Eli Kari hadde samboer og Tom var gift. Ti år senere giftet de seg i Las Vegas
Hun har lett for å snakke før hun tenker, og sammenligner seg selv med trommeslageren i «Muppet Show». Eli Kari Gjengedal har et lyst sinn og det hjelper henne når livet byr på storm og mørke skyer.
– Jeg har en todelt selvtillit, betror Eli Kari Gjengedal.
Fortrolig lener hun seg forover kafébordet.
– En side ved meg gir blaffen i janteloven, en annen er veldig usikker, åpner hun opp.
– Som type kaster jeg meg ut i det meste. Jeg byr på meg selv. Etterpå kan jeg gruble på hva som ble sagt og gjort. Gjett om jeg innimellom kunne ha trengt evnen å holde kjeft. Men det fungerer ikke, selv om jeg prøver: «Prøv å tie stille, Eli Kari!» Vet dere hva? Jeg minner litt om trommeslageren i «Muppet Show», vi to buser ut med det meste.
Den velkjente, glade latteren formelig bobler ut av henne.
– I rundt 25 år har jeg vært en kjent figur på norske TV-skjermer. Tilsynelatende en dame med sterk selvtillit, sant? Jo da, du tar ikke feil, men selvbildet mitt er nok noe svakere, sier hun selvransakende.
Det er ikke nødvendig å be henne utdype. Hun er forfriskende åpen.
– Tro ikke at jeg går inn i et rom og tenker: «Jeg ser fantastisk ut!» Tvert imot. På «Gullruten», for eksempel, når alle er striglet fra topp til tå, føler jeg meg plutselig kjedelig. Jeg faller helt sammen.
Enda hun er flott, og i virkeligheten enda mer enn på TV.
– Jeg trenger å høre slikt, takker hun smilende.
– Komplimenter gir meg energi. Alt fra min kjære pappa som i barndommen roste skjærefjølen jeg laget til ham på sløyden, til at TV 2 og seerne mener jeg gjør en god jobb. Og ikke minst: Å høre sønnen min Nicolai (20), «Nikken», si at han er glad i mammaen sin, og mannen min Tom (Saxegaard, 55) påminne meg – «husk at du er den aller beste!». Hjertelig ros gjør meg kjempeglad. Det gir meg lyst til å være enda flinkere, penere, snillere – ja, den beste Eli Kari.
Som for øvrig også er veldig raus med å gi ros.
Dement mor
God arbeidsmoral fikk hun under oppveksten i Leikanger i Sogn og Fjordane. Av tre søsken, to jenter og en gutt, er Eli Kari den yngste.
– Jeg har to herlige søsken som jeg står nær. I barndommen lot de minstejenta slippe unna med mye. Da jeg i 2021 var med på «Farmen Kjendis», tenkte jeg: «Nå får jeg vist søsknene mine at også jeg kan melke ei ku». Jeg tror ingen av dem ble imponert, ler hun.
Faren deres døde i 2010.
– Seks dager etter at han fikk kreftdiagnosen, var han borte. Jeg ble imponert over hvordan han taklet dødsdommen. I stedet for å være trist og redd for å dø, var pappa fokusert på takknemlighet. Selv som døende levde han opp til sitt mantra i livet: Å fullføre det han hadde startet på beste vis.
Som familie sto de støtt i stormen.
– Vi gikk raskt videre. Hjemme lærte vi at du må tåle motgang. At verden ikke raser sammen, selv om det kan føles slik. Den innstillingen hjalp meg da samboerskapet med faren til Nicolai tok slutt. Selvsagt var det tøft, men vi beholdt vennskapet og samarbeider godt om sønnen vår.
Hun lærte tidlig at det var viktig å stå støtt på egne ben.
– Den fine mammaen vår var kvinnesakskvinne. Hun prentet inn i oss søsken, spesielt søsteren min og meg, at vi ikke må bli økonomisk avhengige av en livspartner.
Moren er i dag 87 år, dement og bor på et aldershjem i Sogn.
– Det var ingen motstand hos mamma om å flytte hjemmefra. Selv om hun har blitt glemsk, er hun den samme positive damen. Mamma stortrives med å bo et sted hvor hun hele tiden har folk rundt seg. De dype samtalene våre er for lengst over, men ennå husker hun hvem jeg er. Mamma lyser opp når jeg kommer på besøk, forteller Eli Kari, som regelmessig tar turen til moren.
