Giganten som så det store i de små: – Han var verdens snilleste pappa

– Hele det norske folk har ­mistet en elsket farsskikkelse, sa biskop Gunnar Stålsett i Erik Byes begravelse i 2004.

Foran på kirkebenken satt både konge og statsråd. Litt lenger bak i rekken satt noen som slett ikke var så høyt på strå, men som ­likevel var møtt opp for å hedre mannen som hadde vist dem både varme og respekt.

Vi går om bord

Erik Bye ble 78 år. 1. mars i år ville han ha fylt 100. Han var journalist, poet, sanger, for­fatter og programskaper, og ble Norges første virkelige ­store TV-kjendis. Han var ­særlig kjent gjennom TV-program­­mer som «Vi går om bord» og «Lørdagskveld» med Erik Bye, samt viser som blant ­annet «Anna Lovinda», «Så lenge skuta kan gå», «Vårherres klinkekule» og «Skomværvalsen».

Elsket mennesker

– Først og fremst var han ­verdens snilleste pappa, sier Anne Eriksdatter Bye, som driver et økologisk gårdsbruk i Eidskog.

I mars skal hun sitte i salen og markere pappas 100-årsdag med stor konsert i Oslo Konsert­hus, der datteren Marianne Bye Granheim skal synge morfars viser. Marianne er utdannet klassisk sanger fra Norges musikkhøg­skole og er en av tre søstre som alle synger morfars tekster.

Anne og Marianne sitter med gamle bilder av en far og en morfar de minnes med stor kjærlighet. Det går i smil og ­latter, men også alvor.

– Pappa var så sterkt til stede i alt han gjorde, sier Anne.

Hun forteller om en barndom med ­foreldre som alltid oppfordret ungene sine til å ta med kamerater hjem, til tross for at de hadde fire egne barn i huset.

Gjorde en forskjell

– Det var konstant liv og røre hjemme hos oss. Mamma og pappa var så utrolig glad i mennesker og ville alltid høre om livene de hadde levd. Pappa tok også folk med seg hjem, bød gjerne på middag og lot dem overnatte hvis det trengtes. Han var veldig opptatt av hva krigen hadde gjort med folk. Han snakket med krigsseilere og satte søkelyset på behandlingen de fikk etter krigen. Han intervjuet gamle sjøfolk og berømte stjerner om hverandre, og han var den første i NRK som inviterte unge med funksjonsutfor­dringer inn i studio og intervjuet dem på lik linje med alle andre.

Frem i lyset

– En gang etter at han hadde invitert barn med psykisk ­utviklingshemming som spilte Kardemomme by i TV-pro­grammet hans, ringte en dame og takket. Hun sa at hun for første gang hadde våget å ta med sin datter med Downs syndrom på butikken. Dette var tidlig på 1970-tallet, og det å ha et barn med en funksjonsnedsettelse var fremdeles ­nesten tabu og noe man ikke snakket om. Men for pappa var det veldig viktig. For ham fantes det ikke noe som het småfolk. Folk var folk, uansett, og han behandlet alle likt, sier Anne og trekker pusten før hun fortsetter. – Det er så mye å fortelle, om livet hans og hvem han egentlig var.

Nei til gigant og høvding

– Til dem som kalte pappa for giganten og høvdingen, har jeg alltid sagt at det er ord pappa aldri ville brukt om seg selv. Han var en stor kunstner, men ville aldri omtale seg som det. Han omtalte seg selv som journalist og formidler, men det er klart: Han var så mye mer. Han var forfatter, poet og sanger.

– Pappa hadde en enorm ­arbeidskapasitet, men selv­ ­følgelig – alle dager var ikke like. Han kunne være taus til tider, ikke direkte deprimert, men nedtrykt, særlig over ­verdenssituasjonen. Krig og urettferdighet, atombomber og miljøødeleggelser kunne gå rett inn på ham. I tillegg ­hadde han et kunstnersinn og var glad i en fest.

