En feil kan bety døden

– Følelsen når du står på toppen av et flere tusen meter høyt fjell og skal om noen sekunder kaste deg utenfor, er vanskelig å beskrive. Hele kroppen stritter imot. Det er bare en handling som er feil. Kroppen sier egentlig nei, forteller Espen Fadnes.

–Men du kaster deg utenfor allikevel?

– Ja, selvfølgelig.

Espen Fadnes er en av verdens fremste utøvere innen ekstremsporten vingedraktflyging og er en av hovedpersonene i den nye nettserien «The Perfect Flight».

Sammen med en annen helt innen sporten, Jokke Sommer, følges de to utøverne verden over for å utføre det ene sinnssyke hoppet etter det andre.

Med intet annet enn en vingedrakt på kroppen og fallskjerm på ryggen, er ingen bygning for høy eller fjell for bratt for de to.

Vi får blant annet se gutta suse over Jesus-statuen i Rio de Janeiro, kaste seg utenfor Bangkoks høyeste bygning og fly nedover de Franske alpene.

Så kan man heller stille seg selv spørsmålet: Hvorfor vil noen holde på med dette?

– Den mestringsfølelsen du får ved å fly med vingedrakt i over 200 kilometer i timen noen meter over bakken er ubeskrivelig. Du har på en måte total kontroll på alt i den korte stunden det varer, sier Espen.

– Litt «rusa på livet»-mentalitet?

– Hehe. Ikke helt rusa på livet, men ruset på en utrolig selvfølelse. Jeg tipper det er den samme følelsen Skavlan får etter å ha gjort et utrolig bra program, bare ganget med tusen. Sporten vi driver med er umenneskelig. Det skal ikke gå an å gjøre det vi gjør, men allikevel så får vi det til. Det er den følelsen du får når du står på bakken etter et hopp som gjør alt slitet verdt det, forklarer moldegutten.

En pingpongverden

Ja, for det å kaste seg utenfor en fjelltopp med hodet først er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro.

Der tillatelser er mulig å oppdrive må det søkes og fylles ut papirarbeid. Andre ganger er det bare å komme seg til toppen av hoppunktet. Faktisk kan Espen fortelle at et hopp består cirka av 99 prosent forberedelser og planleggin. Bare 1 prosent er selve hoppet.

– Alle basehoppere er for eksempel gode til å sy. Vi må konstant sjekke at alt utstyret er i orden, og da er det ofte lettere å fikse ting selv. Før jeg hopper må alt være perfekt. For å kunne trosse den handlingen som føles så feil, må alt være på plass. Fra sko, klær, kamera og drakt. Alt må være i orden. Det gir deg en indre ro og trygghet som gjør at du får et godt hopp. Prosessen opp til hoppet er utrolig viktig, fastslår Espen.

«Wingman» Jokke Sommer er helt enig.

-Hoppet i seg selv varer jo bare i 1–2 minutter. Med andre ord er hoppet en veldig liten del av hva vi driver med, selv om det er kjernen av hva vi driver med. Det er kanskje ikke så mange klar over, sier han.

Ja, for hvem er egentlig disse guttene og jentene som driver med dette? Er det adrenalinjunkies som kun er på jakt etter neste rus?

– Vår hverdag er utrolig kontrastfylt. En utrolig pingpongverden. Jeg kan gå fra å spise middag til en time senere å hoppe ut av et helikopter flere tusen meter over bakken. Når jeg lander igjen er jeg på Facebook en halvtime senere. Det er jo helt sykt, humrer Jokke.

– Hva har du å si til dem som mener dere er egoistiske risikojagende bajaser?

– Nå bryr jeg meg særdeles lite om hva andre tenker om meg, men jeg til dem vil jeg bare si at de har totalt misforstått hva vi driver med. Er du gal i denne sporten her er du død innen 2–3 år, det kan jeg garantere deg. Forskjellen mellom liv og død er så minimal at du har ikke råd til å gjøre feil. Personlig tror jeg at det dårlige ryktet kommer nettopp fra alle disse gærningene som har sett oss på TV og tror at det er galskap vi holder på med. Så prøver de seg og da går det galt. Denne idretten gjør at du får et helt annet perspektiv på livet. Du lærer deg å leve i nuet. I mine øyne har samfunnet blitt et evig jag etter hvor gammel du blir. Men det tallet er ikke verdt så mye om du ikke når det. Derfor prøver jeg å fylle livet mitt med mest mulig opplevelser, nye mennesker og kulturer. Jeg vil utforske jorden mens jeg enda kan, mener Jokke.