Les også: Hver morgen i 28 år har Eli Kari tenkt samme tanke
Ektemannen Tom Saxegaard
Energibunten er et ja-menneske på godt og vondt.
– Det hender jeg løper rundt som et pisket skinn, men opplever det ikke som negativt. Jeg får energi av være travel. Om jeg trenger tid til å hente meg inn? Neeei, svarer hun og virker forundret over spørsmålet. Hun ønsker å få med seg det aller meste som skjer.
– Det handler også om at jeg misliker å skuffe folk. Drivkraften min er å glede.
Og det er ikke tomme ord, hun er rett og slett et levende «sjarmtroll».
– I morgen fyller svigerfar Tore 81 år. Tom og jeg har invitert ham og svigermor til lunsj på Hotel Bristol. Vi har en overraskelse på lur. De kommer til å stupe kråke av glede, forteller hun entusiastisk.
– Jeg er veldig glad i de skjønne svigerforeldrene mine. Vet dere hva svigermor Grete pleier å si til sønnen sin? «Det er samme hvor du er, bare du er med Eli Kari!».
I 2003 møttes Eli Kari og Tom på konferanse i Las Vegas. Han jobber i dag med eiendom, men drev den gangen blant annet med TV-grafikk. Derfor krysset deres veier.
– Han syntes jeg var en oppskrytt værdame. «Du ser ut som en ingeniør», sa han. Jeg var nemlig ikke som på TV «stylet opp». Dessuten, jeg er utdannet ingeniør, akvaingeniør.
En som jobber med oppdrett av fisk, skalldyr og andre marine organismer, bærekraftig produksjon.
– Den gangen syntes jeg Tom var en litt trulten «harris» fra Drammen med sølvgutt-sveis, forteller hun spøkefullt.
– Vi ble en gjeng som gikk ut på byen og hadde mye moro. Noe mer skjedde overhodet ikke. Han var gift og jeg samboer.
Ti år senere giftet de seg i Las Vegas.
– Rundt ett år etter at vi begge var blitt single møttes vi i Bergen. Han inviterte meg ut på middag. Tom var fremdeles trulten, sier hun skøyeraktig, – men sølvguttsveisen var borte. Han var blitt skallet. Og best av alt – vi lo fortsatt godt sammen.
Hun ser plutselig alvorlig ut.
– Få med at jeg synes Tom er råkjekk, ber hun.
Gjenforeningen var så hyggelig at han helgen etter ba henne med på sommerfest i Stavern.
– Jeg har det med å være direkte og spurte: «Mener du som venn eller er det en date?» Han bekreftet at det var en date. Et halvt år senere definerte vi oss som kjærester.
Om mulig skinner hun enda mer når hun snakker om ektemannen.
– Tom er den personen i verden som gjør meg mest glad, sier Eli Kari – myk i stemmen.
– Han er nesten som en bestevenninne, veldig morsom, en jeg kan prate med om alt. Vi har til og med vårt eget «stammespråk».
– Hva for noe?
– Et språk bare vi to forstår. Vi bytter ut alle u-er med ø, for eksempel: «Er toget i røte?»
For to år siden dro paret tilbake til Las Vegas.
– Det var andre gang vi fornyet ekteskapsløftene. Første gang det skjedde var like etter midnatt 1. januar 2018. Alt som er godt, kan gjentas. Jeg er heldig å ha funnet en livspartner som er like leken som meg. Tom er definitivt min store kjærlighet!
Les også: Jon og Ellen: – Dette er hemmeligheten bak et lykkelig samliv
Solid støttespiller
Solstrålen Eli Kari bor fremdeles med sønnen i Bergen, og ektemannen i Drammen.
– Jeg flytter aldri fra barnet mitt, sier hun bestemt.
– I fjor var Nikken ferdig på videregående. Nå har han en midlertidig jobb og funderer på hva han vil studere. Han er forresten sinnssykt flink til å spille piano, deler hun om den kjekke gutten.
– Det skal bli spennende å se hva han velger videre. Jeg ber for ham.
Eli Kari har nemlig bevart barnetroen.
– Jeg ber hver dag. På vei hit takket jeg for å være frisk, at jeg har penger på kontoen og er omgitt av kjærlighet. Jeg glemmer heller ikke aftenbønnen. Når jeg har vært på en fest, og ber i beruset tilstand, føler jeg meg litt skamfull, sier hun lett unnskyldende.
