Astrid Sætren fra «Fjellhytta» om kjæreste: – Ikke et savn
«Fjellhytta»-ekspert Astrid Sætren (52) om singellivet, TV-rollen, farger, rot og ro – og den ene tingen i livet som er hellig for henne.
– Jeg burde vært her oftere. Det er her jeg trives sammen med hurven min, slår Astrid Maria Sætren (52) fast.
Hun sitter i familiehytta fra 1973 i Eggedal i Sigdal – kjøpt av moren for 20 år siden. Den er ikke prangende. Det er ulike fargenyanser rundt vinduene, og naturtomten er omkranset av en forfallen skigard. Men hytta er ekte - den er det du ser.
Video: Aurora Hoff: - Det ble det stikk motsatte av det jeg så for meg
Ujålete
Det er lett å forstå hvorfor seerne har lagt merke til Astrid. Hun kommer ikke inn i fjellheimen som en polert TV-personlighet med ferdigfriserte setninger og høyglansede råd. Hun er, i likhet med familiehytta, den du ser.
Hun fremstår direkte, varm, litt rastløs, veldig morsom – og med en faglig tyngde som gjør at selv små valg om farger, materialer og gamle ting plutselig handler om noe større.
– Det er veldig avslappet å være foran kamera. Jeg møter opp og skravler litt, og så er det andre som rigger opp og ned, sier hun med et smil.
For Astrid handler interiør aldri bare om interiør. Et rom skal ikke bare se pent ut. Det skal føles riktig. Det skal tåle menneskene som bor der, minnene de bærer med seg og livet som faktisk leves.
– Jeg bruker tid på å lese og forstå deltakernes personlighet. Likevel er jeg ikke redd for å si hva jeg mener. Hvis ikke jeg bare er meg selv, blir det fjernt og teit. Jeg kan ikke bry meg om at det er kamera der.
Fra Oslo til New York
Astrid visste tidlig at hun ville jobbe med scenografi. Etter Romerike folkehøgskole gikk veien videre til det som den gang het Kunst- og håndverksskolen i Oslo, på møbel og interiør.
Siden dro hun til New York, studerte interiør og arkitektur ved School of Visual Arts, og fikk jobb på arkitektkontor. Der fikk hun bryne seg på detaljer i store prosjekter – dørhåndtak, lysbrytere, modeller og et og annet drømmeoppdrag.
Et av dem var å finne kunst til en kostbar leilighet på Fifth Avenue. Astrid ringte rundt til kunstnere og studenter med et budsjett som kunne få unge kunstnerspirer til å miste pusten. Det var glamorøst, ja – men også litt fjernt fra det hun egentlig drømte om: Å skape hele universer, ikke bare plukke ut deler til et.
– Det var jo en drømmejobb. Jeg kunne ringe kunstnere, si at jeg hadde mye penger og lurte på om de var interessert. Noen begynte nesten å grine i andre enden, forteller hun.
Så kom 11. september. Astrid reiste hjem da terrorangrepene rammet USA. Hun dro tilbake til New York en periode, men livet tok likevel en ny retning. I Norge fikk hun jobb som rekvisittassistent på NRK-serien «Brigaden». Det kunne ha endt før det begynte.
– Jeg hadde ikke lappen, og det var jo egentlig det eneste jeg skulle gjøre; kjøre rundt og hente ting. Så da ble jeg bare på settet hele tiden i stedet.
Der innredet hun, fikset og skapte stemninger. Regissør Erik Poppe oppdaget talentet hennes, og kort tid etter var hun produksjonsdesigner. Filmene «Uno» og «Hawaii, Oslo» ble viktige gjennombrudd. Etter premieren gikk det i ett.
– Etter at de filmene hadde premiere, har jeg nesten ikke hatt en fridag. Da ble jeg etablert med en gang, forteller Astrid som i 2018 vant Amandaprisen for beste produksjonsdesign/scenografi for sitt arbeid med Karpefilmen «Adjø Montebello».
- Og jeg har fått Gullruten for beste produksjonsdesign for «Ølhunden Berit». Det er litt stas, hvis jeg kan få si det! opplyser hun.
Bygger verdener
I over 25 år har Astrid jobbet bak kamera med spillefilmer, TV-serier, reklamefilmer, konserter, festivaler og store arrangementer. Hun har bygget enorme teltuniverser, forvandlet artist- og presseområder på Øyafestivalen og gjort et våpenrom i Sofienberg kirke om til en liten skog av mose, stein og naturfølelse.
Hun beskriver scenografi som interiør med flere lag. Når hun innreder et hjem for en rollefigur i en TV-serie, skal rommet fortelle hvem personen er. Oppvasken kan stå igjen på benken. Fargene kan stramme inn eller åpne opp. Lyset kan gjøre en vanlig stue trygg, tung, rar eller skummel. Alt handler om atmosfære.
– Det er jo interiør jeg driver med, bare med mange flere lag. Det handler om å skape stemninger, forklarer hun.
