk ungene være ute og leke under midnattssolen om sommeren. 

Doktoren måtte ofte reise langt, og et syk­e­besøk kunne ta over et døgn. Doktor Nylander ble omtalt som en idealist. Han ble der i fem år. 

– Jeg har gode minner fra Mehamn, sier Gro. Nylig fylte hun 82 år, men barndommen virker nær når hun forteller.

– Jeg husker at vi lekte ulovlig i bunkerser og i ruiner etter nedbrente hus. Det var gøy, for der kunne det dukke opp mye rart – en skje, en kopp, en gryte som hadde overlevd flammene. Kjeller­murer som sto igjen ble fylt av vann. Der hoppet vi fra planke til planke som lå og fløt. 

Det var alltid lekekamerater i nærheten. 

– Jeg husker Amalie som bare ville selge melk til meg fordi jeg var den eneste i ­familien som pratet som en finnmarking. Æ gjør det fræmdeles, ler Gro og slår over til klingende nordnorsk. Hun har holdt foredrag om det å vokse opp som ­doktorunge nordpå i gjenreisningstiden.

Kaffe med smør

– Om våren kom samene ned til kysten med reinsdyrflokker og lavvoer. Samebarna gikk noen uker på skolen med oss, og jeg fikk være med pappa på sykebesøk, forteller Gro. 

Hun glemmer aldri synet av den nyfødte babyen som lå på et mykt reinskinn og sprellet. Alt hadde gått bra, de ville bare ha doktoren til å sjekke mor og barn. Gro ble betatt. Så fikk de servert reinsdyrlår og kaffe med smør i.

Om det var der og da interessen for barn og amming ble vekket i det som siden skulle bli en kjent kvinnelege og ­ammespesialist?

– Nja – jeg vet ikke det. Pappa ønsket ikke at jeg skulle bli lege. Ifølge ham ville jeg da både bli en dårlig mor og en dårlig lege. Han var en mann av sin tid, dominerende og tidvis i et vanskelig humør. Trolig var han mye sliten. Det var jo et enormt distrikt han hadde ansvar for, og aldri noe avløsning å få.

Siden, da Gro ble eldre, fikk pappa ny distriktslegejobb, og hele familien flyttet til skogsbygda Snertingdal i Oppland kommune. 

– Je har mange gode minner derfra og, je. Kjinner meg jo og som snertingdøl, je’ ma, smiler Gro og skifter dialekt igjen. I Snertingdal bodde hun i åtte år.

Les også: (+) Vi har vært gift i 20 år og jeg har holdt sykdommen skjult for deg

Den forferdelige ulykken

Gro tok artium på Gjøvik, med hybelliv fra hun var 16 år, avbrutt av et år i USA. Så forlot hun Snertingdal og dro til Oslo for å studere fysioterapi straks hun var ferdig med ­artium. 

Der møtte hun Harald som studerte medisin, og i 1964 giftet de seg. De fikk to gutter.

– Jeg så med en gang at noe var galt med min førstefødte sønn, men en diagnose ble ikke stilt før han var seks år gammel. Han var et mosaikkbarn, og hadde en blanding av Down-celler og normale celler, forteller Gro.

Et par år etter kom en sønn til. Så skjedde den forferdelige ulykken; ektemannen omkom i en drukningsulykke. Etter et år tok den unge alenemoren et høyst uvanlig grep. 

– Jeg fikk barnehageplass til guttene fordi de var farløse, og begynte å studere medisin – selv om pappa likte det dårlig, sier Gro. 

– Å være alene med to ­viltre gutter på to og fem år i en liten leilighet i femte etasje i Oslo sentrum var tøft. Særlig når guttene var syke og vi ikke kom ut av døren på flere dager, minnes Gro. 

– Men det var jo ikke akkurat dette vi skulle snakke om, bryter hun av, ler litt og minner om avtalen vi inngikk. Nemlig den at hun skal få snakke om fanesakene sine. Vi lover at det, det kommer vi tilbake til – om litt. 

– Han var så kjekk, smiler hun og peker på bildet av en mørk fyr med skjegg. 

Det er Øyvind som ung mann. Han var skilt og hadde hovedomsorgen for to barn, Jon Almaas på fire år og Jons storesøster Ingerid. Da Øyvind og Gro flyttet sammen og ­ fikk datteren Astrid, var det plutselig fem barn i det lille, gamle huset. 

