Chris­ti­an Ingebrigtsen

Chris­ti­an Ingebrigtsen: – Jeg ville bli som pap­pa

Han var søn­nen til pop­hel­ten Stein Ingebrigtsen, men ble mob­bet. Det var driv­kraf­ten som før­te Chris­ti­an Ingebrigtsen ut i ver­den og gjor­de ham til en enda stør­re stjer­ne en fa­ren.

<b>FOR­BIL­DE:</b> Chris­ti­an leg­ger ikke skjul på at pap­pa Stein er et for­bil­de og en in­spi­ra­sjon i li­vet. Her på fis­ke­tur i Nams­os i 1981.
FOR­BIL­DE: Chris­ti­an leg­ger ikke skjul på at pap­pa Stein er et for­bil­de og en in­spi­ra­sjon i li­vet. Her på fis­ke­tur i Nams­os i 1981. Foto: Char­lot­te Wiig
Sist oppdatert

– Jeg hus­ker jeg had­de deg med på tur­ne til Trondheim. Du var fem år kan­skje, sier Stein Ingebrigtsen (75) og kik­ker bort på søn­nen, og for­kla­rer:

– Jeg måt­te ha ham med på spil­le­job­ben, og han sov­net bak sce­nen. Jeg bar ham hjem på nat­ten. Da vi var fer­di­ge med å spille, ble vi stop­pet av po­li­ti­et. De lur­te på hva jeg gjor­de med en li­ten gutt­un­ge midt på nat­ta. Men de så hvem jeg var, da var det greit, min­nes Stein.

– Jeg hus­ker den kvel­den. Jeg lur­te meg ut på sce­nen. Da kun­ne jeg bak­fra se hele ban­det, pap­pa og pub­li­kum. Jeg hus­ker at jeg sov­net bak trom­me­settet, og jeg sov­net lyk­ke­lig den kvel­den. Jeg var vel­dig stolt av pap­pa og ville bli som ham, på alle mu­li­ge må­ter, sier Chris­ti­an Ingebrigtsen (44).

Det kan vi kon­sta­te­re at han har blitt. Iføl­ge Guinness Book of Hit Sing­les er Chris­ti­an, som med­lem av boy­band­grup­pen a1, blant de 500 mest suk­sess­­fulle ar­tis­te­ne i bri­tisk lis­te­his­to­rie. Som so­lo­ar­tist har han top­pet hit­lis­te­ne her hjem­me fle­re gan­ger.

<b>STAS:</b> – Det er kjem­pe­ko­se­lig å spille med pap­pa, sy­nes Chris­ti­an. – Vi spø­ker med at vi har syv tiår med hits. Det er litt gøy. Vi tref­fer et vel­dig bredt pub­li­kum.
STAS: – Det er kjem­pe­ko­se­lig å spille med pap­pa, sy­nes Chris­ti­an. – Vi spø­ker med at vi har syv tiår med hits. Det er litt gøy. Vi tref­fer et vel­dig bredt pub­li­kum. Foto: Char­lot­te Wiig

Team Ingebrigtsen

Stein Ingebrigtsen

Norsk vo­ka­list, gi­ta­rist og låt­skri­ver som slo gjen­nom i 1968.

Chris­ti­an Ingebrigtsen

San­ger, kom­po­nist og låt­skri­ver som slo igjen­nom med den bri­tis­ke pop­grup­pen a1 i 1999. Ak­tuell med sitt før­s­te
al­bum på norsk: Vin­ger.

Had­de det vært opp til pap­pa Stein, skul­le søn­nen holdt seg langt unna mu­sikk­bran­sjen.

Men den gang ei. Både Chris­ti­an og lil­le­bro­ren Martin rakk så vidt opp til pia­no­et da de be­gyn­te å spille. Fa­rens ad­vars­ler gikk åpen­bart ikke inn. På sett og vis la han kan­skje opp til det selv.

For hjem­me på Sig­ge­rud i Nord­re Fol­lo satt 1970-tal­lets sto­re hit­ma­skin og to­barns­far og spil­te og sang sam­men med søn­ne­ne.

– Martin på pia­no, pap­pa på fløy­te og jeg på gi­tar. Vi har gjort kon­ser­ter som «Team Ingebrigtsen», ler Chris­ti­an.