Det er kanskje derfor hun passer så godt i «Fjellhytta». Der møter hun deltakere som skal lage ekte hytter, ikke kulisser. Likevel er håndverket mye av det samme: Å forstå menneskene som skal bruke rommet. Hvem trenger ro? Hvem blomstrer med farger og drama? Hvem blir overstimulert av for mye som skjer?
– Kjenn etter hva slags person du er. Trenger du det rolig, eller liker du at det myldrer litt? Det er det jeg prøver å få deltakerne til å forstå. Men jeg sier alltid at funksjonen er viktigere enn det visuelle, poengterer Astrid.
Mentorrollen ble en overraskelse
I «Fjellhytta» er hun ikke først og fremst designeren som bestemmer. Hun er mentoren som ser, spør, dytter og lærer bort. Det var nytt for henne – og mer givende enn hun hadde sett for seg.
– Jeg har aldri vært lærer på den måten før. Men når folk skjønner ting de aldri har skjønt før, da kjenner jeg at jeg har nådd fram.
Hun sammenligner nesten følelsen med å se egne barn utvikle seg. Hun kan fortsatt glede seg over et godt rom hun selv har laget, men det er noe eget ved å se andre ta steget, våge å stole på egne valg og oppdage at de kan mer enn de trodde.
– Når jeg ser hvor mye de utvikler seg i løpet av en sesong, får jeg nesten en bedre følelse enn når jeg ser mitt eget design.
På skjermen fremstår hun også befriende lite tilgjort. Regnjakke, gummistøvler, raske kommentarer og et blikk for det som funker. Hun forsøker ikke å spille TV-personlighet. Hun bare møter opp og er Astrid.
– Jeg klarer ikke å bli sånn jålete og oppstilt. Det er i hvert fall ikke meg.
Farger, rot og ro
Hjemme hos Astrid er det ikke hvitt, stramt og stille. Hun har to stuer: én med knallilla tak og sandrosa vegger, en annen med pistasjfarget tak og gråblå vegger. Hun har en knallgrønn sofa, rød lenestol, marmor, tre, linoleum og rom som tør å være seg selv.
– Jeg liker veldig godt farger. Hvis du kom hjem til meg, ville du sett at det er ganske fargerikt og ganske rotete, røper hun.
Hun liker å ha orden, men slapper også godt av i rot. Der andre trenger blanke flater for å lande, kan Astrid finne hvile midt i det levende og litt uperfekte. Når hun først er på, går det fort. Når hun er av, er hun virkelig av. Det fant Lars Fossum, snekkeren i «Fjellhytta», fort ut.
– Lars sier at jeg har to gir: av og på. Og det stemmer nok ganske bra.
Søvn er hellig for henne. Hun kan sove ti timer om natten og gjør det gjerne. Kveldsritualet er en spikermatte som forteller kroppen at nå er det slutt på dagens tempo. Så kobler hun ut, mens kolleger og venner rister på hodet over at noen faktisk får det til.
– Jeg prioriterer søvn. Hvis jeg ser at jeg har ni timer til klokka ringer, får jeg ro i sjelen. Er det åtte, tenker jeg: «søren, det ble ikke natta mi likevel».
En klassereise
Astrid vokste opp på Vestli i Oslo, i blokk, med moren Inger Lise (79) - alenemor til to. Moren var sosionom, senere jurist og advokat, og tok juridisk utdanning mens datteren gikk på barneskolen.
Astrid husker turene med T-banen ned til universitetet, og hvordan økonomien var trangere enn den senere skulle bli. Det var arvede klær fra slektninger i Nord-Norge, ingen oppvaskmaskin og ingen luksusting. Mikrobølgeovn og videospiller var det ikke rom for. Samtidig beskriver hun oppveksten som god.
– Vi hadde ikke mye penger, men vi hadde det fint, understreker Astrid.
Senere gjorde moren en klassereise fra studenttilværelse og alenemorsliv til advokatkarriere og leilighet på Skillebekk på Oslo vest. For Astrid ligger erfaringen der som en slags grunnmur; vissheten om at man klarer seg.
– Jeg vet jo at man kan leve godt selv om man har dårlig råd.
Mor og alenemor
Astrid har sønnene Arthur (19) og Ingmar (17). Hun er alenemor, etter at forholdet til guttenes far tok slutt for 13 år siden.
– Vi har et godt forhold og samarbeider godt. Det betyr mye.
Astrid har også fått uvurderlig hjelp fra moren, som har vært barnevakt, støttespiller og praktisk livredder når filmopptak, festivaler og prosjekter har krevd sitt. Hun står til og med på takkelisten i flere produksjoner.
– Hun har vært den eneste barnevakten min. Uten mamma hadde veldig mye ikke gått.
Likevel er Astrid tydelig på én ting: Hun har prioritert barna. Hun har sagt nei til flere store jobber. Det har vært grenser for hvor langt karrieren kunne trekke henne vekk fra hverdagen hjemme. Nå som guttene er større, kan hun kanskje tenke litt annerledes, men i alle årene før var valget klart.
