Dette er historien om katolske kirkes overgrep som danket ut DiCaprio
- Vi oppfattet det katolske presteskapet som en direkte lenke til Gud, sier regissøren av Oscar-vinneren «Spotlight».
(Kultur): Natt til mandag vant virkelighetsbaserte «Spotlight» (norgespremiere 11. mars) Oscar for beste film og beste originalmanus.
Filmen ble imidlertid nesten gjemt bort da Leonardo DiCaprio vant sin første Oscar.
Og ikke minst da svenske Alicia Vikander vant Oscar for beste kvinnelige birolle.
Skapte action av skrivebordsdrama
Men en Oscar-pris er ikke verst for et drama hvor den ytre handlingen koker ned til månedslang dokumentjakt og nitid intervjuvirksomhet.
– Selv om journalistikk har sine spennende øyeblikk, er hovedingrediensen hardt arbeid, påpeker regissør Tom McCarthy overfor NTB i London.
– Jeg lot det legge premissene. Jeg ville vise denne gjengen sittende rundt en uryddig kontorpult, vise prosessen og prosedyrene deres. Det kunne fort blitt for omstendelig, kjedelig og flatt. Men det fikk bære eller briste.
Screen9na04
Kronisk overgrepskultur
At nettopp McCarthy tok ansvar bak kamera, innebærer en viss ironi. I femte og siste sesong av kultserien «The Wire» spilte han reporteren som jukset fælt og diktet fritt i sakene sine i Baltimore Sun. Nå er han altså mannen som feirer pressens fineste i aksjon i Boston Globe.
Det var i 2003 graveekspertene Mike Rezendes (Mark Ruffalo) og Sacha Pfeiffer (Rachel McAdams) fikk Pulitzerprisen for avsløringen av en kronisk overgrepskultur i den katolske kirke.
Journalistene gikk dør til dør, fikk historier, dører slengt i ansiktet, et kobbel av advokater på dørstokken og hele den katolske kirken på nakken. I årevis hadde kirken systematisk skjult at de hadde flere prester i sine rekker som misbrukte barna i menighetene.
En direkte konsekvens var at kardinalen Bernard Law, samt tallrike prester og biskoper, ble avsatt. Skandalen begynte lokalt, men spiste snart på seg internasjonalt. Og siden har det aldri blitt det samme.
– Jeg ble oppdratt som katolikk, og bodde og gikk på skole i Boston, forteller McCarthy, som har kritikerfavoriserte filmer som «The Visitor» (2007) og «Win Win» (2011) på CV-en fra før.
– Sånt sett følte meg kvalifisert til å presentere denne historien. Jeg følte det var viktig med en forståelse av samfunnet og menneskene, hvordan det var å være katolsk på den tida – og av kirkens autoritet.
Link til Gud
Som illustrasjon på det siste bruker han sin egne foreldres reaksjon da familien fikk audiens hos pave Johannes Paul i oppveksten hans.
– Du skulle sett ansiktene deres. Enda de var i 40-årene – og et opplyst, velutdannet, vellykket par – ble de som unger. På samme måte betraktet de forskjellige menighetene presteskapet som en direkte link til Gud.
– Hvordan har kirken reagert etter avsløringen?
– Den har anerkjent det kriminelle forholdet: «Dette skjedde, det var vår skyld, det var ikke bra.» Spørsmålet er om den har gjort nok – og kvikt nok – i forlengelsen. Én ting er å si de riktige ordene – en annen er å ta følgene av dem. Jobben er ikke over før et hvert råttent eple er luket ut, før et hvert barn er trygt.
Journalistikkforsvar
– Hvordan har filmen din slått an i de samme miljøene?
– Mottakelsen har faktisk vært temmelig positiv. Vi har fått pen omtale i katolske publikasjoner landet rundt. Ikke minst får jeg mange tilbakemeldinger fra praktiserende katolikker på epost. Det er lett å ta et oppgjør med store institusjoner på lerretet. Bedre er det hvis du greier å invitere til dialog.
– Filmen er også et forsvar for kvalitetsjournalistikk i en periode preget av nedskjæringer i mediene?
– Ja, uten har vi ingen til å holde et øye med maktmisbruk. Ikke bare trenger vi folk til slikt – vi trenger proffer, insisterer McCarthy.
Screen9na04
– Glem borgerjournalistene på nettet. Jeg vil ikke ha borgerbrannmenn eller borgerleger heller. Nei, jeg vil ha noen som har den rette utdannelsen og vet hva de driver med. Det er budskapet i denne filmen.(©NTB)