– Helt til det duk­ket opp noen som sprang. Da byt­tet vi til «Ingebrigtsen trio», sier Stein, og sik­ter til fri­id­retts­fami­li­en med sam­me navn.

53 år et­ter at pap­pa de­bu­ter­te med «Langt hår», har de tre fort­satt kon­ser­ter sam­men. Stein kik­ker på eld­ste­søn­nen.

– Vi har et fa­bel­ak­tig godt sam­ar­beid, vi tre.

– Hvor­dan er det å spille med pap­pa?

– Kjem­pe­ko­se­lig. Vi spø­ker med at vi har syv tiår med hits. Det er litt gøy. Vi tref­fer et vel­dig bredt pub­li­kum. Selv om pap­pa ikke er med, spil­ler jeg ofte Lan­de­vei el­ler So­len skin­ner el­ler noe sånt.

Les også: Slik er Marit Bjørgens nye liv

<b>MU­SI­KALSK TRIO:</b> Stein og søn­ne­ne Chris­ti­an og Martin har spilt sam­men i man­ge år un­der nav­net «<span style=font-size:12pt;color:#323130;border:none 1pt;padding:0cm;>Ingebrigtsen trio».</span>
MU­SI­KALSK TRIO: Stein og søn­ne­ne Chris­ti­an og Martin har spilt sam­men i man­ge år un­der nav­net «Ingebrigtsen trio». Foto: Fred­rik Arff

Ble mob­bet

Vi mø­ter dem på Sig­ge­rud, der Chris­ti­an voks­te opp. Her spil­te han hånd­ball og fot­ball, var fot­ball­dom­mer og sprang 60-me­te­ren på 7,2. Det er her hele fa­mi­li­en har del­tatt på dug­na­der, fei­ret run­de da­ger på klubb­hu­set og tatt de før­s­te klun­ke­ne på in­stru­men­te­ne.

Det var også her han had­de ung­doms­opp­rø­ret – hvis det kan kal­les det. Det be­sto av mo­ped, rettoppstående sveis og en li­ten dia­mant i øret.

– Jeg har man­ge gode min­ner fra Sig­ge­rud, sier Chris­ti­an, selv om han har vært åpen om at mob­bing også var en del av ung­doms­ti­den.

<b>FA­MI­LI­EN:</b> Hele fa­mi­li­en Ingebrigtsen med Stein, kona In­ger og søn­ne­ne Martin og Chris­ti­an sammen med mor­mor Mary. 
FA­MI­LI­EN: Hele fa­mi­li­en Ingebrigtsen med Stein, kona In­ger og søn­ne­ne Martin og Chris­ti­an sammen med mor­mor Mary.  Foto: Pri­vat

På sin fers­ke pla­te, Vin­ger, som kom i vå­res, syn­ger han om nett­opp det. I lå­ten Jeg til­gir deg syn­ger han blant an­net: «Takk for alt det von­de du sa».

– Du kan jo bru­ke alt mu­lig som mo­ti­va­sjon, også det som er van­ske­lig. Jeg er helt over­be­vist om at hvis jeg had­de hatt det kjem­pe­fint i opp­veks­ten og fun­net drømme­jen­ta her, så had­de jeg kan­skje blitt væ­ren­de. Men for­di jeg had­de et enormt be­hov for å be­vi­se noe, vise at jeg kun­ne bli noe jeg og, og for­di jeg opp­lev­de at jeg ble mob­bet og føl­te meg uten­for, så ble det en driv­kraft å kom­me seg ut i ver­den.

Mu­sikk­drøm­men

Han be­gyn­te med blokk­fløy­te. Så ble det fio­lin, før han en­de­lig fikk plass på pia­no­un­der­vis­nin­gen. Et­ter hvert gikk fer­den til The Liverpool In­sti­tu­te for Pre­for­ming Arts – også kalt Paul McCartney-sko­len.

Da han ring­te hjem for å for­tel­le at han skul­le slut­te på sko­len for å prø­ve lyk­ken med et ny­etab­lert band i London, var det ikke ak­ku­rat po­pu­lært. Men a1 ble en ge­di­gen suk­sess. Det ble også star­ten på en so­lo­kar­rie­re som fort­satt le­ver i beste vel­gå­en­de. At pap­pa Stein var imot, for­står han.

