Avslutter med stil

Madrugada
Madrugada
EMI

Naturlig nok har Madrugada-gitarist Robert Burås’ død fått fornyet oppmerksomhet i forbindelse med slippet av bandets siste, selvtitulerte album. Mange band hadde nok droppet hele prosjektet etter en slik hendelse, men Sivert Høyem og Frode Jacobsen valgte å holde seg til planen. Heldigvis for det, må vi kunne si, for det hadde vært for ille om disse ni låtene skulle fulgt Burås i graven.

Åpningslåten «What Ever Happened to You» beviser at det ikke er noe overskuddsmateriale som presenteres. Dette er en av bandets sterkere komposisjoner, og viser hvilket krutt som lå i trioen når alt klaffet.

Tydelig Cave-inspirasjon
Singelen «Look Away Lucifer» er allerede godt kjent gjennom omfattende spilletid på radioen. En vakker, rå og stemningsfull låt som på mange måter summerer opp Madrugadas virke. Stemningen er mørk, og oppbyggingen genial.

«New Woman, New Man» er i overkant Nick Cave, med piano som effektivt supplement til det sedvanlige maskineriet. Cave-inspirasjonen kommer generelt sett tydeligere frem denne gangen enn på de siste par utgivelsene. Påfølgende «What’s On Your Mind» er nok et eksempel. Verset kunne like gjerne vært hentet fra en hvilken som helst Nick Cave-plate.

Men det er ikke forbudt å legge seg tett opptil sine idoler, og Madgrugada slipper unna med det, mye takket være fabelaktige Sivert Høyem. Han er og blir en av landets fremste rockvokalister, og hever låtene bare ved å være til stede bak mikrofonen.

Morbid avslutning
Det er fort gjort som anmelder å gå av skaftet i sentimentalitet over en nylig avdød musiker, og det er sikkert mange som tror at dette albumet får ekstra mye ros grunnet de tragiske omstendighetene rundt utgivelsen. Men faktum er at «Madgrugada» totalt sett er det beste bandet har prestert siden debuten «Industrial Silence» for snart ti år siden.

Buraas får for øvrig æren av å avslutte bandets platekarriere med det akustiske solonummeret «Our Time Won’t Live That Long». En fin gest, selv om låten i seg selv er noe svakere enn resten av materialet. Den første strofen er direkte morbid. «I don’t know when they’ll put me in the ground», synger Burre, og setter med det et verdig punktum for et av landets beste band.