Åpner opp om ti år yngre Simen: – Først var vi venner
Christine Dancke har stått i stormene – både indre og ytre. I dag finner hun roen blant trærne, tryggheten i familien og styrken i å være seg selv.
– Jeg mener at skogen er livreddende.
Christine Dancke (41) river av en bit av den ferske kanelbolla og ser ut mot de mektige trærne utenfor.
– Det er vitenskapelig bevist at det endrer hjernen. Etter bare noen minutter i skogen begynner hjernen vår å oppføre seg annerledes.
Men det var ikke før hun fikk sitt første angstanfall at hun virkelig oppdaget naturens kraft.
Hun husker godt fredag 5. februar i 2016. Christine var i Trondheim på jobb da angsten rammet henne så kraftig at hun fryktet at noe var alvorlig galt med henne.
Hun beskriver det som å miste fotfeste, som om kroppen hennes plutselig ikke lenger fungerte som den skulle. Hjertet raste, og tankene spant ut av kontroll.
Googlet redningen
De vonde følelsene satt også i kroppen etter at hun kom hjem til Oslo.
Etter en tur til legen, hvor hun ble forsikret om at kroppen hennes var fysisk frisk, skjønte hun at noe måtte endres.
– Jeg hadde valget: enten fortsette i samme spor og la angsten styre meg, eller finne en måte å ta tilbake kontrollen på.
Christine er vitebegjærlig av natur, så hun googlet hva hun kunne gjøre for å føle seg bedre. Fysisk aktivitet og natur var gjentatte råd.
– Jeg husker den første gangen jeg presset meg selv ut på ski. Jeg var livredd for at hjertet skulle begynne å hamre ukontrollert igjen. Men så skjedde det motsatte – jeg fant en ro jeg ikke hadde kjent på lenge.
Fra det øyeblikket ble naturen hennes redning. Nå rydder hun kalenderen for å komme seg ut på tur, og hun håper å inspirere andre til å gjøre det samme.
På Losby Gods i Lørenskog, et sted som oser av historie og gir rom for å senke skuldrene, møter vi Christine tidlig en mandag formiddag. Vårens varmende solstråler smyger seg gjennom de store vinduene i salongen. Lyden av den knitrende peisen blander seg med den milde duften av kaffe og nystekte bakverk.
Stedet har en egen ro over seg, og for Christine representerer det nettopp den balansen hun alltid søker mellom jobb, familielivet og naturen.
Les også: Truls Svendsen sliter med angst: – Det har skjedd at jeg har gått av scenen
Barndommen på Tårnåsen
NRK-programlederen vokste opp på Tårnåsen i Oppegård kommune (som nå heter Nordre Follo), omgitt av skog, i et hjem preget av humor, samfunnsengasjement og musikk. Foreldrene hennes var åpne mennesker som lot henne utforske verden i hennes eget tempo.
– Jeg bygde hytter i skogen, snekret i kjelleren og var så å si alltid ute. Det er kanskje derfor jeg nå, som voksen, søker tilbake til den følelsen. Naturen har alltid vært et sted der jeg kan puste.
Hun var et barn med sterke meninger og en stor nysgjerrighet for verden. Faren hennes likte å lese avis ved frokostbordet, og det gjerne lenge. Litt for lenge for vesle Christine. Så lenge at hun til slutt lærte seg å lese bokstavene opp-ned som seksåring.
Hjemme diskuterte de samfunnsspørsmål fra tidlig alder. Kanskje var det dette som gjorde at Christine fikk en idé om at hun kunne bli statsminister?
– Jeg trodde oppriktig at jeg kunne bli det. Ikke fordi jeg nødvendigvis var ekstremt politisk aktiv, men fordi jeg mente at jeg kunne gjøre en forskjell, sier hun og ler lavt.
Hun ble valgt inn i kommunestyret i Oppegård for SV som 18-åring, men etter noen år kom hun til den konklusjonen at hun var for utålmodig for politikken.
– Jeg liker at ting skjer raskt, og politikken beveger seg ofte frustrerende sakte. Til slutt innså jeg at jeg kunne bruke stemmen min på andre måter, forteller hun.