Og siden Jon og Ingerids mamma jobbet i utlandet og Gros tidligere mann var død, bodde alle barna fast hos Øyvind og Gro. Det ble hektiske år med barn i sentrum, men også med en kjærlighet som bar gjennom storm og stille.

Ikke uten Øyvind

– Det hadde ikke gått uten Øyvind. Han har vært en ­fantastisk støtte. Han har kompensert for mye av det som har vært vondt i livet mitt, sier Gro.

Mens dagene var på det travleste, opplevde Gro en ny tragedie da storesøsteren på 38 år ble psykiatrisk pasient og etter vonde år valgte å forlate livet. 

Noe som førte til at Gro ble verge for søsterens barn, den yngste bare ni år. Døgnet hadde aldri nok ­timer. Dagene besto av jobb og barn fra morgen til kveld. 

Og som om ikke det var nok, ble Gro og familien igjen innhentet av en ny sorg da den eldste sønnen døde bare 19 år gammel etter lang tids sykdom.

Parallelt med familieliv, gleder og tragedier klarte Gro likevel å fullføre sin doktor­avhandling om fødselshjelp og medisinsk genetikk. 

Hun jobbet i flere tiår som overlege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet og ble leder for Nasjonal kompetansetjeneste for amming. Ved siden av alt dette skrev hun en rekke bøker som er oversatt til mange språk. 

Blid, men beinhard

Takket være økt kunnskap både hos Ammehjelpen og helsepersonell eksploderte ammingen.

På 1970-tallet ammet kun én av ti kvinner babyen sin i rundt tre måneder. I tiden etter mye ammeopplysning og film, ammet ni av ti kvinner i tre måneder, og de fleste enda lenger. 

Gros foredrag om at amming også styrker kvinners helse fordi forskning viser at kvinner som ammer har lavere risiko for å utvikle blant annet brystkreft, førte til at Gro og co. fikk enda mer oppmerksomhet. For ikke å snakke om da hun som medlem av Tobakkskaderådet gikk i bresjen for å få gravide til å slutte å røyke.

Da kom hun på for­siden av Dagbladet med et varsku om koblingen mellom røyking og spedbarnsdødelighet. Etter det var det få vordende mødre som våget å ­tenne en røyk i andres påsyn. 

– Jeg er blid, men beinhard på saker som støttes av forskning, sier Gro, og nå vil hun snakke mer om barn. En av Gros nåværende fanesaker er nemlig at fødselspermisjonen må utvides fra tolv til atten måneder, og det så fort som mulig. Og mødre som ønsker det må ha rett til hoveddelen av permisjonen. Ettåringer har ikke godt av å begynne i barnehage. Da er de midt i sin sterkeste tilknytningsfase og på sitt aller mest sårbare. 

– Det er stor forskjell på en krabbende, språkløs ettåring og et oppegående barn på halv­annet år som kan flere ord, slår Gro fast. 

Les også: Vår Staude: – Det hele begynte under pandemien

Flere fanesaker  

En ting er de små barna, noe helt annet er de to andre fanesakene hun brenner for, nemlig retten til assistert dødshjelp, og planeten vår. 

– Hvis man lider utålelig uten utsikt til bedring, bør man kunne søke assistanse til en verdig og smertefri død, mener Gro.

At den muligheten kun gis de som har økonomi til å dra til for eksempel Sveits, der dødshjelp er lovlig, synes hun er dypt urettferdig. Hun er en av flere bak «Legeinitiativet for assistert død» som i 2024 sendte et skriv til Stortinget og ba partiene om å programfeste at det blir satt ned en kommisjon som utreder dette.  

Gro har stått på barrikadene siden 1960-tallet. Hun har kjempet for lengre svangerskapspermisjon, barnehager, for lik lønn for likt arbeid, rett til ammepauser på jobben og mye mer. 

Det er bare å ta av seg hatten og si tusen takk! Hun har erfart at å endre folks holdninger tar tid, men også sett at holdninger kan endres gjennom opplysningsarbeid og tålmodighet.

I 2016 ble hun utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for folkehelsen.

I 2025 står hun på barrikadene igjen. Denne gangen for barnebarnas rett til å arve en klode som er beboelig. Det finnes som kjent ingen planet B, minner Gro oss på. Så dro hun trolig blid, men også beinhard, på årsmøtet i Besteforeldrenes klimaaksjon.