<b>TID­LIG KRØ­KES:</b> Chris­ti­an ved pia­no­et med far­mor Sne­frid på Nams­os i 1980.
TID­LIG KRØ­KES: Chris­ti­an ved pia­no­et med far­mor Sne­frid på Nams­os i 1980. Foto: Pri­vat

– Jeg tror nok pap­pa had­de sett me­dal­jens bak­si­de, og han ville ikke at jeg skul­le inn i det. Du så for deg at klas­sisk mu­sikk var en litt tryg­ge­re og or­dent­lig til­væ­rel­se, sier Chris­ti­an til fa­ren.

Stein be­kref­ter. Han viss­te hva han snak­ket om. Fra han slo gjen­nom med «Langt hår» i 1968 kom hits og pla­te­ut­gi­vel­ser på rek­ke og rad, i inn- og ut­land og på utal­li­ge språk.

– Jeg har sett det mes­te in­nen fyll og fan­te­ri og sånne ting. Det er man­ge rare folk i bran­sjen som vil ha en del av deg og suk­ses­sen, sier Stein.

– Ikke minst øko­no­misk, sup­ple­rer Chris­ti­an.

LANGT HÅR: Stein Ingebrigtsen slo gjennom med "langt hår" i 1968.
LANGT HÅR: Stein Ingebrigtsen slo gjennom med "langt hår" i 1968.

Les også: Carina Dahl: – Drømmen var aldri å være «kjent», drømmen var å bli en artist og kunne leve av det

Godt navn i bran­sjen

– Mu­sikk­bran­sjen til­trek­ker seg man­ge folk som ikke er der for mu­sik­ken, men for pen­ger og be­røm­mel­se. De er du også nødt til møte på. Det var nok det du var mest opp­tatt av.

De er beg­ge eni­ge om at der­som du øns­ker å leve av mu­sik­ken res­ten av li­vet, må du opp­fø­re seg der­et­ter.

– Det er en av grun­ne­ne til at jeg fort­satt le­ver som ar­tist et­ter over 20 år. Jeg har stort sett prøvd å være rett­fer­dig, snill og sje­ne­røs med de jeg har job­bet med. Da er det in­gen som gruer seg til å jobbe med meg, for­hå­pent­lig­vis. Og det sam­me mer­ker jeg med pap­pa, han har et godt navn i bran­sjen. Det er sånn man ska­per seg en lang kar­rie­re i mu­sikk­bran­sjen.

Chris­ti­an har møtt de stør­ste. El­ton John. Lio­nel Ric­hie. Sting.

– Alle jeg har møtt av de sto­re le­gen­de­ne, har vært kjem­pe­hyg­ge­li­ge, jord­næ­re folk. Det er de som bare nes­ten er sto­re stjer­ner, som har vært ufy­se­li­ge i opp­tre­den. Folk går på tå rundt dem, og da har de ikke så vel­dig lyst til å jobbe med dem igjen.

<b>FA­MI­LIE:</b> Chris­ti­an med mam­ma og pap­pa i 1977.
FA­MI­LIE: Chris­ti­an med mam­ma og pap­pa i 1977. Foto: Pri­vat

For­bil­de

Un­der opp­veks­ten hjem­me på Sig­ge­rud var pap­pa Stein mye fra­væ­ren­de. Han kun­ne være på tur­ne i seks-syv må­ne­der av gan­gen, og han hånd­ter­te suk­sess og pla­te­ut­gi­vel­ser både i Eu­ro­pa, USA og Ja­pan. Men så fort han kom inn døra hjem­me på Sig­ge­rud, var han pap­pa.

Det var all­tid stas når pap­pa kom hjem, min­nes Chris­ti­an. Han fikk en be­ty­de­lig sam­ling Match­box le­ke­bi­ler som pap­pa had­de med hjem.

Chris­ti­an trek­ker frem fa­ren som både for­bil­de og in­spi­ra­sjon, og en av san­ge­ne på det nye al­bu­met er til fa­ren. «Mu bákti», he­ter den og er fra da Chris­ti­an var med i NRK-pro­gram­met Muitte mu. Min klippe, be­tyr det og hand­ler om re­spekt.

– Man skul­le joike en per­son, og jeg tenk­te: Selv­føl­ge­lig skal jeg joike pap­pa.

For kjen­dis­til­væ­rel­sen til tross, fa­ren har be­holdt bena godt plan­tet på jor­den, me­ner Chris­ti­an.

