- Det er ikke lenger nok å ha store baller og fly så nære bakken som mulig

LONDON/PARIS (Side3): Å kaste seg ut fra et fjell i en vingedrakt eller gjøre et basehopp fra diverse høyder er neppe noe mange av oss vil tenke på som en jobb, men for Jokke Sommer og Espen Fadnes er det nettopp det det er.

- Det skjer at folk kommer opp og forteller at de gjerne vil kunne leve av å gjøre som det vi gjør, men jeg tror mange ikke er klar over at man må ofre veldig mye for å drive med wingsuit, basehopping eller en annen form for ekstremsport, forteller Espen Fadnes.

I over 200 kilometer i timen flyr gutta i sine spesialsydde drakter fra enhver høyde de får sjanse til. Deres noe famøse yrke har tidligere blitt behørig dekket av Side3, og i VGTV-serien «The Perfect Flight» fikk man et lite innblikk i hvordan det er å ha fulltidsjobb som ekstremsportsutøver.

Men ifølge Espen og Jokke er det ikke så mye hopping som man kanskje skulle tro.

- Det som er litt morsomt å tenke på er at vi gjør nok færre basehopp enn andre personer som driver med basehopping. Det er utrolig mange krav og ansvar rundt karrieren for å få ting til å gå rundt, så derfor blir det ikke så mange hopp som man ønsker.

Side3 kjører sammen med Fadnes og Sommer i "verdens villeste bilrace" - Gumball 3000 - et løp fra Miami til Ibiza. Det tiltrekker seg kjendiser og millionærer fra hele verden, og med en deltakeravgift på cirka 450.000 kroner per bil er det ikke rart at det er superbiler som Ferrari, Bugatti og Lamborghini som preger deltakerlisten.

På vei fra London til Paris skulle Fadnes og Sommer egentlig ha utført et basehopp, men ettersom stigen på masten de to skulle hoppe fra er blitt skadet i en brann, ble hoppet avlyst.

- Det er dritkjipt. Masten står der ennå, men stigen er blitt ødelagt. Typisk med slik uflaks, sier Jokke.

Viktig å vise seg frem

Hoppet ville selvfølgelig vært en gyllen mulighet til å skaffe seg litt medieoppmerksomhet. Til tross for at guttas videoer har hatt flere millioner visninger på Youtube og begge har flere tusen følgere på sosiale medier, er basehopping og wingsuit fortsatt en liten og, i mangel av et bedre ord, en ekstrem sport.

- Vi er forretningsfolk som alle andre. Forskjellen er bare at det er vi selv som er merkevaren. «Atlet-business», som jeg kaller det. Det holder ikke lenger bare å ha talent. Man må kunne snakke for seg og tilpasse seg alle situasjoner. Skaffe kontakter og så videre. For at vi skal kunne leve av dette her havner vi i mange merkelige situasjoner. Som for eksempel at man kjører noen etapper i Gumball. Men fy fader så fett alt det vi får gjøre er, humrer Jokke.

- Men når man driver med en liten idrett som basehopping, er man da mindre kresen på hvilke sponsorer man takker ja til? Hadde du takket ja til å bli sponset av en sexleketøy-produsent, for eksempel?

- Det er noen merker jeg ville sagt nei til, men det kommer selvfølgelig an på hvem og på tilbudet, sier Jokke.

- Det å være sponset er et samarbeid mellom to parter. Jeg som utøver må oppleve at sponsoren treffer meg og det samme går tilbake. Det må være en vinn-vinn-situasjon. Jeg er usikker på hvor stor effekt et samarbeid med en sexleketøy-fabrikant hadde vært for meg, humrer Espen.

- Sexleketøy, ja. Dama hadde elsket den sponsoren, skyter Jokke inn lattermildt.

- Jeg tror ikke de hadde fått like mye tilbake. For eksempel tror jeg ikke at mange hadde lagt ut bilder på Instagram med en slik sponsor. Både fordi det kan være litt kleint for utøveren, men også vanskelig i forhold til andre sponsorer. Det er mulig andre sponsorer kunne tatt det feil om jeg fløy med dildoer i hånden. Sponsorene må henge litt sammen og være komfortable med hverandre, mener Espen.

- Ja, det kan fort bli krasj, sier Jokke.

- Jo mer samkjørt sponsorene er, jo bedre. For eksempel går Go Pro og Red Bull hånd i hånd. Betsafe og Red Bull er samme greie. De tjener på hverandre. Men det er klart, får vi et tilbud, så kan man ikke alltid være like kresen. Det er ikke så mange som vil sponse basehopping, men gjennom at vi deltar i Gumball, som ofte får mye omtale, kan det være med på åpne dører. Ofte vil jo sponsorer at du skal bære «brandet».

- Dere er jo begge ivrige på sosiale medier og deler mye. Hvor viktig er det å være god i sporten i forhold til å kunne vise seg frem?

- Det å kunne vise seg frem bra på sosiale medier et eget talent, mener Jokke.

- Ja, det går hånd i hånd, absolutt. Om du ikke klarer å vise frem hvor god du er, så hjelper det ikke å være best. For å kunne leve av basehopping, så skal du trives med å bli sett.

For mange begravelser

Som mange andre ekstremsporter, er også basehopping kjent for å være farlig. Både Jokke og Espen har mistet mange gode venner i hoppulykker, og de er begge klar over at de lever på lånt tid. De har derfor de siste årene bestemt seg for å prøve å forandre andres inntrykk av idretten. Det handler ikke lenger om å fly nærmest bakken, men heller å utføre diverse akrobatiske triks i luften.

At mange fortsatt ser på dem som adrenalinjunkier ute etter å lure døden en uant mengde ganger, bryr de seg lite om.