Morfars sanger

Marianne, som allerede i ­mange år har turnert med morfars sanger, husker ham som en veldig morsom morfar som tok barn på dypeste alvor.

– Han kunne tulle med oss på en barnslig måte, men så plutselig si, veldig alvorlig: «Se her, Marianne, dette må du lære deg», og så vise meg «Prestens tale» fra Peer Gynt. Neste gang jeg kom, kunne han si like alvorlig, men med et smil på lur: «Har du lært deg ‘Prestens tale’ nå, da?»

– De var travle mennesker, men jeg fikk aldri følelsen av at de ikke hadde tid til oss. De var kjempeinkluderende. Når vi kom på besøk til dem i Asker, var vi der ofte i flere dager, og det var et spennende hus for et barn. Det var fylt av artige ting – et slangeskinn her og en figur fra Afrika der. Jeg var så heldig å få et nært forhold til dem begge to, forteller Marianne.

Mariannes arv

Gjennom hele året skal Marianne reise Norge rundt på konsertturné og formidle morfars sanger sammen med Håkon Wester, Henning Sommerro og Sigmund Groven. Det gleder hun seg til.

– Det er arven min, og den er jeg stolt av. For meg er det helt naturlig å ha morfars sanger på repertoaret. Jeg har jo nærmest fått dem inn med morsmelken. Tekstene hans er like aktuelle nå som da han skrev dem. Og etter hvert som jeg er blitt eldre, går det enda mer opp for meg hvor relevante de er.

Norges beste sangtekst

– Jeg elsker rett og slett å formidle tekstene til morfar, for de er helt fantastiske, legger Marianne entusiastisk til.

Morfarens tekst «Vårherres klinkekule» ble kåret til etterkrigstidens beste norske sangtekst i en avstemning i VG.

«Vårherres klinkekule» er et dikt Erik Bye skrev i 1972, der han beskriver kloden vår som en klinkekule i universet. Hans humanistiske budskap om fellesskap og sårbarhet regnes som et av de store høydepunktene i norsk visekunst. Da Erik Bye fikk Norsk kulturråds ærespris i 1993, ble tildelingen begrunnet med hans unike evne til å formidle varme og nærhet, og hans ­respekt for enkeltmenneskers liv og erfaringer.

Operasangerens sønn

Erik Bye ble født i 1926 i bydelen Brooklyn i New York, dit faren, Erik Ola Bye, hadde emigrert for å søke lykken som operasanger. Bydelen myldret av norsktalende, og på et tidspunkt bodde det like mange nordmenn i Brooklyn som i en middels stor norsk by. I New York traff opera­san­geren norske Rønnaug, ­giftet seg med henne, og snart kom lille Erik til verden.

Familien levde et omflakkende liv fra konsert til konsert inntil den store depresjonen rammet. Økonomiske kår tvang dem til å pakke kofferten og reise hjem til Norge i 1932. Erik var da seks år gammel. Da hans 15 år eldre halvbror fra farens første ekteskap døde i ung alder, ble Erik enebarn.

I motstandsbevegelsen

Han var flink på skolen og sterk nok til å ta igjen hvis noen ertet ham – enten det var for dialekten med amerikansk ­aksent eller klærne han gikk med. Familien bodde først en tid i Oslo, deretter på Ringerike, før de slo seg ned på Nordstrand i Oslo, der foreldrene drev Bye pensjonat. Under krigen ble pensjonatet rekvirert av nazistene, noe som førte tenåringen Erik ut av huset og inn i motstandsbevegelsen.

Det ble skjellsettende år som bidro til å prege den unge ­man­nen, som senere ble kjent for å være usedvanlig vågal og uredd. Han hatet nazistene og bidro i motstandskampen ved å frakte våpen til Hjemme­fronten på sykkel tvers gjennom byen. Han spionerte på beboerne på foreldrenes pensjonat og rapporterte til etterretnings­tjen­esten om hvilke høytstå­ende nazister som kom og dro.

