- Det er ikke som at jeg higer etter å ha det miserabelt

(SIDE2): Det er grytidlig mandag morgen og hovedstadens gater er dekket av lysegrått snøslaps. Med den lett gjenkjennelig, smått dandy gangen, kommer mannen i helsvart uniform, frakkekraven sedvanlig brettet opp og det hårløse hodet bart, frem til avtalt møtested på slaget. Han sier han er litt trøtt, den plateaktuelle småbarnsfaren som fylte 40 for en uke siden, nordlendingen som på 2000-tallet var med å definere norsk musikk med bandet Madrugada, mannen som tiåret etter har kjørt solo. Sivert Høyem.

Etter å ha inntatt dagens første kopper med kaffe, har hjernen begynt å svive så smått.

- Nei, hvor var vi … Du, dette er alt for tidlig til å snakke om seg selv, smiler han, og det alvorlige ansiktet, slik det er kjent fra avisbilder og konsertscene, blir på øyeblikket varmt og imøtekommende.

Bleieskiftarbeider

Sivert Høyems nye album heter «Lioness», etter en av de mest sentrale låtene på plata. Han beskriver albumet som mer forankret i singer/songwriter-uttrykket, mykere og mer neddempet enn det forrige - hvis påfølgende turné ble avsluttet dagen før kona Helena fødte tvilling-guttene deres, og tok familien fra tre til fem medlemmer. Til mer levering og henting, bananmos og babykos.

- Jeg har ikke lenger et hav av tid til å gjøre hva jeg vil når jeg vil, jeg er nå mer der at jeg må klare å finne rom for å lage musikk. Men jeg får det til, jeg har tydeligvis hatt tid til å få ferdig en plate til, sier han, og forklarer:

- Jeg prøver å jobbe når jeg kan. Det er mye praktisk som følger med det å være artist, øving og møter og slikt. Det kan man gjøre i vanlig arbeidstid. Det å skrive prøver jeg å gjøre når jeg er inspirert, jeg vil ikke pushe det for mye. Det skal ikke bære for mye preg av jobb, det skal være litt lystbetont. Men ja, musikken kommer uansett. Musikk er en så stor del av livet mitt at den lar seg ikke undertrykke.

Har det vært perioder der du ikke har fått det til, har du «mistet» det noen gang?

- Det er mulig, men uten at jeg har merket det, humrer han.

- Men nei, det har stort sett kommet jevnt og trutt hele tiden. Jeg kan føle meg uinspirert og at det er lite som kommer ut, men erfaringen min er at det dukker opp uansett. Det gjelder bare å sette seg ned og prøve litt, så kommer det musikk til slutt.

Slik han gjorde da han ble bedt om å lage intro-låta til NRKs storsatsing «Okkupert».

- Det å finne seg til rette i en gruppe, og sette pris på det, er veldig naturlig for meg. Så det var kult å føle seg som del av et større maskinere. Jeg skulle gjerne gjort mer slike ting, det er inspirerende. Og jeg føler jeg har levert de gangene jeg har fått slike oppdrag.

Du har uttalt at «alt kan ikke være bra dersom man skal skrive bra låter», men nå høres det ut som alt er familielykke og inspirerte øyeblikk. Så stemmer det utsagnet fremdeles?

- Det er veldig sjelden jeg har behov for å sette meg ned og lage noe nytt, hvis livet går på skinner. Det er ekstremt lite musikk og kunst som har kommet ut av en komplett harmonisk og problemfri tilværelse. Jeg tror folk er skapt slik at da hadde det vært lite behov for å lage noe.

- Men det er jo ikke som at jeg higer etter å ha det miserabelt.

Bedagelig

Tenårings-Sivert fra Kleiva utenfor Sortland har gått en mye lenger vei enn han så for seg da han satte seg til med gitaren første gang. Det ble fem studioalbum med Madrugada, så langt seks som soloartist.

- Det har blitt mer av en jobb og karriere enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle gjøre dette etter fylte 30. Da jeg var like over 20 år, så synes jeg alt folk på 30 og eldre laget var noe drit, haha! Den gang hadde jeg ikke tanker om fremtiden som strakk seg så langt ut over det jeg gjorde der og da, kanskje det neste albumet. At det skulle bli noe man drev med resten av livet, så jeg aldri for meg, sier han og legger beina i bredbent kors.

- Selv om det var det eneste jeg kunne og likte å gjøre. Det er litt rart man ikke tenker mer langsiktig i den alderen, hehe. Men den biten har forandret seg, naturligvis, for jeg sitter her jo nå og har tenkt å fortsette med dette.