Les også: (+) Gutten vår vil ikke gå på skolen. Hva skal vi gjøre?
Gode råd til seg selv
Christine startet sin musikkarriere som rapper, noe som på mange måter ble en tøff skole. Som ung kvinne i hiphop-miljøet ble hun utsatt for mye hets på nett.
– Jeg fikk høre at jeg var talentløs, at jeg burde slutte, at jeg ikke passet inn. Det var skikkelig krevende, deler hun.
Den tøffe kritikken gjorde at Christine bygde opp en mur rundt seg.
– Jeg ble hardere. Jeg trodde det var den eneste måten å overleve på. Men det kostet meg også mye. Jeg mistet en del av kontakten med magefølelsen min.
Hvis Christine kunne reist tilbake i tid og snakket med seg selv som ungdom, ville hun gitt den unge jenta noen viktige råd.
– Jeg ville fortalt henne at hun ikke trengte å være så hard mot seg selv. At det er greit å ikke alltid passe inn, og at det som føles vanskelig nå, en dag vil bli en av hennes største styrker, poengterer hun tankefullt.
Det at hun som barn og ungdom alltid hadde sterke meninger, velger hun å se på både som en gave og en utfordring.
– Jeg var alltid engasjert, alltid i diskusjon. Jeg skulle forandre verden, og jeg trodde jeg måtte gjøre det alene. Jeg skulle gjerne fortalt henne at det er lov å be om hjelp, og at det ikke gjør deg svak, men sterk.
41-åringen tenker ofte på hvordan hennes yngre jeg ville reagert på å se hvor hun er i dag.
– Jeg tror hun hadde vært stolt, men også litt overrasket over retningen livet tok. Jeg tror ikke 12-årige Christine så for seg at kampen mot selvbildet skulle oppta så stor del av livet.
Les også: Ida Nysæter Rasch holder barnas navn hemmelig og deler aldri bilder av dem
Frykt for å bli avvist
Selv om Christine fremstår som trygg og selvsikker, har hun som mange andre hatt sitt å stri med når det kommer til å tro på seg selv.
– Jeg har alltid hatt en grunnleggende frykt for å bli avvist. Jeg har ofte følt at jeg må bevise noe for å ha en plass, både i jobben min og i livet generelt, deler hun ærlig.
Dette innebar blant annet mange år på et ekstremt selvkritisk nivå, hvor hun hadde en tendens til å analysere seg selv i hjel på noen områder i livet.
– Jeg kunne gå i loop i hodet mitt om jeg sa noe feil, om jeg var for mye, for lite, for skarp, for mild … Det var utmattende.
Gjennom terapi og arbeid med seg selv, har hun lært å gi mer slipp på de destruktive tankene som preget privatpersonen Christine.
– Det tok meg lang tid å skjønne at jeg ikke er for mye. Jeg er akkurat passe. Og det gjelder jo egentlig for alle. Vi bruker altfor mye tid på å vurdere oss selv gjennom andres øyne, når vi egentlig bare burde leve og gjøre det vi har lyst til, utdyper hun.
Christine har også erfart at selvbilde og selvtillit ofte bygges opp gjennom handlinger.
– Det er en klisjé, men det funker: Jo mer du utfordrer deg selv og tør å stå i ting, desto tryggere blir du. Jeg er fortsatt en person som kan tvile, men jeg lar det ikke styre meg lenger.
Les også: (+) Da vi hadde vært sammen i tre år, sa han noe jeg aldri kommer til å glemme
Stjerner i kamp
Christine har en mangefasettert bakgrunn med bachelor i psykologi, en fitnessutdanning på Idrettshøyskolen og en master i sosiologi. Hun driver produksjonsselskapet Vrang Produksjon, og mange kjenner henne som programleder i P3 for «Christine». I 2019 bestemte hun seg for å lage podkasten «Noia» om angst. Da innledet hun første sending med å si «ifølge Rådet for psykisk helse får 30 prosent av befolkningen en angstlidelse i løpet av livet».
