Avatar på dansegulvet

Pina - Tyskland 2011. Regi: Wim Wenders. Med Pina Bauschs Wupperthal dansekompani.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Foruten filmen «Don't Come Knockin'» har den tyske regissøren Wim Wenders viet sitt siste tiår som regissør til musikk, hvorav «The Buena Vista Social Club» er den største suksessen av dem alle. Nå bryter han igjen ny grunn, denne gang med «Pina», en beretning om den tyske koreografen og venninnen Pina Bauschs dansekompani, hennes mest kjente stykker og Wenders' beundring for koreografen.

Hvorfor filmen bryter ny grunn, er fordi den er skutt helt og holdent i 3D, noe som gir et helt nytt inntrykk av dans på lerret. Wenders fortalte selv til Side2 under filmfestivalen i Berlin i år at det var først da 3D-kameraene ble så godt at han mente han kunne rettferdiggjøre å filme Bauschs koreografi.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Og Wenders slit har båret frukter. Det er et imponerende stykke film. Samtidig er noen av Bauschs mest kjente koreografier løftet ut i naturen, enten det er i Wuppertal eller på den belgiske landsbygda. Det gjør det hele enda mer spennende.

«Pinen» er en film som ble påbegynt to ganger, mest fordi Pina Bausch selv døde uventet under arbeidet med filmen i 2009. Derfor er «Pina» også blitt et retrospektivt arbeid der hovedpersonen selv omtales av sine dansere og i korte sekvenser opptrer selv i arkivopptak.

Den grunnbrytende teknikken og Pina Bauschs fascinerende dans, spesielt kanskje «Café Müller», til tross. Det skal ikke stikkes under en stol at 1 timer og 44 minutters lengde fort gjør «Pina» til en film for dem som liker moderne dans. Eller i hvert fall de som er åpne for å se det. Å kutte ned på lengden, hadde nok gjort dette til en annerledes film, men også en mer tilgjengelig film for enda flere.

Slik den er nå, er den verdens mest avanserte arthaus-film som fortjener et større publikum enn den antakeligvis vil få, ikke minst for sin overraskende, originale og spektakulære måte å vise dans på.