For selv om han har en utdannelse, så var den aldri del av en plan b. Det var et økonomisk ønske som førte nordlendingen til Blindern, forårsaket av at Madrugadas fremtidsmål førte bandet sørover til Oslo.

- Da jeg var kommet så langt som til at jeg begynte å studere, så var det egentlig noe jeg bare gjorde for å få studielånet, og historie var det eneste jeg kunne tenke meg å gå ut av senga for å gå på forelesning for. Jeg gjorde ikke det så ofte heller, da. Allerede da var planen å lage musikk og få platekontrakt. Det var derfor vi var i Oslo. De andre jobbet, men jeg har alltid vært litt bedagelig anlagt, så jeg var på Blindern.

Han har mellomfag i historie, det var antikken som ble valgt. Ikke for at han hadde noen egentlig interessere for perioden, det var middelalderhistorie som fristet.

- Men Blindern tilbydde kun norsk middelalder, og det er jo drit-kjedelig. Siden vikingtida har Norge vært en ganske nitrist plass, slår han fast med et fnis.

Ungdommen

Kompisene, altså bandmedlemmene i Madrugada, hadde unge Høyem møtt noen år tidligere.

- De var fra en annen by, fra Stokmarknes. Vi hadde møttes på rockemønstringer der man fikk spille live; 15 band på scenen og fem publikummere foran scenen, det vil si de som var med i andre band.

Sivert var 16 år og spilte gitar og sang, og hadde vært med i diverse band allerede. Men han hadde i grunnen ingen idé om hva han skulle med livet, hva han skulle bli som voksen.

- Så var jeg så heldig å treffe de karene da. De hadde planene klare. De skulle bli rockestjerner og spille over hele verden og bli skikkelig svære. De var ekstremt ambisiøse og skrev egne låter og slik.

Så du hang deg bare på?

- Ja, da hadde jeg ingen idé selv om at det kunne være en jobb. Det var en tilfeldighet, og hadde med folka jeg traff den tiden. Ellers hadde det aldri blitt noe av.

Når skjønte du det gikk veien?

- Jeg skjønte det ganske tidlig etter jeg traff Frode og Robert og Jon. De ga meg en retning og en mening, sier han og ler av egen formulering.

- Jeg ble fort veldig målrettet etter jeg traff dem.

Du hadde allerede spilt i band, så hva var så spesielt med dem?

- De lagde sin egen musikk og det var det ingen som gjorde, sier han før han med et skøyersmil fortsetter:

- De låt egentlig ganske dårlig, de var ikke særlig flinke å spille. Men de hadde en egen holdning innad i bandet og de visste hva de holdt på med på scenen. Det var i utgangspunktet mye kulere enn å covre noe, som var det alle andre gjorde.

Hva slags musikkmiljø var det i hjembygda di?

- Der jeg kom fra dominerte jazz og klassisk. Og den type pop og rock som folk som egentlig liker jazz og klassisk, kan like litt. Typisk Sting. Og Led Zeppelin, av alle ting i hele verden. Det har gjort at jeg aldri har likt Led Zeppelin, selv om det er en del av enhver klassisk rockeoppdragelse, sier han, og forteller at Frode og Co hørte på mer 80-90-talls alternativ rock, som «Jesus and Mary Chain», «Cure», «Smiths». Ting Høyem ikke selv hadde noe forhold til.

Merkelig kid

Men hvor kom musikkinteressen og det å spille i band fra da? Var det noe som lå til familien din, eller var det en tenåringsgreie - alle må innom et band, liksom?

- Det er vel sånn som bare skjer i en viss alder.

Hormoner altså?

- Haha, ja. Holder man ikke på med sport, så er band kanskje en mulighet for å gjøre seg bemerket overfor det motsatte kjønn! Og sport har aldri ligget for meg. Musikk var siste sjansen, samme som for slike som har en arm som er lenger enn den andre. «Ok, vi kan henge på deg en gitar», fleiper han videre.

- Haha, nei, men jeg kan ikke huske en tid der jeg ikke har reagert på musikk, det har alltid gitt meg noe ekstra, sier han, og legger til at foreldrene nok neppe hadde gjettet at han skulle ende i band.

- De støttet det da jeg var yngre, men at det var det jeg ville i stedet for å studere, det kan jeg ikke huske som så voldsomt populært.

Du er blitt far selv, skjønner du dine foreldre bedre nå?

- Å drive med musikk er veldig usikkert å basere en karriere på. Men det er begrenset hvor galt det kan gå i Norge, det finnes støtte-ordninger for de aller særeste uttrykkene, man blir gjerne fanget opp. Jeg tror ikke jeg hadde bekymret meg veldig om ungene mine skulle få lyst å gjøre karriere som musiker.