Gjennom podkasten forsøkte hun å skape et oppslagsverk for personer med angst og deres pårørende. I løpet av kort tid ble podkasten en av landets mest populære. Senere har hun vært en del av flere store TV-produksjoner, og hennes rolle som dommer i «Stjernekamp», som tidligere i år gikk på NRK, er en av de mest profilerte.
– Jeg elsker «Stjernekamp»! Det er en drømmejobb for meg fordi jeg får kombinert musikkekspertisen min med formidling. Jeg sitter der og analyserer låtene uansett, så det er jo helt fantastisk å få betalt for det, meddeler hun med et smil.
Hun er kjent for å være en ærlig og engasjert dommer, men har også fått kritikk for å være streng.
– Det kommer fra kjærlighet til musikken. Jeg vil at deltagerne skal få de beste rådene, så de kan vokse, forklarer hun.
Les også: Kim Wigaard fikk nei av «Stjernekamp» 11 ganger
Nasjonalromantisk
Christine har aldri eid en bunad, men i forbindelse med dette intervjuet fikk hun prøve en fantasistakk for første gang.
– Jeg følte meg nesten litt utro mot meg selv, men samtidig – det var jo fint, da! Jeg har alltid tenkt at bunad er dyrt og upraktisk, men hver 17. mai angrer jeg litt på at jeg ikke har en.
Selv om den tidligere rapperen trives best i baggy jeans og hettegenser, innrømmer hun at hun har en nasjonalromantisk side.
– Det er jo veldig lett å være nasjonalromantisk når man bor i Norge. Naturen er fantastisk, og vi har så mange flotte steder. Jeg drar heller på ferie i Norge enn til utlandet. Det er noe med de norske fjellene, skogene og fjordene som bare føles som hjemme.
For Christine handler bunad ikke bare om tradisjon, men også om fellesskap og historie.
– Jeg liker tanken på at bunaden er noe man arver og bærer videre, men jeg er jo ikke så tradisjonell av meg. Kanskje det er derfor jeg ikke har investert i en ennå, tror hun.
Morsrollen
Det var ikke en selvfølge at Christine skulle bli mor. Hun har en sjelden, medfødt tilstand der hun mangler halvparten av de kvinnelige reproduktive organene, noe som gjorde graviditeten både overraskende og komplisert.
– Jeg trodde aldri at jeg kunne få barn. Så da jeg plutselig satt der med en positiv test, var det en overveldende følelse. Jeg var glad, men også redd, deler hun før hun kjapt legger til:
– Ikke gjør noen stor greie ut av dette, da, kroppen ordnet det jo selv likevel.
Svangerskapet var preget av komplikasjoner, og hun fikk svangerskapsforgiftning mot slutten.
– Det var en intens periode, og fødselen endte med akutt keisersnitt. Jeg var mest redd for at hun ikke skulle ha det bra. Men da de løftet henne opp og jeg hørte henne skrike, var det som om alt annet forsvant, beskriver hun.
Dattera fylte nylig tre år og bærer navnet Vilje.
– Vi sa til oss selv: Vil hun komme, så kommer hun. Det gjorde hun, derfor måtte navnet bli Vilje.
Mammarollen har endret henne på måter hun ikke kunne forutse.
– Jeg trodde jeg var et strukturert menneske før, men nå har jeg skjønt at jeg ikke ante hva logistikk egentlig var, erkjenner hun lattermildt.
Men viktigst av alt har det å få barn, gjort at hun har fått et annet perspektiv på seg selv.
– Før var jeg mye hardere mot meg selv. Nå har jeg et annet blikk. Jeg vil at dattera mi skal vokse opp med en mor som er trygg på seg selv, som viser at det er greit å ikke være perfekt. At vi alle er gode nok, akkurat som vi er, poengterer hun.
Samboeren Simen Bergseth
Midt i alt dette har hun hatt en støttespiller i Simon Bergseth (31), samboeren hennes gjennom over ti år.
– Vi møttes på festival. Først var vi venner, så utviklet det seg sakte, men sikkert. Jeg tror noe av grunnen til at vi fungerer så godt sammen, er at vi har en så naturlig dynamikk. Vi bare liker å henge sammen.