Espen er enig i Jokkes syn på dem som lokkes til sporten på feil grunnlag.

– Det er ikke rom for å være gæren, da varer du ikke lenge. Selvfølgelig er det noen som er villere enn andre i sporten, men de fleste har en ingeniørs tilnærming til hva de driver med. Bajaser slutter raskt eller så dør de i ulykker. De starter som oftest med drøye og ville stunts, men så kommer plutselig frykten og angsten som en kanonkule og da er det stopp.

– Men man må jo være litt gæren for å gjøre det dere driver med?

– Jo, selvfølgelig, men det er en kalkulert risiko. Jeg gjør alltid en vurdering før et hopp. Det har jeg alltid gjort.

– Så dere har kontroll selv 250 kilometer i timen?

– Man har aldri 100 prosent kontroll, men har man noen gang det? Det er jo det som er kjernen i hvorfor vi holder på med dette. Formel-1, basehopping, skikjøring, har vi noensinne kontroll? Det er jo det som gjør vingedraktflyvning og andre ekstremsporter så interessant og fascinerende, mener Espen.

– Så hva sier mor og far om at dere driver på med dette? Er de mentalt forberedt på at det kan komme en telefon med dødsbudskapet?

– Mine foreldre er stolte over hva jeg har klart å oppnå og min karriere, men de lever jo så klart med en konstant frykt for at det skal skje noe galt. Det er ikke en kul følelse å vite at du kanskje gir foreldrene dine lavere livskvalitet på grunn av hva du holder på med. Men jeg har hatt «praten» med dem og laget en for og imot-liste. Det er dette som gjør meg lykkelig og det har de akseptert, forteller Jokke åpenhjertig.

Espen har også prøvd å forklare det «evige» suget om det perfekte hoppet til sine foreldre.

– Nei, de er nok ikke forberedt på en slik telefon, men det er vel ingen? Det er jo selvfølgelig ikke noe hyggelig for dem at jeg holder på med dette her og at jeg utsetter meg selv for livsfare. Det er det jo ingen foreldre som vil at barna deres skal gjøre, men det går vel for foreldre som har barn som kjemper i krig også. At de muligens har nedsatt livskvalitet på grunn av hva jeg driver med er ikke alltid like gøy å tenke på. De vet heldigvis at jeg alltid tar en vurdering før et hopp. Går noe galt i sporten, er jeg alltid rask på å gi dem beskjed om at ikke var meg, så de slipper å bekymre seg og leve i uvissheten.

– Hva sier kjæresten da?

– Hun er ekstremskikjører, så det der går begge veier. Hehe. Nei, vi stoler på hverandre og at vi vil ta de rette avgjørelsene. Det å ta en risiko er lik uansett.

Dødsulykker

Alvorlige ulykker og dødsulykker er uheldigvis ikke uvanlig innen vingedraktflyging, og senest i begynnelsen av oktober forekom det en dødsulykke under verdensmesterskapet som ble arrangert i Kina.

Under et prøvehopp falt ungareren Victor Kovats i døden. Man tror at Kovats fikk problemer med fallskjermen.

– Det er alltids tragisk når slike ulykker skjer og det går jo selvfølgelig inn på deg. Det setter ting utrolig i perspektiv, sier Jokke.

– Noe av det som var mest skummelt med den ulykken, var at Vic var en av de beste innen sporten. Dessverre viser den bare at det menneskelig å gjøre feil, noe man ikke har råd til å gjøre i ekstremsport. Dessverre er ikke vi mennesker perfekte, og med Vic kan det ha vært feil planlegging som kostet han livet. Det setter helt klart sporten i perspektiv og understreker viktigheten av sikkerheten, mener Espen, som selv deltok i konkurransen.

Selv har de begge opplevd situasjoner der det kunne ha gått virkelig ille.

Espens fallskjerm åpnet seg feil vei en gang han hoppet utenfor en fjelltopp sør for Trondheim.

Jokke forteller at han ved to tilfeller trodde det hele var over. Den ene gangen skyldtes det dårlig forberedelser, mens den andre gangen skyldtes det en vågal manøvrering i luften.

– Slike situasjoner gjør deg til en bedre hopper. Du tar deg selv i nakken og gjør ikke den feilen en gang til. I mitt tilfelle kunne det vært unngått med mer nøysomhet. Jeg var nok litt vill før, men har blitt mer kontrollert de siste årene, innrømmer Jokke.