Som barn selv beskriver han seg som en individualist, uten en bestemt type venner.

- Jeg var en litt merkelig kid, egentlig. Jeg var inn og ut av mange forskjellige miljøer, jeg var alltid en individualist. Jeg hadde ikke en gjeng, bare masse forskjellige. Så det å starte med musikk var identitetsskapende. Jeg var opptatt av å ha gode karakterer på skolen, så jeg hadde en nerde-gjeng som jeg gjorde nerde-ting med og var opptatt av gode karakterer. Så var det folka på musikk-linja, de som røyka hasj og hørte på Led Zeppelin, haha. Og så hang jeg også ut med mer problem-ungdom som gikk på et ungdoms-senteret, de som bare drakk seg fulle og ikke hadde noe mål og mening. De som ble ansett for å være ramp.

Så du kunne endt opp som en no good, sier du?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg var skoleflink, og har alltid vært interessert i ting. Jeg hadde sikkert vært en jævla bra fyr å ha med på quiz-laget, jeg liker å kunne ting. Historie, samfunnsvitenskap og de greiene der, men jeg var helt grei i matte og slik også, sier han, og trekker frem oppveksten som grobunn for nysgjerrighet og interesse.

- Jeg kommer fra et raddis-hjem, en SV-gjeng med diskusjoner rundt middags-bordet. Man var ikke noe særlig å samle på om man ikke var opptatt av politikk der, så den interessen kommer nok litt derfra, sier han og tar en pause, før han legger til:

- Men jeg er egentlig ganske uinteressert i politikk. Det som daglig skjer i politikken, det må jeg virkelig ta meg sammen for å bry meg veldig om. Jeg er mye mer i min egen verden, dessverre.

LES også Helena Brodtkorps ærlige og brutale fødselshistorie her: - Det føltes som om jeg skulle dø

Mørket

To år etter Madrugada-gjengen flyttet til Oslo, i 1997, begynte det definitivt å skje ting for bandet. En demo ble spilt inn, den sirkulerte i bransjen og flere fikk øynene opp for nordlendingene med de seige tonene og den mørke vokalen i front. Det ble platekontrakt med Virgin.

- Men det var noen år vi følte vi gikk litt i motbakke, sier Høyem og beskriver et pengelens liv i hovedstaden.

- Det var to år på sultegrensen, alle pengene gikk til røyk og øl. Studielånet rekker bare til det. Hvordan husleia ble betalt, har jeg ikke peiling på, men det var jo mye billigere å bo i Oslo på 90-tallet.

Spiller man i band, så hører også det som til slutt blir klisjeer, med. Høyem kaller tiden Madrugada bodde i Berlin for et mørkt kapittel. For mange år siden uttalte han seg i intervjuer om den tiden som delvis destruktiv, om dop og alkohol.

- Jo, men det er så lenge siden. Jeg var bare en drittunge den gang.

Hvorfor dro dere dit?

- Det var han Frode som var sammen med ei engelsk dame som var DJ, og Berlin virket så jævla kult. Det ga han mye å være der, og det var andre i bandet som pushet på for at vi skulle dra dit og realisere oss. Men det ble ingen realisering, det ble bare masse drikking. Festing, tull og tøv.

Han ble boende der et lite år, så flyttet han til Norge.

Gikk dere noen gang lei av hverandre som band?

- Vi ble ofte lei av hverandre! ler han høyt.

- Men det blir et helt spesielt vennskap i et slik band. Det var et veldig nært vennskap … Det var en del fyllekrangling, definitivt, men det var aldri snakk om at bandet ikke skulle fortsette.

De hadde enorm suksess. Plateutgivelser som toppet salgslistene var nesten å regne som en selvfølge kunne det virke som. Et tiår med turneer. Så døde Robert sommeren 2007, og de andre ville ikke fortsette bandet uten.

- Etter at Robert døde, så følte vi at det ikke var mulig å lage nye låter og si at dette var Madgrugada. Det var over, han var så viktig del av soundet og den kreative driven vi hadde. Skulle vi kalle det Madrugada uten han, det ble feil. Og Madrugada for oss var en jævlig viktig ting. Vi hadde en drøm sammen, som var en veldig fin ting for oss. Å gjøre det om til en franchise for å lage penger for alle, det var et steg vi ikke var villige til å ta.

Savner du det?

- Jeg gjør det jo fremdeles, spiller musikk. Men jeg savner bandet. Samtidig som det begynner bli en stund siden jeg var med i det, man blir vant til det. Jeg savnet det nok mere før.

Det blir som en arbeidsplass, etter så mange år kjenner man vel på det at man er ferdig og en epoke er over?

