– Da begynner det å bli skummelt

I våres slapp NRK og Andreas Wahl (41) serien som traff tidsånden enda litt bedre enn de først hadde tenkt seg. I «Katastrofe» spilles det ut seks urovekkende krisescenarioer som kan ramme landet vårt. Gjennom dramatisering og samtaler med eksperter søker Andreas Wahl svar på hvor godt forberedt vi er dersom det skulle gå skikkelig galt.

– Jeg har aldri opplevd å få så mye oppmerksomhet rundt en serie og truffet tidsånden så godt. Vi jobbet med serien i 1,5 år før den ble sendt, og vi tegnet tidlig opp ulike scenarioer vi ville utforske – som skogbrann, flom og hybridkrig. Så opplevde vi nærmest uke for uke at virkeligheten tok oss igjen. Det gjorde også at vi måtte gjøre om en del i siste liten, forteller Andreas i forbindelse med «Gullruten»-utdelingen, hvor «Katastrofe» var en av de nominerte.

– Det har vært deilig å lage noe faktabasert, som vi er trygge på er viktig. Og vi har forhåpentligvis vært med på å sette agendaen, legger programlederen til.

Serien  «Katastrofe» 

I kommentarfeltene har flere uttrykt at «Katastrofe» bidrar til å skape mer frykt i et samfunn hvor nyhetsbildet allerede peprer oss med advarsler om russisk sabotasje og viktigheten av å forberede oss på alt fra krig og strømbrudd.

Andre tar derimot serien i forsvar og mener at det er nyttig å vite hva man bør gjøre om krisen skulle ramme landet. Andreas selv opplever å bli mer rolig jo mer han vet.

– Hvis jeg er stresset for noe, hjelper det å få mer informasjon og bedre oversikt. Hvis jeg for eksempel skal møte en journalist og er litt nervøs, vil jeg forberede meg. Det samme om jeg skal stå foran en stor forsamling og prate. Jo bedre forberedt jeg er, jo mindre stresset er jeg. Det føler jeg også har skjedd gjennom arbeidet med dette programmet. Ved å få en bedre oversikt og forstå omstendighetene rundt kriser bedre, føler jeg meg roligere, forteller Andreas.

Samtidig har han respekt for at noen i samfunnet synes det er nok kriser allerede.

– Jeg vil ikke at folk skal ligge våkne om nettene og få ødelagte liv. Jeg tror likevel at det å få kunnskap og oversikt og ha en plan, kan gjøre at du sover bedre om natten, får litt lavere puls og lavere skuldre.

Les også: Ingrid Kvernvolden: – Der og da falt hele verden sammen

Skremmende

Men serien har også sørget for noen ubehagelige øyeåpnere for 41-åringen. Da skogbrann ble foreslått som et katastrofe-scenario, ante ikke Andreas hva det kunne innebære.

– Da jeg snakket med fagfolk, skjønte jeg hvor annerledes skogbrann er i dag, enn det var før. Jeg skjønte også hvor lite organisert brannvesenet i Norge er for å takle sånne store regionale eller nasjonale kriser. Da fikk jeg meg en skikkelig tankevekker.

Han forklarer at det finnes skogbranner som ikke en gang trenger vind for å spre seg og vokse, fordi de lager sitt eget værsystem.

– Da begynner det å bli skummelt. Det var nok kanskje det jeg ble mest satt tilbake av i arbeidet med serien.

Les også: Agnes og Lage fra «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu»: – Hun har betydd alt

Egenberedskap

Etter å ha gått såpass grundig inn i materien, lurer vi på hvordan Andreas selv forbereder seg på en potensiell krise. Følger han statens råd om egenberedskap?

– Rent praktisk hadde det vært pinlig hvis jeg ikke hadde vann og kokeapparat klart. Jeg har kjøpt inn alt som er anbefalt, og har vært innom og telt og dobbeltsjekket det siste året, opplyser han.

Det viktigste mener han er å ha en plan for seg og sine.

– Og utover det tenke gjennom hva jeg kan hjelpe naboen med, og hva naboen kan hjelpe meg med. Og har jeg ansvar for mine foreldre eller noen andre? Det er viktig å tenke gjennom disse tingene, og gjerne diskutere det når vi møtes.

Les også: (+) Jeg kan ikke dele min mann og min fremtid med en sånn svigermor

Hans beste råd

Det viktigste rådet Andreas vil gi til oss, er å våge å se for seg hva som faktisk kan skje. Der kan katastrofe-serien være til hjelp for å sette igang tanker og samtaler om temaet.

– Det handler om å tørre og tenke igjennom hvordan det ville sett ut, og gjerne snakke med folk rundt deg. Og hvis du føler du har overskudd og ressurser til det, hvordan kan du bidra utover i samfunnet? Hvis det er krise, hvordan kan du bidra? Hvilke «superkrefter» har du, som ikke så mange andre har?, oppfordrer Andreas.