– Er dere fryktløse?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg tar imot frykt med åpne armer. Det er en viktig følelse og din beste venn før et hopp. Frykt gjør at du ikke tar for store sjanser og samme hvor jævlig frykt kan få føles, så er jeg glad i den følelsen. Den gjør at jeg dobbeltsjekker at alt er i orden før jeg setter i gang, forklarer Espen.

– Om du hadde visst hvor ofte jeg stiller meg selv spørsmålet om hvorfor jeg har dette som jobb før jeg hopper, hadde du ikke trodde på meg. Jeg står der på toppen og tenker: «hvor mye hadde jeg ikke gitt for å sitte foran peisen med en kopp kakao nå». Hehe. Men frykt er en sunn følelse. Den gjør at du holder fokus. Er du uredd, så sklir det ut. De beste gutta innen sporten, er de som er mest redd, vil nå jeg mene, sier Jokke lattermildt.

Dytter stadig grenser

Men som mye annen ekstremsport har vingedraktflyging vokst enormt de siste årene. Både Espen og Jokke forteller gledelig at de kan takke internett, og spesielt YouTube, for sin noe spesielle arbeidsplass.

Med et kamera på hjelmen tok det ikke lang tid før deres vågale hobby var en fulltidsjobb med flere millioner visninger på internett.

Jokke er nå sponset av Red Bull og tjener gode penger på filmer og reklameoppdrag. Espen på sin side gjør mye konkurranser, der målet er å fly en bane på raskest tid.

Hastigheter på opp mot 260 kilometer i timen er ikke uvanlig og utøverne presser stadig grenser.

Men det er dette stadige jaget etter nye rekorder begge de to norske karene er redde for skal gjøre sporten enda mer utrygg.

– Jeg elsker å gjøre stunts i luften og ikke nødvendigvis kjøre raskest. Om du ikke bryr deg om plassering, hva er poenget å delta? En annen grunn til at jeg ikke deltar i konkurranser er at jeg ikke er så god på å være rask.Dessuten blir ting fort farlig i slike konkurranser. Om du i tillegg til alt det andre, har et press på deg om å vinne, ja da skjer det ulykker. Fokuset skifter over på å være raskest. Reglene burde endres og det burde utføres flere testhopp før konkurransen starter, mener Jokke.

Espen er enig.

– Mange i miljøet vil gjøre ting tryggere, og da spesielt konkurranser. Dessverre er det slik at publikums forventning gjør at grensene dyttes hele tiden. Om jeg lager en video der jeg flyr i luften og gjør noen vanskelige svinger, får den kanskje fem tusen treff på YouTube. Lager jeg en video der jeg flyr to meter over bakken får den fem millioner treff på YouTube. Det er et paradoks at publikum forventer galskap, mens utøverne vil gjøre det tryggere. Den indre justisen i miljøet applauderer ikke risiko. Skjer det for mange ulykker, vil folk slutte å hoppe. Da er det ikke gøy lenger. Dessuten vil også sponsorer trekke seg. Ingen vil forbindes med dødsulykker. Så det finnes helt klart en grense og endringer kommer. Sporten er i en utrolig vekst og har et stort potensial. Jeg tror det er fullt mulig å beholde det spektakulære, men samtidig luke vekk de små marginene, slår Espen fast.

Men til tross for at de stirrer døden i hvitøyet hver eneste dag kan verken Jokke eller Espen se for seg å gjøre noe annet i livet.

– For meg handler det om å leve. Livet er ikke et tall på hvor gammel du blir, men hva du har gjort og opplevd. Å sitte stille gjør meg rastløs. Det er altfor mye på denne planeten jeg har lyst til å se og gjøre, før jeg gir meg. For meg virker det helt fjernt å måtte vente til jeg er pensjonert for å få lov til å gjøre det jeg vil. At 18-åringer skal begynne å tenke på pensjon er jo helt fjern i min verden. Det er bare å leve, oppfordrer Jokke til.

– Basehopping og vingedraktflyging er en del av meg og min identitet. Det høres kanskje teit ut, men det er en stor del av hva jeg er. Folk klatrer jo til de er langt over 70 år, og det jeg holder på med sitter mest i hodet. Heldigvis trenger du heller ikke å være i så god fysisk form for å hoppe, så jeg kommer nok til å holde på med dette livet ut, humrer Espen.

Jakten på den perfekte flygingen vil nok aldri være over for de to.

«The Perfect Flight» har premiere søndag på VGTV og EpicTV.