– Jeg tror nok jeg har lært mye av pap­pa der. Han har ald­ri vært opp­tatt av kjen­di­ser. Jeg har sett at pap­pa er en helt van­lig per­son. Da får man ikke den opp­fat­nin­gen at det å være kjen­dis, skal være noe an­ner­le­des.

Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

Gir mam­ma æren

Chris­ti­an er jord­nær, me­ner pap­pa Stein.

– Han vet hva han hol­der på med. Men frem­for alt er han en på­li­te­lig per­son. Det er ikke så ofte du kan si det om alle folk, dess­ver­re.

– Jeg har fått med meg noen gode ver­di­er hjem­me­fra, sier Chris­ti­an.

– Så er det jo en mor med i bil­det som er vel­dig vå­ken for det­te, un­der­stre­ker Stein og ten­ker på kona In­ger gjen­nom 45 år. Han gir henne æren for mye av bar­ne­opp­dra­gel­sen.

– Vi har snak­ket mye om det­te. Det er hun som har stått for mes­te­par­ten av opp­fost­rin­ga. Mens jeg var ute og tur­ner­te, måt­te hun ta de fles­te støy­te­ne.

– Både fra mam­ma og pap­pa har vi fått med oss det med rett­fer­dig­het. Det å være snill, sje­ne­røs og rett­fer­dig har jeg fått med hjem­me­fra, un­der­stre­ker Chris­ti­an.

Al­bum om ver­di­er

Det er ver­di­er Chris­ti­an re­flek­te­rer rundt på sin siste pla­te. Han had­de len­ge tenkt at han had­de lyst til å lage et norsk al­bum. Han møt­te den ita­li­ens­ke for­fat­te­ren Barnaba Ruggieri, som har brukt de siste 14 åre­ne av li­vet sitt på å fors­ke på det han kal­ler de 12 grunn­ver­di­ene. Hvil­ke kon­se­kven­ser det får for oss der­som vi le­ver et­ter dis­se?

Ver­di­ene ble der­for til 12 lå­ter, en for hver ver­di, med Christians tan­ker og re­flek­sjo­ner rundt dis­se: op­ti­mis­me, kjær­lig­het, in­te­gri­tet, sje­ne­rø­si­tet, takk­nem­lig­het, mot, til­gi­vel­se, ærlig­het, tål­mo­dig­het, venn­lig­het, tro­fast­het og re­spekt.

– Hva kan det for eks­em­pel bety i et liv å leve med in­te­gri­tet? Had­de jeg klart å ta de ret­te av­gjø­rel­se­ne selv – hvis in­gen had­de opp­da­get det hvis jeg ikke gjor­de det? Ingen er per­fek­te. Men hvis vi for­sø­ker så godt vi kan å leve et liv med in­te­gri­tet, får vi et­ter hvert stør­re re­spekt for oss selv.

Det løn­ner seg i leng­den, me­ner Chris­ti­an.

FAR OG SØNN: De er enige om at det er viktig å ha gode verdier og være gode mennesker selv i møte med utfordringer i musikkbransjen.
FAR OG SØNN: De er enige om at det er viktig å ha gode verdier og være gode mennesker selv i møte med utfordringer i musikkbransjen. Foto: Charlotte Wiig

Kjær­lig­het va­rer lengst

– Jeg har tro­en på det. Vi får ikke med oss noe dit vi skal. Kjær­lig­het, om­sorg, god­het. Jeg tror jo at det er noe mer enn her og nå. Og selv hvis det ikke skul­le være noe mer, le­ver vi et bedre liv hvis vi har god sam­vit­tig­het. At vi har levd godt, vært rett­fer­dig. Vært gode.

Også i mu­sikk­bran­sjen er det vik­tig å ha gode ver­di­er, me­ner far og sønn.

– Det er pap­pa et le­ven­de be­vis på. Jeg hå­per det kan være in­spi­re­ren­de og opp­byg­gen­de. Pap­pa er fra Nams­os og jeg er fra Sig­ge­rud. Jeg sier til ung­dom: «Hvis jeg, den lil­le gut­ten fra Sig­ge­rud, kan ende opp på pla­ka­ter på ung­pi­ke­veg­ger på and­re si­den av jord­klo­den – da er alt mu­lig».

Denne saken ble første gang publisert 26/11 2021, og sist oppdatert 26/11 2021.

Les også