- Ja, det var tungt. Men det var aldri noe alternativ med et nytt band. Jeg hadde allerede en slags solokarriere. Jeg ga ut egen plate første gang i 2004, mest for å ha en kanal for å få utløp for de litt mer folk- og køntriorienterte innfallene mine. Da bandet ble lagt ned etter at Robert døde, så kunne jeg gå videre med det. Nok en gang ikke noe voldsom planlegging, sier han med et lite skuldertrekk.

Alderskriser

Ikke mye planlegging. Du er bedagelig sier du. Planlegger du mer nå, har du en ti-års plan?

- Nei, nei, nei …

Pensjonsordning og greier?

- Jo, jeg har jo ordna ting. For altså, det er ikke slik at jeg vil meg selv vondt, hehe. Men nei, nå er det den nye plata, og jeg vet hva jeg holder på med det neste året, halvannet. Mest sannsynlig er jeg ute og spiller konserter. Det får holde. Jeg vet jeg har kollegaer som har fem års-planer og setter seg hårete idrettsmessige mål for hvor de skal være, hvor stort skal bandet være. Jeg har aldri forstått den type tenkning. Jo, det er fint å inspirere seg selv og få alle i maskineriet til å jobbe optimalt, men det er kunst også, på et eller annet nivå, det skal være noe som er mer spontant. Det går ikke å pushe så veldig da. Slik har det vært for meg. Men jeg er jo bedagelig anlagt, repeterer han med et glimt.

Har du merket til andre ting med alderen da, hva med 40 års-krisa man liker å henge seg opp i?

- Jeg har hatt krise i forhold til alder siden jeg skjønte at jeg nærmet meg slutten av det å være tenåring. Siden har det bare gått slag i slag med slike kriser. «Å faen, jeg er 23 nå, jeg må begynne å ta ansvar for livet mitt». Jeg har en slags motvilje mot å bli eldre enn jeg er.

- Men det er kanskje en grunn til at det kalles en 40 års-krise, man er gjerne på et stadium i livet der det er ting som begynner å bli lovlig sent, og en del oppførsel som ikke er så sjarmerende lenger, tenker han høyt.

Han forteller at han alltid har følt han har en gammel sjel, men alltid vært den yngste i kameratflokken. Han har søkt seg til eldre folk.

- Så motviljen mot å bli eldre har også å gjøre med at det gjør det vanskelig å være den yngste. Jeg er jo pappa’n i huset, det er en jævlig ny situasjon!

Pappa’n til Hanna på fire år og John og Louis på ett. Mamma er Helena Brodtkorp, som Sivert giftet seg med for to år siden.

Dere har tre barn nå, blir det flere?

- Vi har tre nå, og jeg har ikke lyst på flere. Det er ikke noe galt med de vi har, haha, men vi får heller prøve å ta vare på de vi har fått.

Drømte du om å få familie?

- Nei, det har vel ikke vært en del av planen - planene jeg ikke har hatt, hehe. Men det å få familie har bare vært en velsignelse, på alle måter. Det er helt fantastisk å være en familie. Det tror jeg at jeg har savnet lenge, egentlig.

Kontrollen

Hender det du hører på Madrugada?

- Nei.

Det er veldig fin musikk, særlig når man kjører bil.

- Ja, det er det, og jeg kjører ikke bil selv engang, haha. Men jo, bilkjøring var viktig for tankene vi hadde med musikken vår. Det skulle gjerne være et soundtrack til en ikke-eksisterende roadmovie.

Det passer, det er mye store, øde landskap der også, i all musikken din. Hvor kommer alt dette fra?

- Jeg har ikke peiling. Men det kan ha med hvor jeg kommer fra. Det alvoret og at det skal kjennes oppriktig, det tror jeg er noe nordnorsk. Ironi ligger ikke for nordlendinger, hehe. Men det føler jeg også gjelder musikken til Madrugada, og min musikk. Den er u-ironisk. Man må komme fra landet for å tenke på den måten, det er veldig vanskelig å sette fingeren på det. Men det er forskjell på dem som vokser opp mer isolert, og dem som for eksempel vokser opp i Oslo.

Høyem gjør ikke lenger Madrugada-musikk, men unektelig er det hentet fra samme u-ironiske og ærlige landskap. «Lioness» har Høyem produsert sammen med Christer Knutsen, som også spiller i bandet.

- Sist jeg ga ut plate, så snakket jeg varmt om å levere fra meg ansvaret for produksjonen til andre. Men i ettertid har jeg bare ønsket å ta det ansvaret tilbake. Jeg tror ikke jeg klarer å melde meg helt ut, eller stole nok på andre, til å ikke ville styre prosessen så mye som jeg kan.