- Folk som sier slike ting, er ofte personer som aldri selv har prøvd å gjøre en risikoanalyse, sier Espen.

- Nei, det bryr jeg meg ikke om i det hele tatt. De som faktisk tror det, er det vanskelig å vende, legger Jokke til.

- Men er det litt sportens egen feil, etter som den ofte blir promotert som en lek med døden?

- Nei, for det er jo en sannhet i det. Vi er jo vågale, men jeg vil gjerne at folk skal få øynene opp for at det er mer «skills» enn galskap involvert. Det tror jeg ville fremmet sporten, sier Espen.

- Sant det, altså. Budskapet er aldri å være gal, men heller skills og talent, mener Jokke.

- Har interessen rundt basehopping økt de siste årene?

- Den gikk litt opp en periode, men så gikk den ned etter noen dødsulykker, forteller Jokke.

- Det er litt toegget sverd det der. Da risikoen var høy, var interessen høy. Men da vi innså at mye av det vi gjorde var farlig og gjorde grep for å gjøre ting sikrere, falt også interessen. Vi har aldri hoppet sikrere enn nå. Aldri gjort så gode forberedelser før et hopp. Fremtidens basehoppere som vil leve av sporten, tror jeg må leve av mer skills og være bedre hoppere. Det er ikke lenger nok å ha store baller og fly så nære bakken som overhodet mulig. Før ristet alle bare på hodet av hvor gærne hopperne var. Nå vil folk heller se en dyktig hopper, forteller Espen.

- Hvordan påvirker alle dødsulykkene dere som utøvere?

- Dødsulykker inspirerer deg til å trene mye mer. Det er også noe av det som har motivert oss til å ta en annen retning i sporten, forteller Jokke.

- Ja, det er litt som Jokke sier. Vi må forandre oss. Om vi ikke endrer måten vi hopper, oppfører og gjør ting på, kan det gå ille. Om vi bare følger og gjør som alle andre som har dødd, blir vi neste på listen. Det er ingen tvil om det, legger Espen til.

At basehopping er en farlig sport er det ingen tvil om. Både Espen og Jokke har flere bekjente som har mistet livet i ulykker og skulle de vært i alle begravelsene, «hadde de ikke gjort annet i hoppsesongen», forteller Jokke. Dette med døden er dog noe man bare må takle dersom man skal drive med flyvning på høyt nivå, mener gutta.

- Velger du å drive med basehopping, så er det et faktum at du kan dø. Det må man bare innse først som sist. Om du ikke takler det, må du bare holde deg unna, konkluderer Jokke.

- Jeg tror nok at folk som driver med basehopping og annen ekstremsport ser på livet på en litt annen måte enn andre ettersom vi ser kontrasten mellom liv og død så hyppig. Det å takle ulykker blir bare en del av virkeligheten. Om du vier tiden din til bare begravelser vil du ikke gjøre annet i høysesong, sier han med galgenhumor.

- En ting jeg har lært gjennom hopping, er at ulykker skjer hele tiden. Noe annet jeg har lært, som kanskje høres veldig kynisk ut, er at det er vesentlig forskjell på nære venner og perifere venner. Det er mange vi har knyttet bånd til i miljøet gjennom reiser og opplevelser, men de er ikke nære venner. Når de dør er det selvfølgelig veldig trist, men vi reiser ikke Europa rundt i begravelser. I starten gjorde det voldsomt inntrykk på meg når noen mistet livet, men nå er det bare blitt en del av hverdagen, legger Espen til.

Jokke er enig med kameraten.

- Ja, det er synd, men man blir faktisk så kynisk. Men jeg tror på livet etter døden, så ting er ikke over når det er ferdig. Vi skal jo alle dø. For meg er livet et tomt glass som man velger å fylle med opplevelser og øyeblikk. Vi driver på med en idrett der vi opplever og ser ting 99 prosent andre mennesker ikke opplever. Jeg sier ikke at vi har et bedre liv enn andre, bare at vi opplever andre ting. For meg er det bedre å dø som 40-åring med fire fulle glass, en 90 år med et halvfullt glass, filosoferer Jokke.

Basehopperens syn på livet er ikke Espen helt enig i, men dette med å gripe øyeblikk og sjanser er viktig for dem begge.

- Jeg tror nå at livet starter og slutter. Det vi dog gjør, som mange andre ikke gjør, er at vi har tatt grep for å gjøre ting vi elsker og synes er givende. Vi våkner opp hver mandag og elsker det vi driver med. Vi gleder oss til uka skal starte. Akkurat det har stor verdi for meg. Jeg kunne aldri hatt en jobb der jeg bare venter på stemple ut, sier Espen.

- For mange ser nok på jobb som en nødvendighet og sklir inn i et yrke de ikke trives med og blir fanget der. Kanskje mange har det for lett? For oss er dette med frihet veldig viktig, forteller Jokke.

Ironisk nok mener Espen at det ikke er ekstremsportutøvere som er de store risikotakerne her i livet. Det er det folk godt plantet i sofaen som er.

- Å leve et liv der man bare sitter på kontoret og gleder seg til neste ferie, er for meg helt uforståelig. Det skal ikke være en nedtur å gå på jobb. Jobb er jo noe de aller fleste av oss bruker mesteparten av livet på, så hvorfor ikke gjøre noe man elsker? For meg er de som tar den største risikoen, de som opplever en nedtur når de er tilbake på jobb etter ferien. De risikerer å brenne bort hele livet og ende opp som gamle og bitre over at de ikke tok en sjanse. Men hva vet jeg. Kanskje det er mange som får den samme følelsen av å se på «Hotel Cesær» som vi gjør av å hoppe? avslutter Espen.