– La oss innrømme det en gang for alle: Vi mødre har ikke peiling på hva vi driver med

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

La oss innrømme det en gang for alle: Vi mødre har ikke peiling på hva vi driver med. Men på et forunderlig vis har vi fått lov til å bære frem et barn eller fler, og i kraft av denne prestasjonen så har vi fått tittelen «mor».

Og verden ser på oss og tenker: «Der er morskjærlighet i virksomhet! Her ser dere et kompetent menneske med medfødt omsorgsevne.» Så feil kan de ta …

For vi vet jo alle at det er riv ruskende galt! 

Vi får bare levert en bylt på brystet, en sprøyte i tissen og et klapp på skuldra for så å bli sendt ut i verden med en duggfrisk livsoppgave i våre småslitne armer.

Så da er det bare å brette opp ermene og sette i gang. 

Morsrollen er å prøve og feile og lykkes og bomme. Vi googler oss fra vettet og grubler oss i søvn. Og sånn holder vi på til vi dør. Hadde jeg ant hvor mye arbeid det skulle bli å være mor så tror jeg kanskje jeg hadde tenkt meg litt bedre om.

Men heldigvis så er jeg omgitt av flere mødre som prøver og lærer og skjønner mer og mer av denne evige utfordringa det er å være mor.

Så i dag vil jeg takke alle mine «medsammenmødre». Mine medsammensvorne i kampen for å opprettholde et inntrykk at vi vet hva vi gjør, der vi surrer rundt i gulp og søvnmangel og prøver å dekke en uendelige rekke behov. 

Så takk!

Til deg som plukker med deg ungen min i bilen fordi du skjønner at jeg har glemt at treninga var ferdig en halvtime tidligere og står fortsatt uvitende på kjøkkenet mens jeg prøver å komme til bunns i oppvasken.

Takk til deg som åpner opp huset ditt uansett tilstand og lar meg kjenne skuldrene senke seg av lettelse. For jeg innser at det er ikke bare hos oss at yttergangen ser ut som et krater fra første verdenskrig.

Til deg som leker med ungen min så jeg kan legge meg på sofaen under et teppe og få en etterlengta blund på øynene. Du forstår at bare det å kunne legge seg ned på dagtid, og ikke måtte ta ansvar for noen andre enn meg selv er som en uoppnåelig drøm.

Les også: (+) Ble mor på morsdagen med mormor til stede

Takk til deg som faktisk har sjekket Spond og oppdager at det er dugnad denne uka. Om som i stor omtanke sender meg en liten påminner fordi du vet at jeg synes det kan bli litt for mye «notifications» og forventninger innpå der.

Til deg som uoppfordret vasker over kjøkkenbenken min når det virket som en umulig oppgave at jeg noen gang skal kunne se en ren og ryddig kvadratmeter med overflate i eget hjem.

Tusen hjertelig takk til deg som sendte den ipaden med Karsten og Petra-film over gangen til setet vårt, da vi skulle fly til Spania med en kokvarm og overtrøtt 1-åring. Din, sannsynnsynligvis, dyrekjøpte erfaring ble min og hele flyets redning.

Takk til deg som fortsatt tar initiativ og spør om jeg vil finne på noe, selv om du vet at jeg i 90 % av tilfellene takker nei fordi livet er for mye og søvnen er for dyrebar.

Takk til deg som sender meg forståelsesfulle og ikke dømmende blikk når ungen min får en fullstendig melt-down på Kiwi-gulvet og lydnivået sprenger alle HMS-grenser.

Til deg som skriver melding: «Vi er hjemme, bare kom hit med ungene og slapp av» mens gubben river bad eller legger gulv eller hva han nå holder på med. Du vet hvor mye barnevakt det er i andre barn. Og bare det at noen andre lager middag er for øyeblikket den ypperste form for luksus

Takk til deg som strekker ut en hjelpende hånd når du ser at jeg har to unger for mye med meg inn i dusjen på damegarderoben. Jeg sto der naken, rådvill og klissvåt og du greide å få vridd en toårings raserianfall til en relativt vellykket tur i badeland.

Les også (+): I 25 år var jeg sikker på at pappa var pappa. Sannheten var rystende

Takk for deg som jeg vet jeg kan ringe når jeg sitter stuck i rushen og barnehagen stenger om 12 minutter. Og selv om jeg sier ting som «unnskyld at jeg spør» så vet jeg at du sier «selvfølgelig» når jeg ringer i min desperasjon

Det trengs en landsby sies det. Jeg har i alle fall funnet min landsby. 

Et vakkert flettverk av erfarne og nybakte, omsorgsfulle og påskrudde mødre. Jeg kjenner dere ikke alle, men jeg kaller dere likevel for mine «medsammenmødre». Dere vet hvem dere er, og nå vet dere at jeg setter så utrolig pris på det dere gjør for meg og for hverandre

Så gratulerer med morsdagen, dere gjør meg til en mye bedre mor!

Les også: Idet jeg er i ferd med å gi opp, går plutselig ytterdøren opp