Kathrine var usikker på om «villbassen» Basse kunne hjelpes. Så skjedde det noe

Det bjeffes bak døren i huset til Kathrine ­Tronvold og familien på Ski i Akershus. To storpudler hører at en gjest er på gang og varsler flokken sin og hverandre. Ut av døren, uten å la hundene gå ut, kommer matmor med hånden full av ostebiter.

– Når hundene kommer ut, kaster du noen godbiter på bakken, forklarer hun Hjemmets utsendte.

I NRKs serie «Fra bølle til bestevenn» har jeg sett hvordan Basse var før de fikk hjelp. Fordi han gjorde fremstøt og virket aggressiv i møte med fremmede, måtte han ­settes på et rom når døtrene i huset, Mynte og Lykke, hadde venner med hjem.

Nå kommer hundene ut og mot meg, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om. Basse og Jippi, som familien har hatt ­siden hun var valp, jafser i seg godbitene og kommer venn­lige med snuten borti hånden for å få mer. Ingen ting i situasjonen oppleves som truende eller ubehagelig.

Ostebudsjettet har gått opp, men kommer til å gå ned igjen. For Basse er bare fortsatt under trening. På inngangsdøren står forklaringen på et A4-ark:

«HUND UNDER TRENING. VI HAR KOBLET AV RINGEKLOKKEN. BANK PÅ OG VÆR LITT TÅLMODIG SÅ ÅPNERVI TIL SLUTT!»

– Jeg bestemte meg tidlig for å gjøre det jeg kunne for å endre adferden til Basse. Nå er jeg inderlig glad og takknemlig for hjelpen vi fikk. Bare se, dette hadde ikke gått for et halvt år siden, sier Kathrine og smiler.

Nabohunden Basse

I stuen har Jippi to valper på fem uker, så det er fire firbente i hjemmet, men vår historie handler om Basse, som er blitt TV-kjendis i kraft av sin utfordrende adferd.

Egentlig var det naboene sin hund. De fikk han noen måneder før Katrine og ektemannen Mats Johansen fikk sin Jippi.

– Jeg vil si at det var på grunn av han at vi bestemte oss for å få hund. Jeg hadde vokst opp med storpuddel. Da Jippi kom til oss, ble hun det femte familiemedlemmet vårt. Jeg tuller med at hun er mitt tredje barn, forteller matmor.

Basse var nabohunden, som hun tok med på turer for at de to hundene skulle få løpe, leke og slite seg ut sammen. Det var en vinn-vinn-situasjon, følte hun, for de to hundene hadde stor glede av hverandre.

I fjor sommer begynte diskusjonen om omplassering av Basse. Han hadde da vist ­tendenser til utagering, som gradvis ble et større og større problem. Ute på tur, var han hissig mot andre hunder. Når det kom gjester på to ben, gjorde han også utfall.

– Jeg var blitt veldig glad i han og hadde veldig lyst til å se om det var mulig å endre adferden og få han til å bli en trygg hund vi kunne stole på. Da ville det være plass for han hos oss. På et vis følte vi allerede at han var litt vår. Men da kastrering ikke hjalp og problemene eskalerte, ble jeg veldig usikker, sier Kathrine ærlig.

Et halvt år

Basse kommer bort til bordet vi sitter ved og dytter nesen borti hånden hennes mens hun prater. Den fremmede, som sitter og spør og noterer, bryr han seg ikke om. «Senga, Basse», sier hun, og han rusler bort til den myke sengen, som er blitt hans fristed. Han fremstår som en lydig og veltilpasset hund, trygg på seg selv og sin rolle.

– Det var for å gi Basse en sjanse at jeg i august i fjor søkte om å få bli med i «Fra bølle til bestevenn». Vi trengte rett og slett veiledning og hjelp for å finne en løsning på problemet, sier Kathrine.

Ingen vet hvorfor Basse, som i utgangspunktet bare var snill, gradvis endret seg til å bli vaktsom og utagerende. Det største problemet var at han i altfor stor grad voktet sitt territorium og ikke ville slippe fremmede inn.