Årene i USA

Etter krigen søkte og fikk Erik stipend til studier ved Midland College i Nebraska. Han var tilbake i fødelandet, men beskrev senere ankomsten til Amerika som et sjokk:

«Jeg kom fra et krigsherjet Europa til ren idyll.»

Oppholdet skulle likevel ikke bli bare idyll. Den unge studenten manglet ofte penger, noe som førte til en intens jobb­jakt som skulle forme resten av livet hans. Han jobbet som vaktmesterassistent ved universitetet, der han snekret, murte og bar kull til fyringsanlegget, før han endelig fikk jobb etter egen smak som journalistlærling i en lokalavis. Der lærte han å fatte seg i korthet og svare på journalistikkens hovedspørsmål: hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan.

Videre, videre

Etter Nebraska gikk ferden til Wisconsin, der Erik tok en master i engelsk litteratur og drama. En periode vurderte han å bli skuespiller, men valgte i stedet å mønstre på en taubåt som såkalt møkka­skipper – nok en viktig erfaring han tok med seg videre.

I 1953 krysset han Atlanteren igjen og søkte journalistjobb i Aftenposten, VG og Dagbladet uten å lykkes. Til slutt fikk han stilling i det amerikanske telegrambyrået Associated Press. Der kjedet han tidvis vettet av seg, og når vakten var over, tok han frem gitaren og slapp poeten og ­trubaduren løs.

BBC og London

Erik Bye ble ansatt i BBC og flyttet til London. Der oversatte han engelske nyheter til et hverdagslig norsk, slik at norske radiolyttere fikk med seg hva som skjedde ute i verden. Etter hvert laget han også egne programmer fra øyriket, sendt hjem til Rikskringkastingen, der de ble svært godt mottatt.

Radioens glanstid var i ­anmarsj da Erik, etter tre år i London, vendte hjem til Oslo og ble ansatt i underholdningsavdelingen i NRK radio. Han var da gift med sin barndomsvenninne Tove, som han etter hvert fikk fire barn sammen med.

Radio- og TV-mannen

Erik Bye gjorde seg sterkt bemerket hos de norske lytterne på 1950-tallet. Hans deltagelse i Søndagsposten og hans ­eventyrlige kåserier var særlig populære. Samtidig kunne hans påfunn skape furore hos ledelsen, som da Erik og ­kollega Kjell Aukrust i programposten Flåklypa Radio arrangerte NM i brusraping.

Så ble radioprogrammet «Vi går om bord» lansert – et program som skulle samle hele Norge, først via radio, ­senere på TV-skjermen hver julaften i en årrekke. Program­met forente norske sjøfolk ute i verden med seerne hjemme, og både Det norske sjømannskor og Kringkastings­orkestret var faste innslag.

Erik Byes varme tilstedeværelse, både her og senere i programmer om krigsseilerne, samt TV-programmene Idebanken, Jakten på Mangas Coloradas, flere dokumentarserier og Lørdagskveld med Erik Bye, ga ham etter hvert tilnavnet «Kongen av Marienlyst».

Poet og trubadur

Parallelt med sitt sterke engasjement for vanlige folk skrev Erik Bye også bøker og visetekster, som han fremførte med sin mangeårige akkompagnatør Willy Andresen på piano. Det resulterte i utallige plateutgivelser og konserter.

Han er til dags dato Norges mest prisbelønte kringkastingsmedarbeider og mottok i 1978 St. Olavs Orden av 1. klasse. Erik Bye ble begravet på statens regning – en æresbevisning de færreste for­unnes. Han ligger gravlagt sammen med sin kone, Tove, på Asker kirkegård.

Hans gjøren og laden gjennom et langt og fargerikt liv lar seg knapt beskrive i en kort artikkel. Heldigvis finnes det flere biografier om denne giganten – bøker som anbefales på det varmeste.