- Fantastisk at en kvinne leder an
Side3 møtte Jude Law og Jason Statham i London. Begge har gjort noe helt nytt.
LONDON (Side3): Den ene er kjekkasen som har fått kinopublikummet til å dåne jevnlig siden 1800-tallseposet «Wilde» (1997). Den andre er hardhausen som har befunnet seg i lerret-håndgemeng mer eller mindre fortløpende siden East End-røverhistorien «Lock, Stock & Two Smoking Barrels» (1998).
Nå byr Jude Law (42) og Jason Statham (47) på ferske sider ved sine feirede selv. I Paul Feigs «Spy», som har norgespremiere 5. juni, leverer de to britene sin første renspikkede komifilm – hvilket har gitt mersmak.
– Det er som å innta et godt måltid, sier Statham når Side3 møter duoen, hver for seg, på et snasent London-hotell.
– Hvis det virkelig vekker appetitten, vil du snart tilbake og spise igjen. Komedie er blitt min nye favorittføde.
Holder maska
Ikke for det: Gutta innrømmer at de tidvis sleit vis-à-vis Melissa McCarthy, som spiller kontorrotta som må ut i felten og lete idet en kjær agentkollega forsvinner i jakten på internasjonale terrorister.
– Det var vanskelig, vedgår en glattbarbert og skjorteiført Law.
– Fantasien hennes er nemlig ekstraordinær. I tillegg kommer det stadig innspill fra Paul som jeg ikke nødvendigvis har hørt før. Plutselig kaster hun inn noe nytt, og der står jeg og skal liksom holde maska.
Snaufriserte, tredagersskjeggete Statham sier seg enig.
– Jeg var skeptisk til å være med i filmen, tilstår han.
– Jeg anser meg nemlig ikke som en komikertype som får folk til å flire. «Det er ikke ditt ansvar,» sa Paul. «Spill straight, for det er der humoren ligger.» Jeg tror det er ironien som herjer mellom skikkelsene, som er forsen her, istedenfor at vi skal være «morsomme» og slenge ut vitser – «boom, boom, boom» – hele veien.
Law viser muskler
Statham ivaretar også imaget sitt i den forstand at han tolker en hardtslående, dog temmelig klønete, spionutgave. Law sverger til en mer distingvert og James Bond-aktig tilnærming – men viker heller ikke unna for et oppgjør på tørre never.
– Han gjorde en bra jobb, skryter Statham, den mest durkdrevne stuntmannen av de to.
– Egentlig trenger han seg inn på mitt fagområde. Hm, det må jeg muligens sette en stopper for. Nei da, Jude er en fysisk sprek fyr som bare kliner til. Jeg synes action-sekvensene ble svært troverdige.
Law benytter anledningen til å røpe at han har praktisert kampsport hjemme på stykket i sju år.
– Selv om det ikke er på så veldig høyt nivå, trener jeg fem dager i uka. Jeg driver med litt av hvert: kickboksing, boksing og – i det siste – Muay Thai (thaiboksing, red. anm.).
Ja vel, så kunne han «tatt» Statham?
– Jeg tror nok det. Jeg kunne tatt ham … med ut til lunsj. Jeg vet om et nydelig lite sted, fleiper Law.
Damene først
Slapsticken og dusteriet til tross – det finnes tilløp til alvorlig undertone og budskap i «Spy». I likhet med i gjennombruddshiten «Bridesmaids» (2011) lar Feig jentene bokstavelig talt innta hovedrollen. McCarthy er flankert av størrelser som Rose Byrne, Miranda Hart og Allison Janney, noe Law synes er helt topp.
– For meg er det så enkelt som at jeg vil være med i kvalitetsting, erklærer han.
– Hvis en kvinne leder an – fantastisk. Det er ikke sånn at jeg alltid må være stjerna. Hvis du studerer CV-en min, vil du se at jeg har spilt masse support, og gjerne for damer. Det er innholdet og sjangeren som avgjør.
Ellers framstår filmen som en solid støtteerklæring til alle som har følt at de blir holdt nede, privat og/eller profesjonelt. Det setter Statham pris på.
– Foreldrene mine var flinke til å gi meg selvtillit. De pumpet meg full av den – «Du kan gjøre dette!» – så jeg har vært heldig sånn. Men jeg er sikker på at det finnes dem der ute som ikke har hatt det på samme måte. Og jeg tror oppmuntring er veldig viktig.
Solgte parfyme
Det er forresten ikke helt sant, det at Statham ikke har en vitsemaker i magen. Bare spør kollegene hans fra yngre, mindre bemidlede dager.
– Før, da jeg solgte smykker og parfyme på gata, slo vi alltid til med noen ablegøyer for å skape stemning blant kundene, knegger han.
– Som faren min pleide å si: «Så lenge du får mennesker til å le, vil de bruke penger!»