– Han har aldri bitt noen, men det tror jeg var mest flaks. En gang Lykkes venninne kom, var hundene i hagen. Basse løp mot henne og stilte seg med frembena på gjerdet. Hun sa: «Hei, Basse» og rekte hånden frem for at han skulle få snuse. Da glefset han etter henne, helt tydelig, men heldigvis rakk hun å trekke hånden tilbake, minnes matmor.

«Gi meg et halvt år, la meg trene han», sa Katrine til eierne da ting toppet seg. Det halve året fikk hun med eksperthjelp. Hundeinstruktør Maren Teien Rørvik ga tips, veiledning og råd, samtidig som deres reise ble dokumentert som TV-underholdning.

– For meg var det å passere andre hunder på tur egentlig ingen stor utfordring. Det var bare irriterende. Det virkelige problemet var måten han oppførte seg mot folk; det bekymret meg veldig, sier hun.

Les også: Hund og bur: Derfor bør hunden velge liggeplassen sin selv

Fant en løsning

Klarer vi å løse dette? Dette er for skummelt, dette kan vi ikke stole på, tenkte hun ­mange ganger underveis, for da de ble med i TV-serien, dukket det opp en ny utfordring. All tiden med Katrine alene, ­gjorde at Basse knyttet seg ekstra til henne og det førte til eiersyke.

– Hvis han lå ved siden av meg i sofaen og barna kom, knurret han til dem hvis de også satte seg ned. En gang glefset han etter Mynte. Jeg vet i dag at dette var min skyld – jeg skulle ikke ha latt han ligge så tett inntil meg.

Løsningen ble å trene Basse i å vente. For eksempel kunne Katrine sende hundene i hver sin seng, for så å rope på en og en av dem.

Den andre måtte ligge igjen og se kosen som ble forbeholdt den andre.

– Vi ble også tydelige på at det ikke er lov å gå opp i sofaen. Og det er utrolig hva tydelighet og ros kan resultere i, for nå ­legger Basse seg og slapper av på gulvet. Da vi begynte denne treningen, lå han og pep og var urolig. I starten måte vi binde han i en stol. Nå går han løs og går selv og legger seg, slik han skal, forklarer matmor. 

Les også: Den egentlige grunnen til at hunden din gjesper og slikker seg på nesa

Elsker ros

«Basse, senga!» «Vent». «Braaaaa, Basse!» er ord som er blitt brukt hyppig i mange måneder nå. Og gutten med lammeklippen elsker å høre at han er flink gutt.

– Jeg elsker livet med de to hundene våre. De er mine ­personlige trenere, som drar meg med ut, sier Kathrine.

Da resten av familien kommer inn i stuen også, setter de ord på hva Basse betyr i flokken.

Onkel Basse, kaller de han, fordi han er i slekt med Jippi. Mynte (11) og Lykke (14) smiler og sier at de er glade for at han er blitt så mye bedre. Han sover i sengen til Lykke hver natt. Hver dag når Mynte kommer hjem fra skolen, leker hun og han med ball, hvilket han elsker. De tingene turte de ikke før.

– Før kunne vi heller ikke gå tur med han alene, men det kan vi nå, sier jentene.

Matfar Mats nikker og sier at de er veldig glade i Basse-gutten. Og han skryter av kona, som har lagt så mye jobb i å gi han en fremtid.

– Nå er vi samstemte om at Basse er et familiemedlem, sier han.

Basse ligger med mysende øyne og ser på de voksne som snakker. Så ruller han seg rundt og ligger med beina rett opp. Helt avslappet.

– Jeg er glad. Hver dag er det en lykke å komme hjem til to logrende hunder, som er kjempeglade for å se meg. Det er viktig å understreke at jeg har et veldig godt forhold til Basse sin tidligere eier, og jeg tenker ikke at de har gjort noe feil. De er selvsagt like glade i han som oss og vi samarbeider veldig godt. Vi planlegger ferier slik at de kan passe både Jippi og Basse når det er behov.