Felles for paret er den sterke lidenskapen for musikk, og det har vært – og er – en viktig del av forholdet deres.
– Jeg elsker at vi kan sitte i sofaen, høre på en ny låt og nerde over produksjonen. Eller dra på konserter sammen og bare oppleve musikk på nært hold. Det er så fint å dele den gleden med noen.
5. mars i år fylte programlederen 41 år. Milepælen i fjor var ikke noe å grue seg til. Tvert imot – hun elsker å bli eldre.
– Jeg har aldri forstått hvorfor folk har så mye angst for det. Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har det nå, slår hun fast.
Godt å bli eldre
Hun beskriver 40-årene så langt som en tid hvor hun endelig føler seg trygg i seg selv.
– Jeg vet hvem jeg er, hva jeg liker og hva jeg ikke gidder mer av. Jeg stresser ikke med ting på samme måte, og jeg orker ikke lenger å bruke energi på ting eller folk som ikke gir meg noe. Det er en skikkelig befrielse!
Christine har bestemt seg for at i denne fasen av livet er det styrke og sunnhet som skal være i fokus.
– Jeg har en liten plan om å være på mitt aller diggeste når jeg fyller 50. Ikke nødvendigvis i en sånn klassisk «samfunnsideal»-måte, men i min egen versjon av det. Å være sterk, frisk og glad. Å føle seg bra handler jo ikke om rynker eller fasong, det handler om hvordan man har det i egen kropp.
Trening er en stor del av livet hennes, men ikke på en måte som handler om press.
– Jeg elsker å trene, men jeg elsker det fordi jeg vet hva det gjør for hodet mitt. Jeg blir rett og slett et bedre menneske av det, opplyser hun med et stort smil.
Etter fødselen synes hun det var krevende å finne balansen mellom morsrollen, jobb og egenomsorg. Selv om hun tidligere var svært aktiv og jobber som treningsinstruktør, innrømmer hun at det tok tid å komme tilbake til treningen etter at hun ble mamma.
– Jeg trodde jeg skulle være tilbake på trening mye raskere, men sannheten er at det tok tid å finne både motivasjon og energi.
Hun har også kjent på forventningspresset rundt det å «komme i form igjen», men understreker at det for henne har vært viktigst å lytte til kroppen.
– Jeg har vært nødt til å akseptere at kroppen min har endret seg, og det er faktisk helt greit. Den har tross alt gjort en utrolig jobb!
Bekymret over verden
Christine er utdannet sosiolog, og samfunnsforståelse er en viktig del av henne. Hun følger nøye med på verdenssituasjonen, og det hun ser, bekymrer henne.
– Verden føles uforutsigbar nå. Kriger, økonomisk uro, polarisering – det er mye som føles tungt. Jeg merker at jeg bekymrer meg mer for fremtiden nå enn jeg gjorde før, kanskje fordi jeg har fått barn. Plutselig blir alt mye mer konkret.
Hun reflekterer over hvordan teknologi og sosiale medier forsterker motsetningene i samfunnet.
– Vi er så utrolig raske til å dømme hverandre. Alt er svart-hvitt. Det gjør noe med oss som mennesker. Jeg skulle ønske vi var flinkere til å snakke sammen og lytte, i stedet for å rope høyest.
Likevel er hun optimistisk på vegne av de unge.
– Jeg har tro på at vi kan snu ting, men det krever at vi lærer oss å tenke mer nyansert, påpeker hun, før hun tar sats på ny:
– Jeg ser det på unge mennesker rundt meg. De er engasjerte, de vil noe. Vi må bare gi dem verktøyene til å forstå verden på en litt klokere måte, understreker hun bestemt.
Til tross for usikkerheten i verden, nekter hun å miste troen på det mellommenneskelige.
– Jeg tror at det gode vil seire. Jeg må tro det. Hvis jeg noen gang blir kynisk og slutter å tro på mennesker, hva er da poenget? sier hun mens de blå øynene gnistrer.
– Jeg vil at dattera mi skal vokse opp i en verden hvor vi løfter hverandre opp, ikke river hverandre ned.
