Da vi hadde vært sammen i tre år, sa han noe jeg aldri kommer til å glemme
I dag ser jeg jo hvor sykt Anders oppførte seg, men da det pågikk, var jeg offer for de sterke følelsene han klarte å plante i meg.
Da jeg ble sammen med Anders, trodde jeg at jeg hadde funnet den rette, og at han var mannen som skulle bli far til barna mine.
Jeg trodde det vi hadde sammen, var ekte, ikke bare dyp kjærlighet og lidenskap, men også vennskap.
Jeg trodde han var en mann som alltid ville beskytte meg, en jeg kunne stole på. Herregud, så feil jeg tok!
Ingen har såret meg og slitt meg ut slik som ham. I flere år var jeg så forvirret over oppførselen hans at jeg ikke klarte å fokusere på noe annet.
Kaoset han skapte i forholdet vårt, tok over hele livet mitt. Helt til den dagen jeg forsto at det var akkurat det han ønsket.
Fantastisk førsteinntrykk
Vi kommer alle i kontakt med mennesker som har forskjellige personlighetsforstyrrelser. Personer som klarer å fremstå som normale, men som mangler empati og evnen til å elske andre enn seg selv.
Personer som kontrollerer andre i destruktive relasjoner – som drives av nettopp det.
Anders var en slik person. Mitt første inntrykk av ham var så udelt positivt at det føles sykt å tenke tilbake på det nå. Han virket så sunn, hyggelig og flink på alle måter.
Det manglet ikke på positive adjektiver når jeg skulle beskrive ham for venninnene mine. Og de mente det samme da de fikk møte ham. Jeg har forstått at dette er typisk.
Det syke og forstyrrede som ligger under overflaten, er noe bare partneren oppdager etter hvert. Derfor er det vanskelig for omgivelsene å forstå hva man går igjennom.
Det første året gikk bra. Sannsynligvis skjedde det da også ting som jeg i dag ville ha reagert på, takket være den erfaringen jeg nå sitter inne med, men på det tidspunktet druknet disse tegnene i nyforelskelsen.
Les også (+) Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!
Forferdelige beskyldninger
Det kom faktisk som et sjokk da han begynte å tråkke på både meg og forholdet vårt. Jeg husker den dagen da han så på meg og kaldt konstaterte:
– Jeg vet faktisk ikke om jeg skal bli eller gå.
Som om det egentlig var ett fett for ham om vi var sammen eller ikke. Da hadde vi vært sammen i litt over ett år. Jeg var rystet over at han kunne si noe slikt. Noe gikk i stykker inni meg. Jeg forsto ingenting.
Da jeg forsøkte å få ham til å forklare hva han mente, begynte han bare å kritisere meg. Jeg var sur og grinete, det var jeg som drev ham til å ville gå.
Og så bare dro han.
Han hadde en leilighet i sentrum av byen, og jeg hadde aldri fått nøkkel dit. Det syntes han ikke det var noen grunn til. Selv hadde han derimot nøkkel til min leilighet og kom og gikk som han ville.
Etter dette ble jeg utsatt for denne «behandlingen» med jevne mellomrom. Det skjedde etter diverse innbilte uretter som var begått mot ham, for eksempel at jeg hadde vært utro, noe som ikke var tilfelle. Eller så var han bare rastløs eller kjedet seg, og fant på en eller annen grunn til å stikke.
Når han dro på den måten, alltid innbilt forurettet, kunne han bli borte i flere uker og svarte heller ikke på telefonen. Første gang han dro slik, var jeg helt fortvilet. Jeg satt hjemme og ventet, men han kom ikke tilbake.
Jeg ringte, men fikk ikke noe svar. Sent den kvelden kjørte jeg hjem til ham. Det lyste i vinduet hans, men det var en ny kode på døren nede, så jeg kom ikke inn.
Jeg sto utenfor og ringte ham igjen og igjen. Til slutt så jeg en kvinne i vinduet hans. Jeg kjørte hjem, syk av forvirring og fortvilelse.
Det gikk to uker før han ringte. Jeg burde nok ha skjelt ham ut eller avvist anropet. Men jeg følte meg så glad og lettet over å høre stemmen hans at jeg lot ham komme inn i livet mitt igjen.
Da jeg spurte om kvinnen jeg hadde sett i vinduet, hevet han bare på øyebrynene på en måte som sa: «Skal du virkelig begynne å krangle med en gang?» Jeg ble redd for at han skulle stikke av gårde igjen, så jeg sa ikke mer.
Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter
Ville redde alt med kjærlighet
Dette ble etter hvert typisk for forholdet. Anders behøvde ikke følge en eneste regel eller ta noen hensyn. Selv skulle jeg derimot stå klar så snart han ville noe. Og jeg klarte ikke annet. Jeg trodde at alt skulle gå seg til og bli normalt etter hvert.
Jeg trodde at jeg ved hjelp av kjærlighet og logikk skulle få ham til å forstå at oppførselen hans var feil og urettferdig. Det var selvfølgelig naivt å tro noe slikt.
Anders brydde seg bare om hva som var rett og galt for ham selv. Og hjertet mitt ble knust, gang på gang.
Da vi hadde vært sammen på denne måten i tre år, og han nok en gang strøk på dør, orket jeg ikke engang å prøve å få tak i ham. Jeg ringte ikke heller, det var jo ingen vits i det.
Jeg visste at han ikke ville svare, eller slippe meg inn i leiligheten. Da han dukket opp igjen denne gangen, sa han noe jeg aldri kommer til å glemme.
– Du elsker meg ikke lenger slik du gjorde!
Det var først etter at han hadde sovnet den kvelden, at det gikk opp for meg hva han egentlig mente.
Han hadde savnet mine desperate forsøk på å nå ham, han savnet min desperasjon og fortvilelse. Det var jo nettopp det han hadde vært ute etter. Det var på den måten han kontrollerte og styrte meg.
Mine venner hadde ikke forstått hva som foregikk. De trodde at vi hadde et lidenskapelig av-og-på-forhold. Men nå begynte jeg å fortelle, og jo mer jeg pratet, jo klarere så jeg at et liv med Anders aldri ville kunne gi meg det normale, trygge livet jeg ønsket meg, for det var ikke det han ville ha.
Det gikk enda noen måneder før jeg klarte å frigjøre meg fra de sterke følelsene han hadde skapt i meg ved hjelp av sin syke oppførsel.
Nå er dette over to år siden, og det eneste positive jeg kan si om årene med Anders, er at jeg er en erfaring rikere på veien videre i livet mitt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
