– Hvis jeg spilte dårlig, begynte han å gråte

– Fiolinen – og buen – blir bare bedre og bedre og mer og mer verdt jo eldre de blir, sier Arve Tellefsen. Så tar han en pause og smiler lurt.

– I motsetning til meg.

Det er lørdag formiddag, og vi befinner oss i Tellefsens stue på beste vestkant i Oslo. Ved ankomst har han gjort Hjemmets utsendte oppmerksomme på at dagsformen ikke er på topp. 

I 15 år har han levd med Parkinsons sykdom, så bivirkninger etter en kreftbehandling for tre år siden – og nå kan han også føye til karpaltunnelsyndrom. Det er en tilstand som gir nummenhet og smerter i håndledd og fingre. Altså slett ikke ideelt for en fiolinist.

– Nå skal jeg opereres, og prognosene er gode, men det vil jo ta litt tid, sier Tellefsen og legger ettertenksomt til at akkurat det har han ikke så mye igjen av.

Men selv om han er inne i sitt nittiende år, går det ikke en dag uten at han henter frem fiolin og bue. Og øver. For fremdeles gir han konserter, om enn i langt mindre omfang enn det som har vært vanlig i hans nesten 70 år lange karriere.

Et varp

På bordet foran oss ligger ­instrumentet han måler seg mot: en fiolin bygd av Giuseppe Guarneri del Gesù i 1742 i Cremona i Italia, nesten 200 år før lille Arve så dagens lys i Trondheim en desemberdag i 1936. 

Det er nesten svimlende å tenke på hva dette instrumentet kan ha vært vitne til, for ikke å snakke om all ­musikken det har frembrakt i hendene på tidligere eminente fiolinister – og i brorparten av Tellefsens karriere. For siden 1970 har denne fiolinen vært hans faste musikalske følgesvenn.

500 000 kroner var en ­anselig sum den gangen og tilsvarer omtrent 5 millioner i dagens verdi. Men hold deg fast: I 2017 solgte han fiolinen for 80 millioner kroner, noe som førte til avisoppslag da skattelistene ble lagt ut på­følgende år – og Tellefsen plutselig ruvet høyt over sine musiserende kolleger.

– En gevinst på 79 millioner må vel kunne kalles et varp?

– Jo, og den fyker stadig opp i pris. Jeg tror dagens ­verdi ligger på 150 millioner. Etter at jeg kjøpte den, har den også kommet med på en liste over verdens tredve beste f­ioliner. Det har mye å si.

– Men den er fremdeles i din varetekt?

– Ja, avtalen er at jeg kan bruke den så lenge jeg lever, sier Tellefsen og smiler fornøyd.

Les også: Arve Tellefsen: – Det var voldsomt å få begge sykdommene

Trepinne med hår på

Men vi har egentlig ikke kommet for å snakke om fiolinen. Vi er her for å snakke om buen, som ofte havner i skyggen av selve instrumentet, men som – ifølge Tellefsen – er like viktig. 

Giovanni Battista Viotti, en av pionerene i utviklingen av den moderne fiolinstilen, skal ha sagt at «buen er fiolinen.» Og den berømte 1800-tallsfiolinisten Joseph Joachim uttrykte det slik: «Fiolinen er stemmen, men buen er pusten.»

Det er gjennom den musikeren former frasering, dynamikk og uttrykk.

– Buen skaper klangen, sier Tellefsen.

– Og da handler det mye om å finne en bue og en fiolin som passer sammen – og ikke minst at buen passer i hånden din. De fleste fiolinister syns faktisk det er vanskeligere å vende seg til en ny bue enn til en ny fiolin.

Buen vi snakker om, kjøpte han i København sommeren 1961 – bare to år etter debuten i Universitetets aula, en ­konsert som fikk kritikerne til å strø om seg med lovord: «En lysende begavelse», «en sensasjon i musikkverdenen», «en ny Ole Bull».

Da de trønderske lokalavisene fikk nyss om at den unge virtuosen hadde gått til anskaffelse av en ny bue – for å matche sin Guadagnini, forløperen til hans nåværende fiolin – fant de også det verdt å ­omtale. Arbeider-Avisa stusset over at «en trepinne med hår på» kunne koste like mye som en moped eller et TV-apparat: hele 1500 kroner.