Troen knytter hun opp mot et nært forhold til nærmeste nabo under oppveksten, en prestefamilie. Hun gikk på søndagsskole og sang i Ten Sing.
– Men jeg er ikke kirke religiøs, understreker hun.
– Jeg har laget min egen moderate vri på barnetroen, men den er utvilsomt sterk. Troen er som en kraft i hjertet mitt. Noe større enn meg selv.
Les også: (+) Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Overgangsalderen
Eli Kari er et slikt menneske alle bør ha i sin nærmeste krets. Det er umulig ikke å bli i godt humør av henne.
– Det som kan gjøre meg sur er at maten ikke svarer til forventningene, varsler hun.
– Ingen bør kødde med maten min.
Heldigvis ser den ut til å svare til forventningene på trivelige Lillo Gård.
– Jeg er inne i en fase hvor jeg bjeffer litt, advarer hun.
– På grunn av overgangsalderen er jeg plaget med en indre uro. Jeg har tatt med Tom på foredrag om hva som skjer i kvinnekroppen. Slik at han skjønner hvorfor jeg er mer på tuppa enn vanlig. Det føles som det meste av reaksjoner hos meg blir forstørret. Tom får kjeft bare han ikke speiler egget mitt «riktig».
Hun roser ham for å være tålmodig.
Eli Kari hjelper mange kvinner med sin åpenhet om overgangsalderen. Hennes sjette bok handler om hennes egen erfaring, «48 – ein overgang».
– Brått å komme i overgangsalderen satte en støkk i meg. Jeg var ikke forberedt og trodde jeg var rammet av en dødelig sykdom, forteller hun om de første smertene i håndleddene.
– Det strålte sånn at jeg ikke klarte å holde mobilen. Jeg trodde det var ALS!
Hun hadde nettopp vært på et foredrag om den dødelige nervesykdommen.
– «Herregud, det minner jo om det som skjer meg. Nå er jeg ferdig», tenkte jeg.
Blodprøvene hos legen viste at hun var frisk. Smertene hadde en naturlig årsak, overgangsalderen.
– Jeg har bestemt meg for å se det som skjer i kroppen som en spennende reise. Ting blir som du tar det. Overgangsalderen hører jo til livet, og det finnes hjelp. Tross alt har jeg en kropp som er sunn og fungerer. Men kløen nedentil er plagsom. Å klø seg på en viss plass offentlig passer sjelden. Som jeg skrev i min faste spalte i KK: «Hadde ein berre vore hest eller hund, kunne ein gnidd seg opp etter kva som helst for å klø seg».
Kokkeskolen
Hun sier gjerne det andre nøyer seg med å tenke.
– Det har ført til medieoppslag jeg ikke hadde sett for meg, forteller Eli Kari.
– Som det nevnte behovet for å klø seg. Nær sagt som en hund oppetter et tre.
Å være en offentlig person har sin pris, mens mest av alt synes hun det er hyggelig.
– Jeg har valgt å være synlig på TV-skjermen. Hvis du ikke vil at folk skal legge merke til deg tar du ikke en slik jobb. Selvfølgelig er jeg PR-kåt, veldig, slår hun humrende fast.
Denne våren har du sett henne på «Kokkeskolen med Truls og Hellstrøm». Programmet samler 12 kjendiselever som får intensiv opplæring av Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen.
– Jeg tok noen helsegrep inspirert av en annen deltager, Vita Mashadi. Planen var å løpe og bevege meg 15 000 skritt hver dag. Det holdt én dag!
Det holdt til å få en del oppmerksomhet.
– Jeg eier ikke treningsklær. Tøyet for løpeturen ble en bukse med «bling-bling-pynt» og et par sko fra Marimekko. Idet jeg i sakte tempo løp bortover veien hjemme i Bergen, hører jeg et bilhorn tute. Det var to venninner.
– «Ka e de vi ser?» spurte de sjokkert. Jeg ble tatt på fersken. De videofilmet meg.
Snutten ble ikke lagt ut på sosiale medier. Noe som var like greit, for hun skrinla løpeplanene.
– Å være aktiv i arbeidsdagen får holde. Tross alt, på jobb går jeg fem trapper opp. Jeg har et fantastisk liv – uten å trene! Som ung var jeg redd for ikke å takle voksenlivet. Nå vet jeg at det er lov å være leken livet ut. Livsgleden er min beste helseforsikring.