– Jeg har aldri vært borte i månedsvis. Det har vært helt uaktuelt mens guttene var små. Jeg har bevisst prioritert dem mer enn karrieren, sier hun.
Livet som singel
Hun snakker uvanlig friskt om singellivet. Der samfunnet ofte later til å mene at alle leter etter sin bedre halvdel, føler Astrid seg hel nok som hun er.
– Jeg føler at hele samfunnet er rigget for at du er en halvpart, og at den andre halvparten din er der ute et eller annet sted. Men jeg føler ikke det. Jeg føler at jeg er hel, jeg. Jeg har det så fint, fri som fuglen og ikke i et bur.
For Astrid er ikke singellivet et venterom. Det er et rom hun trives i. Hun har venner, barn, jobb, frihet og trygghet – og ingen som klager over rotet eller krever at livet skal organiseres rundt et parforhold.
– Det er digg å være singel. Jeg har full frihet og full trygghet. Hvis jeg skulle hatt en kjæreste, måtte det løftet livet mitt enda mer. Det er fire år siden jeg hadde kjæreste, og det er ikke et savn, slår hun fast.
Fellesskap i blokk
I dag bor hun fortsatt i blokk, nå på Hovseter i hovedstaden. Det passer henne godt. Borettslaget har felles middager flere dager i uken, treningsrom, bibliotek, kinorom, yogarom, musikkrom og møteplasser der barnefamilier, pensjonister og naboer kjenner hverandre. Hun har selv fargesatt flere av fellesrommene.
– Jeg trives veldig godt i blokk. Det er veldig inkluderende, og folk kjenner hverandre.
For en scenograf som lever av å forstå hvordan rom påvirker mennesker, er dette mer enn praktisk. Det er en boform som peker fremover: Tettere byer, mer deling, flere møteplasser og mindre behov for å eie alt alene.
Gamle ting med sjel
Når Astrid snakker om interiør, kommer hun stadig tilbake til gamle ting. Lyden av en trapp som knirker. Lukten i en gang på familiehytta. Møbler som har levd før. Ting som minner om noen. For henne er ikke dette små, nostalgiske detaljer, men selve grunnen til at et sted kan føles som et hjem.
– Den knirken i trappa har jeg hørt siden jeg var liten. Hvis vi pusser opp, må den få bli, sier hun og legger til:
– Det finnes nok sofaer. Vi trenger ikke lage nye hele tiden.
Hun er opptatt av gjenbruk, sirkulærøkonomi og bærekraft – ikke som tørre prinsipper, men som estetikk og følelsesarbeid. Det finnes nok sofaer der ute, mener hun. Utfordringen er å finne dem, sette dem sammen og gi dem et nytt liv uten at rommet mister helhet.
– Gjenbruk gir en stofflighet og en tyngde som jeg tror man merker i sjelen, mener Astrid.
Et liv i høyt tempo
Arbeidslivet hennes er intenst. Åtte uker med «Fjellhytta» er bare ett av flere prosjekter. Hun pendler mellom opptak, planlegging, fargekurs for deltakere, scenografiprosjekter og festivaljobber. Samtidig er film- og TV-bransjen også hennes sosiale liv. Kollegene blir familie for en periode, en gjeng hun setter sammen med omhu, og jobben er både yrke, vennskap og livsform.
– Jobben er en stor del av livet mitt. Det sosiale livet vårt er jo på jobb, sier Astrid.
På hytta er det likevel plass til tradisjoner. Astrid har arrangert store påskeeggjakter for sønnene, med håndtegnede kart og mengder av egg gjemt rundt omkring. Hun kan le av at prosjektet tok av for mange år siden og siden ble umulig å avvikle.
– Påskeeggjakten er det prosjektet jeg angrer mest på at jeg startet. Nå må jeg lage kart og gjemme 60 egg overalt hvert eneste år, 30 egg til hver av guttene mine, sier hun og ler.
Slik er det kanskje med mye hos henne: Litt voldsomt, litt ustyrlig, men fylt av omsorg.
– Vi er ikke en sånn familie som går på lange skiturer. Vi går heller til en seter og spiser vafler. Fjellet, familien og minnene er der – ikke som prestasjon, men som tilhørighet.
Uten perfekte flater
Kanskje er det nettopp dette som gjør Astrid Sætren så lett å like: Hun snakker om farger og rom, men egentlig snakker hun om livet. Om frihet. Om familie. Om å ha dårlig råd og likevel ha det godt. Om å jobbe knallhardt og sove lenge. Om å elske gamle ting fordi de bærer spor av dem som kom før oss.
Hun har bygget kulisser for andre i mer enn halve livet. Nå står hun selv mer synlig i bildet.
– Jeg prøver å gjøre det uten å miste noe av energien, humoren, fagblikket og evnen til å se at et hjem ikke blir til av perfekte flater, men av menneskene som fyller det.