Derfor er hun ikke i VM-studio

– For en gangs skyld har vi klart å planlegge tidlig. Vi har faktisk bestilt mat. Det er outsourcet. Vi vet at vi har bord, og vi vet at vi har duker. Vi har faktisk gjort en del ting som gjør at jeg vet at det kommer til å gå bra, forteller Ingerid Stenvold (48).

Datterens konfirmasjon er nemlig midt under fotball-VM, lørdag 13. juni. 

NRK-profilen skal lede VM-sendingene og deler på oppgaven med kollega Eirik Fure.

Se video: Trygve Bennetsen har en klar formening om hvem i VM-troppen som kunne vært hans stylist (artikkelen fortsetter under videoen).

Hun har heldigvis klart å få fri når datteren konfirmeres, men skal på jobb både dagen før og etter.

– Det blir kjempestas! Det blir veldig gøy, sier hun om konfirmasjonen.

At den store dagen kommer midt i mesterskapet, tar hun med stoisk ro.

– Akkurat dét stresser meg faktisk ikke, jeg har visst om dette lenge. 

Også egen 49-årsdag, den 20. juni, kommer midt under VM. Den skal feires – om enn i en annens fest.

– Vi skal i bryllup til en venninne, så det blir feiring, konstaterer hun og ler.

Med konfirmasjon, turnus, lange sendinger og et VM som varer i fem og en halv uke, er hun avhengig av at flere drar lasset. En stor del av æren for at hun kan senke skuldrene, gir hun ektemannen Torkel.

– Jeg har en snill, handlekraftig og tålmodig mann. Jeg er veldig, veldig heldig, bekrefter hun med et varmt smil.

Idrettsjenta

TV-profilen vokste opp i Finnfjordbotn i Troms som yngst av fire søsken – med tre eldre brødre foran seg. Hjemme handlet det meste om idrett.

– Alle drev med idrett. Det var vel egentlig det vi gjorde.

Faren var norsk- og historielektor ved den videregående skolen like ved der familien bodde, og en sentral drivkraft i det lokale idrettslaget. Moren jobbet som bibliotekar, men var også hjemme i flere år da barna var små.

Oppveksten beskriver Ingerid som en klassisk 70- og 80-tallsoppvekst.

– Det var veldig lite dulling. Vi var mye ute alene, og så ble vi ropt inn når det var mat.

Med tre eldre brødre var det bare å prøve å henge med.

– Jeg halset etter dem. Jeg var med på alt; fotball, friidrett, orientering og ski.

Hun spilte fotball på guttelaget og hatet skjørt.

– Det er jo ikke lov å si guttejente lenger, men jeg var nok definitivt det. Jeg ble ikke behandlet annerledes fordi jeg var jente; jeg gjorde egentlig bare de samme tingene som brødrene mine. Mamma, som hadde gledet seg over å få en jente, fikk kanskje ikke helt den jenta hun hadde sett for seg siden jeg nektet å gå i skjørt og kjoler.

Unge Ingerid drømte om å bli skiløper, fotballspiller eller kanskje lærer, som faren. Etter hvert ble også medisin en mulig vei.

– Hadde jeg begynt å studere rett etter videregående, hadde jeg nok begynt på medisinstudiet, forteller hun.

På hjemmebane vokste hun opp med at det å gjøre det bra på skolen, nærmest var en selvfølge.

– Eldstebroren min satte en standard, og så måtte vi andre bare følge opp. Det var ikke noe «oi, så flinke dere er». Det var bare vanlig. Jeg har forsøkt å være litt flinkere til å rose mine egne barn, selv om jeg vet at det ikke var vondt ment av mine foreldre. Det var bare sånn det var da, forklarer hun.

Ferdig med sport

Ingerid var ikke bare skoleflink, hun ble også tatt ut til juniorlandslaget i langrenn, men etter et par år der satt en kranglete rygg en stopper for karrieren.

– Det er en rygg som går helt fint å leve med som et vanlig menneske, men det var vanskelig å være toppidrettsutøver.

Da hun la opp, var hun lei. Ikke bare av skader, men av hele idrettslivet.

– Jeg var kjempelei alt som hadde med sport å gjøre.

Journalistikken ble en vei ut – og samtidig en vei inn i noe som rommet mer enn én interesse.

– Jeg var interessert i fryktelig mye forskjellig. Det fine med journalistikken er at du ikke trenger å velge én retning og du kan prøve ulike ting, sier hun.

Etter studiene startet hun å jobbe i NRK Troms i Tromsø. For Ingerid ble distriktskontoret en trygg og god skole. Oslo virket stort og overveldende. I Tromsø følte hun seg hjemme.

– Jeg følte meg veldig liten her, sier hun og nikker ut vinduet mot Oslos gater.

Men også dette skulle endre seg – nesten tilfeldig. Ingerid hadde gått live fra noen av Tromsø ILs fotballkamper på Alfheim stadion, som nå heter Romssa Arena. Da det dukket opp et vikariat i NRK-sporten i Oslo, ble hun spurt om å komme på audition.

– Jeg fikk et årsvikariat som programleder. Da tenkte jeg: «OK, det er jo en mulighet». Jeg måtte jobbe med sport, men det fikk jeg tåle, forteller hun med et smil, før hun utdyper: 

– TV-faget og programledelse var nytt, men i sporten kjente jeg at jeg følte meg hjemme. 

Pustepause

Ingerid, som til vanlig jobber med nyheter, vet godt hvor tungt nyhetsbildet kan føles, både for dem som følger med, og dem som jobber med det hver dag.

Derfor tror hun sommerens verdensmesterskap kommer til å handle om mer enn bare fotball.

– Du kan kalle det en virkelighetsflukt, men det trenger vi jo. Det er mange som er slitne av å se på nyhetsbildet, tror hun.

Hun gleder seg til folkefesten, og ikke minst til å lede VM-sendingene.

– Jeg føler meg griseheldig, hvis det er lov å si. Jeg skulle nok ledet dette VM-et enten Norge var med eller ikke, og det hadde vært gøy uansett, men det er jo noe helt spesielt når vi er kvalifisert. Å få være med på det, føles stort.

Hun tror mesterskapet kan bli et nytt minne for mange.

– Vi vet jo ikke om det går 28 år til neste gang, eller om dette blir en vane fremover. Alle sportsinteresserte i Norge husker OL på Lillehammer, og at Norge slo Brasil i VM i 1998. Jeg tror dette blir en opplevelse, og at det blir ganske mye kok i landet og her hjemme. 

Som programleder skal Ingerid være nøktern i studio, men som fotballinteressert nordmann kjenner hun likevel på håpet.

– Vi har jo et fantastisk lag, så alt kan skje – på godt og vondt. Vi har ikke mester-
skapserfaring, det er varmt, og det er mange ting som kan slå inn. Men på den annen side har vi flere av de beste enkeltspillerne. Plutselig kan vi gå til åttendedelsfinale eller kvartfinale, mener hun.

Ingerids topp tre i VM er Frankrike, Spania og Brasil. 

I familien er ikke fotball bare på agendaen i sommer – fotball er en del av familien året rundt. Ektemannen er interessert, og begge døtrene spiller flere ganger i uken.

– De synes nok det er artig at jeg jobber med VM i sommer, uten at de snakker så mye om det.

Hun er likevel ganske sikker på at ikke barna synes dette er det mest spennende hun har gjort.

– Sport slår nok nyheter, men deltagelsen min i «NRK Superkrim» troner nok fortsatt øverst.