Takker Karoline for støtten: – Det har ikke vært enkle år

Tiden etter at Daniel-André Tande (32) la opp som toppidrettsutøver, har ikke vært enkel. Drømmen om VM i Trondheim og OL i Milano Cortina ble stående som uforløste kapitler. Alt på grunn av det skjebnesvangre fallet i Planica i 2021 – et fall som delte livet hans i et før og et etter.

– Jeg husker ingenting fra selve fallet eller dagene i forkant. Det første minnet jeg har, er at jeg ligger på sykehuset i Slovenia. Dagene etterpå er jeg usikker på om jeg faktisk husker noe, eller om jeg bare husker det som er blitt fortalt meg av dem som var der, forteller Daniel-André.

Skrekkbildene av den filleristede kroppen nederst i hoppbakken fikk en hel idrettsnasjon til å holde pusten. «Mesternes mester»-profilen var klinisk død imellom tre og fem minutter før redningsmannskapene fikk hjertet i gang igjen.

– Jeg tror ikke på englevakt. Jeg har vært på den andre siden, og det var ikke noe annet enn bekmørkt, dessverre, sier han nøkternt.

Mellom liv og personlighet

Skadene var omfattende. To brudd i kragebenet, et pulverisert område rundt, en punktert lunge – og fire hjerneblødninger. Det var de som skapte størst frykt. I fire døgn lå han i kunstig koma.

– Det var de såkalte mikroblødningene inne i selve hjernen de var mest redde for. Den ene lå i området som styrer personligheten. Jeg kunne ha våknet som en annen person.

Selv har han studert skrekkfallet med en barnlig iver i ettertid. Han kan lattermildt fortelle at det var nettopp de verste fallene i hoppsporten de studerte som barn på YouTube.

– Noe av det første jeg husker da jeg våknet, var at jeg var fryktelig stolt over å ha en sånn video liggende på YouTube, flirer han, med den karakteristiske galgenhumoren.

Etter å ha studert sitt eget skrekkfall en rekke ganger i ettertid, har han kommet til en nesten teknisk konklusjon:

– Essensielt i skihopping som ung er turntrening. Det handler om kroppskontroll og rotasjon når uhellet først er ute. Ifølge YouTube-videoen valgte jeg riktig strategi i falløyeblikket. Som på intuisjon. Det kunne faktisk ikke gått bedre enn det gjorde.

Les også: «Mesternes mester»-Edvald om familielivet

Frykten tok gleden

At Daniel sitter ved bassengkanten i idylliske Costa Brava som deltager i «Mesternes mester», er ingen selvfølge. Livet kunne tatt en helt annen retning. Likevel var det noe som aldri ble helt det samme igjen.

Skrekkfallet i Planica ble starten på slutten. Av ren stahet – og enorm viljestyrke – vant han verdenscuprennet i Holmenkollen året etter. Men inni ham hadde noe flyttet på seg.

– Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å legge opp. Frykten for å hoppe ble større enn gleden ved å hoppe. Sperrene som satt igjen etter fallet, var så store at jeg visste jeg ikke kunne komme forbi dem. Da var det ikke noe vits i å fortsette.

Han sier det lavmælt. Uten bitterhet, men med en erkjennelse som sitter dypt. Drømmen han hadde jaget siden han som toåring fulgte storebroren til hoppbakken for første gang, lå i grus. Daniel måtte finne en ny vei.

– Det har ikke vært enkle år, mye fordi jeg ikke følte meg ferdig. Jeg har brukt tid på å finne ut hva som er opp og ned. Jeg har identifisert meg som skihopper hele livet – og plutselig skal man bli voksen og få seg en voksenjobb.

Han smiler når han sier det, men under smilet ligger det en sårhet. En strålende karriere med OL-gull, fire VM-gull og åtte verdenscupseire var over. Applausen stilnet. Stillheten etterpå kan være brutal.

Jakten på ny mening har tatt tid.

– Det har kommet seg litt etter litt. Jeg har begynt å studere og prøvd å komme meg sakte, men sikkert inn i en mer normal hverdag.

Les også: Emil fra «Mesternes mester»: – Jeg klarte ikke å røre kroppen

Kjærligheten som anker

Kort tid etter at vi møtte Daniel under «Mesternes mester»-innspillingen i Spania, ble han ansatt som trener for det amerikanske kontinentalcuplaget i hopp. En ny rolle. Et nytt ståsted. Fortsatt tett på sporten – men med begge bena trygt plantet på bakken.

Samboeren Karoline Lobben har vært en uvurderlig støttespiller i overgangen.

– Hun har vært utrolig tålmodig – og utfordret meg de gangene jeg trengte det, selv om jeg selv ikke hadde lyst. Der har hun vært helt strålende.

Når identiteten vakler, betyr det alt å ha noen som står støtt.

Les også: Isabelle Pedersen åpner opp om diagnosen

Ni liv

Daniel-André har blitt testet mer enn de fleste. Han mistet lillebroren Håkon i 2017. Han har kjempet mot sykdom og skader. Han måtte avslutte karrieren etter skrekkfallet i Planica. 

Det de færreste vet, er at han også har blitt påkjørt to ganger. Da han gikk i syvende klasse, kunne det gått alvorlig galt da han passerte et fotgjengerfelt på sykkel.

– Det skal man jo egentlig ikke gjøre. Det endte med at jeg ble påkjørt fra siden i nærmere 60 kilometer i timen. Jeg fløy ti meter og landet på asfalten. Eneste grunnen til at jeg overlevde, var at jeg brukte sykkelhjelm. Jeg landet ganske likt den gangen, som da jeg falt i Planica, forteller Daniel.

Motgangen har kommet i bølger gjennom livet. Åpenhet har vært en bevisst strategi – for ham og familien. Å sette ord på det som gjør vondt, i stedet for å skyve det under teppet.

Men både før og etter motgangen har han hatt et tydelig livsprinsipp:

– Jeg har alltid vært et menneske som nyter hver dag – og kanskje gjør jeg det enda litt mer nå. Jeg har aldri vært så fan av å se for langt frem i tid. Ordtaket «Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet», synes jeg beskriver det godt. Det er ofte reisen mot målet man husker – ikke selve målet, sier Daniel.