Tellefsen ler godt når han blir minnet om oppslaget. Hva den er verdt i dag vet han ikke, men opp gjennom årene har han kjøpt flere buer for å «prøve noe nytt», selv om han alltid har vendt tilbake til sin gamle kjærlighet. Nå selger han de andre buene, og en av dem – signert Nicolas Maline – skal til og med auksjoneres ut i London med en startpris på 280 000 norske kroner.

Les også: Dronning Sonjas «ukjente» utdannelse

Følsomt barometer

Eugène Sartory ble født i Mirecourt i Frankrike i 1871 og var virksom der frem til sin død i 1946. Det var han som laget Tellefsens bue – av pernambukotre, kjent for sin elastisitet og styrke. 

Stangen buer svakt innover. I motsatt ende av spissen sitter froschen – en sort kloss i ibenholt der hestehalehår fra robuste hesteraser i Mongolia og Nord-Kina festes og strammes med en finjustert skrue. Det er friksjonen mellom hårene og strengen – forsterket av harpiks – som setter den i sving.

– Så er det tre ting som skal klaffe, sier Tellefsen.

– Farten på buen, trykket – og hvor på strengen du stryker.

Hver dag løfter han buen, og det er i den bevegelsen ­musikken begynner – ikke i treverket, men i beslutningen om å la tonen klinge. Han har sammenlignet øvingsøktene med et barometer: I møtet mellom bue og fiolin merker han straks hvordan det står til – både fysisk og mentalt.

– Og hva viste barometeret i dag?

– I dag tenkte jeg at jeg skulle vente til dere kom, sier han og legger fiolinen på skulderen – en bevegelse han har gjort utallige ganger, og som sitter i kroppen. 

Haken finner hakebrettet, venstre hånd slutter seg rundt fiolinhalsen, og fingrene hviler lett over gripebrettet. Buen svever et øyeblikk over strengene før den senkes med varsom presisjon. 

Han trekker den langsomt, nesten prøvende, oppover. Tonen som fyller rommet, er dyp, lang og konsentrert.

– Det høres ikke verst ut?

– Vel …, sier Tellefsen og rynker pannen, som om det egentlige svaret ligger i tonen vi nettopp hørte. Så rister han svakt på hodet.

Les også: (+) Min voksne datter sløser bort livet sitt

En mørk skygge

Allerede som åtte – niåring – og elev ved Musikkskolen i Trondheim – ble han lagt merke til. «Arve Tellefsen, som på fiolin spilte J.S. Bachs Rondo og Beethovens Menuett, var sikker som fjell, stø og rolig på hånden. Det var ingen vanlig prestasjon for en slik liten gutt», kunne man lese i Arbeider-Avisa etter en skolekonsert i mars 1946.

– Hvordan hadde det seg at du begynte å spille fiolin?

– Jeg har ikke noe godt svar på det. Det var jo veldig fjernt fra miljøet jeg vokste opp i. Det jeg og kameratene mine var opptatt av, var fotball.

– Så egentlig burde du ha blitt fotballspiller?

– Ja, men ifølge Nils Arne Eggen skal Norge være glad for at jeg ikke ble det. Og for at han ikke ble musiker. He-he.

Tellefsen forteller at han iblant har lurt på om veien inn i musikken kan ha sammenheng med en tragedie som kastet en mørk skygge over den lille familien. Da Arve var syv år gammel, døde hans to år eldre søster, Kari. Hun hadde alltid hatt en drøm om å spille piano.

– Jeg har lurt på om foreldrene mine fikk veldig dårlig samvittighet da hun døde. Over at hun ikke hadde fått lov til å spille piano. Men det hadde vi jo ikke råd til. Så kanskje var det derfor de ble så ivrige på at jeg skulle få et instrument.

– Jeg følte likevel aldri noe press. Jeg tror faren min, som var sjåfør, også var en god psykolog. Da jeg på et tidspunkt sa at jeg ikke lenger ville spille fiolin, sa han bare: «Fint, da leverer vi tilbake ­fiolinen i morgen.» Men da protesterte jeg og sa: «Vi kan jo vente litt.» Og sånn holdt han det gående.

– Hva skjedde med din ­søster?

– Jo, hun fikk en betennelse i hjerteposen, og siden dette var under krigen, fikk hun ikke den behandlingen som kanskje kunne ha reddet livet hennes.

Han blir tankefull.

– Det som er litt merkelig, er at jeg har mange minner fra barndommen, men søsteren min husker jeg ikke. Opplev­elsen – og sjokket – må ha vært så sterkt at jeg har blokkert henne. Til tross for at vi var veldig tette. Vi sov til og med andføttes i samme seng. Det er merkelig. Jeg har fotografier av henne, men innvendig klarer jeg ikke å fremkalle noen minner.

Kanskje ligger noe av nøkkelen til Tellefsens sårbare formidling nettopp her. Han har rykte på seg for å våge å dvele ved de melankolske ­partiene i musikken – og i sitt repertoar søker han ofte verk som rommer både lengsel og sårhet.

Les også: Familieterapeutens hjertesukk: Ber foreldre om å stille seg selv ett spørsmål

Dedikert

Fremdeles øver Tellefsen hver bidige dag, men forteller at han var mer disiplinert da han var yngre og hele tiden skulle lære seg nye stykker. Etter fem års studier ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København, bar det til New York hvor han gikk i lære hos Ivan Galamian.

– Han var fantastisk. Jeg hadde jo en idé om at jeg skulle slå alle amerikanerne – og bli verdens beste. Men på et tidspunkt merket Galamian at jeg ikke spilte så godt lenger. Han ble aldri sur eller sint, og han kjeftet aldri. Men hvis jeg spilte dårlig, begynte han å gråte. Han ble rett og slett lei seg. 

– Etter en sånn time gikk jeg hjem og øvde – fast bestemt på at det ikke måtte gjenta seg. Og når jeg så lyktes, satt han sannelig og gråt da også. Han var ekstremt følsom, og det ­inspirerte meg veldig. Men en dag spurte han hvor mye jeg egentlig øvde, og jeg svarte som sant var: tolv timer – uten pause.

– Det høres jo nesten umenneskelig ut.

– Ja, læreren min mente at seks timer var tilstrekkelig.

– Føler du at du – på grunn av yrket ditt – har måttet forsake mye opp gjennom årene?

– Nei. Men jeg reiste jo veldig mye, og med hundre konserter i året var jeg alltid i ferd med å planlegge den neste. Da blir man også veldig selvopptatt, så jeg var ikke mye sammen med folk.

Han tar en liten pause.

– Man oppdager jo etter hvert at det kanskje ikke var så lurt, men sånn holdt jeg på. Hotell­rommet ble mitt andre hjem. Og der øvde jeg.

– Det høres ut som et ganske ensomt liv …

– Ja, men det var også ­spennende. Jeg hadde alltid noe jeg gledet meg til – eller gruet meg til.

Late bloomer

Arve Tellefsen var godt over 60 da han stiftet familie og fikk barn. I dag er han skilt, og de to døtrene hans er for lengst ute av redet.

– Har noen av dem valgt samme vei som deg?

– Nei. Begge begynte med musikk, både fiolin og trompet, men etter hvert fant de sitt uttrykk i kunstløp. 

– I en alder av 89 – hva ­gleder du deg til, og hva gruer du deg til i dag?

– Det kan være så mangt, men jeg gleder meg ikke til å bli nitti. Jeg vet at det plan­legges ett og annet, men jeg synes virkelig ikke det er noe å feire. Da Wenche Foss på sine eldre dager ble spurt om å komme og opptre, begynte hun etter hvert å svare: «Ja, jeg ­kommer gjerne. Hvis jeg lever.» Det har jeg også begynt å si.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Og nylig ble jeg møtt med følgende spørsmål: «Ja vel – men hvis du ikke lever, kan du anbefale noen andre?»

Tellefsen ler godt.

– Ja, hvem skulle kunne steppe inn for deg?

– Åh! Det er fantastisk mange gode, unge norske fiolinister i dag, både gutter og jenter. Jeg kan anbefale dem alle sammen. Så akkurat det bekymrer meg virkelig ikke.